Et skudd smeller i stolpen, og et stønn av skuffelse går gjennom mengden. Folk rundt meg skriker og synger som besatt. Jeg er på VM-kamp på Maracanã stadion i Rio de Janeiro sammen med nærmere 75.000 fans – en symfoni av lyd, farger og følelser.
Jeg kjenner det allerede på utsiden av de mektige stadion-murene: En følelse av ærefrykt. Det er den følelsen man får når man nærmer seg et sted som betyr veldig mye for veldig mange mennesker. Maracanã stadion i Rio er et slikt sted. Det er nesten som å være på hellig grunn. Det er derfor brasilianerne kaller den «O templo de futebol» – fotballens tempel.
FØLG FRANKRIKE - TYSKLAND PÅ MARACANÃ I KVELD
Knapt noe folk i verden bygger sin nasjonale stolthet og identitet sterkere på fotball enn brasilianerne. «Når man er best i verdens største idrett, er man et land å regne med - selv om mye annet har gått galt», forklarer en sosiolog.
Og det fremste symbolet på fotballnasjonen Brasil er nettopp Maracanã – en av verdens mest kjente fotballstadioner, og en av Rio de Janeiros største turistattraksjoner. På dette gigantiske stadionanlegget i sentrum av Rio har Brasil opplevd noen av de største øyeblikk i nasjonens fotballhistorie, med lysende navn som Pelé, Garrincha, Zico, Romario og Ronaldo i hovedrollene.
SE DOKUMENTAR: Maracanã - minnenes stadion
Mål nummer 1000
Det var for eksempel her på Maracanã legendariske Pelé scoret sitt mål nummer 1000, i en kamp mellom Santos og Rio-klubben Vasco den 19. november 1969. I sin selvbiografi «Péle – min historie» skriver han:
Jeg løp rett mot nettet, plukket opp ballen og kysset den. Stadion kokte, og det ble sendt opp raketter. Plutselig var jeg omgitt av en mengde journalister. De stakk mikrofoner opp i ansiktet mitt, og jeg dediserte målet til Brasils barn. Jeg sa at vi måtte ta vare på småbarna – as criancinhas. Så gråt jeg. Noen løftet meg opp, og jeg holdt ballen i været.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Tragedien Maracanaço
Men Maracanã er også et symbol på de mørkeste kapitler i Brasils fotballhistorie. Og det desidert mørkeste er det som er blitt kalt «Maracanaço» – det store nederlaget i 1950.
VM i fotball i 1950 var det første etter andre verdenskrig, og Brasil la enorm prestisje i arrangementet, blant annet ved å bygge den kjempemessige Maracanã stadion – verdens største fotballbane. Da finalekampen mellom Brasil og Uruguay startet, den 16. juli, sto mer enn 200.000 tilskuere som sild i tønne på tribunene.
Og ingen brasilianer var i tvil om hvem som ville vinne, etter at Brasil hadde spilt glimrende gjennom hele mesterskapet. «Vi kunne rett og slett ikke tape», forteller en venn av meg her i Rio som var til stede på tribunen.
Men i stedet endte det altså i et knusende nederlag, der Uruguay vant 2-1 og skapte et nasjonalt traume for Brasil som er høyst nærværende den dag i dag – 64 år senere.
Uruguays målvakt Muslera kaster seg forgjeves etter ballen når Colombia setter inn sitt andre mål i åttendelsfinalen mellom de to lagene under årets VM.
Foto: MICHAEL DALDER / Reuters«Der alle er like»
Maracanã stadion har gjennom 64 år vært et viktig nasjonalt symbol – ikke bare når det gjelder fotball, men for Brasil som samfunn. I dette brutale klassesamfunnet er det noen områder der «alle er like» uansett om man er rik eller fattig. Et av dem er Copacabana og andre strandområder i Rio. Et annet har vært Maracanã.
En av grunnene til at det har vært slik, er at billettprisene på Maracanã har vært svært lave. Så sent som for 6–7 år siden kostet de billigste billettene bare rundt fem reais – 13–14 kroner. Dermed kunne også de fattige, de som levde av en minstelønn på drøyt tusen kroner måneden, ha råd til å gå på kamp i «Fotballens tempel». Men den senere tid har dette endret seg dramatisk.
Fra katedral til børs
For noen måneder siden hadde jeg en selsom opplevelse da jeg var på Maracanã stadion. Jeg hadde beveget meg fra pressetribunen over til det området der tilhengerne til det berømte Rio-laget Flamengo hadde samlet seg. Men da jeg kom dit oppdaget jeg at stemningen var svært amper, og at fansen ropte slagord i stedet for å heie på laget: «Sett ned billettprisen! Sett ned billettprisen!» ropte de taktfast, mens de pekte anklagende inn mot VIP-tribunen, der ledelsen for Maracanã satt på sine bekveme plasser.
Og det var gode grunner for å protestere. Den rådyre moderniseringen av stadionanlegget hadde nemlig ført til eksplosjon i billettprisene – til en minstepris på 60 reais, mer enn 150 kroner. Det er rundt 10 prosent av månedlønna for en brasilianer på minstelønn. Og mange av Flamengo-fansen har nettopp minstelønn, om de i det hele tatt har en jobb å gå til.
Fotball for rike og hvite
Prisøkningen på Maracanã og andre store fotballstadioner i Brasil har ført til kraftig kritikk i brasilianske og utenlandske medier. En kommentator har kalt det «et drap på fotballkulturen i Brasil». Og for den som har opplevd «Gamle Maracanã» med sitt frodige folkeliv, der fansen sang og spilte og fremførte kreative talekor, er det lett å skjønne hva han mener.
Et viktig argument for å arrangere fotball-VM i Brasil er jo nettopp at landet har en så enestående og kreativ folkelig fotballkultur. Og dersom resultatet av VM blir at denne kulturen i praksis utelukkes fra landets viktigste fotballanlegg, så bør både FIFA og den brasilianske eliten gå i skammekroken.
Som journalist har jeg hatt det store privilegium å oppleve en VM-kamp på Maracanã. Det er et minne for livet, og svært få vanlige brasilianere har vært like heldige. VM-arenaene er for folk med penger, og mønsteret er like klart som det er trist: Hele 90 prosent av tilskuerne under VM er fra den øvre middelklasse og bare seks prosent av dem har svart hudfarge, ifølge en ny undersøkelse fra instituttet Datafolha.
Og det verste er altså at denne tendensen i stor grad vil gjelde også etter at fotball-VM er over.
