NRK Meny
Kronikk

Må alle til toppen?

Etter at Norge gjennom tiår har heiet fram en rekke profilerte funksjonshemmede, har spørsmålet presset seg fram: Må alle mann til topps?

Cato Zahl Pedersen

Cato Zahl Pedersen deler ut prisen for beste funksjonshemmede utøver under "Idrettsgalla 2002". Er det slik at alle mennesker med funksjonsnedsettelser må finne seg et mål så de kan veive med flagget på toppen spør kronikkforfatteren.

Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB scanpix

Vi elsker å se handikappede som kjemper seg mot fjelltoppen. Ja, elsker å se mennesker lykkes mot alle odds. For begrensningene finnes kun i eget hode, skal vi tro reklamen for coachen og idrettslegenden Cato Zahl Pedersen.

Og han vet hva han snakker om.

Zahl Pedersen ble hele nasjonens annerledes-helt da han gikk «unarmed» på Sydpol-ekspedisjon i 1994.

I 2009 benket vi igjen oss foran tv-skjermene, for å følge Lars Monsen og 11 deltakere med funksjonsnedsettelser gjennom villmarka i «Ingen grenser».

Vi lo og gråt med deltakerne, som ga oss en befriende reality fra det virkelige liv. Jo – det umulige var fortsatt mulig. Ikke bare det, Monsen gjorde det trendy for handikappede å utfordre naturlovene.

Enorm endring i anerkjennelse

Det er ingen tvil om at funksjonshemmede i dag, takket være både pionerer og Paralympics, er anerkjent på en helt annen måte enn for noen tiår siden. Ikke minst fordi menigmann har lært at det er forskjell på fysiske handikap og psykiske utviklingshemninger.

Tidligere risikerte enhver som ikke så ut som alle andre, å bli puttet i den samme sekken.

Det er også fantastisk at en del mennesker finner viljestyrke til å endre sine liv radikalt. At de kan snu en tilsynelatende håpløs situasjon til noe positivt.

For noen kan det være godt nok å få sitte i solveggen i hagen sin

alle til topps?

Det er likevel et spørsmål jeg sitter med: det som aldri blir stilt fordi det kan provosere noen. For mange blir det enklest å berøre temaet med silkehansker, og heller heie fram noe som allerede er blitt sagt. Eksempelvis av helter som Zahl Pedersen.

Derfor nikker vi anerkjennende når han i reklamen for sine motivasjonsforedrag gjentar klisjeen om at «Negative tanker er begrensende. Positive tanker skaper muligheter.» Eller: «Det er ikke alltid jeg bestemmer hva som hender, men jeg bestemmer hvordan jeg håndterer og mestrer det som kommer.»

Sagt med andre ord: Det handler ikke om hvordan du har det, men hvordan du tar det.

Spørsmålet mitt: Må alle mann til topps? Må alle som har en funksjonshemning, er annerledes, kronisk syke, finne seg et mål av en annen verden, slik at de kan veive med et flagg på toppen?

Følg debatten: @NRKYtring på Twitter og NRK Debatt på Facebook

alle prestere?

Kan det være slik at utøverne av ekstreme ferdigheter og «hårete mål» skaper et press de ikke ser rekkevidden av?

At de har skapt en trend som sier at hvis du er funksjonshemmet eller har en kronisk diagnose, og ikke føler noen spesiell trang til å baske deg mot toppen av Snøhetta, så er du et dønn kjedelig hverdagsmenneske. Som ikke henter fram den beste i deg selv, som ikke bryter grenser, som aldri vil skinne i tv-ruta.

Det kan til og med hende at du bruker mest tid på å sitte i Nav-kø. Altså på kontoret der ingen vil bli sett.

Jeg tror likevel det er viktig med motstemmer til motivasjonstrenden.

Sykemeldt skal du heller ikke bli, for det slo den nevnte Zahl Pedersen fast i fjor. Det er for mye syting i samfunnet i dag, mente han. Zahl Pedersen brukte selg selv og eget handikap som sannhetsvitne, og gjorde seg dermed uangripelig.

Men er det slik at Zahl Pedersen kjenner de daglige utfordringene til alle med nedsatt funksjonsevne, utviklingshemning, kronisk sykdom og deres pårørende? Kjendislegen Jørgen Skavlan kastet seg selvsagt på, og ga idrettshelten sin uforbeholdne støtte.

En større porsjon ydmykhet

Jeg er klar over at dette utspillet kan oppfattes som å trampe på mennesker som har slitt hardt for å nå sine mål. Jeg tror likevel det er viktig med motstemmer til motivasjonstrenden.

Det er nemlig ikke bare toppidretten og det private næringsliv som skal gi sine ansatte ny glød.

Også norske kommuner og attføringsbedrifter hyrer inn motivatorer med motgang eller handikap i bagasjen, men som nå har sett lyset. Mantraet til brukerne er mestring (samt selvfølgelig å kunne kutte utgifter på hjelpetilbudet), og budskapet fra scenen som regel det samme: At du må se utover dine egne begrensninger, sette deg mål og finne «vinnerfølelsen».

Det jeg savner fra ekspedisjonistene, grensesprengerne og gullvinnerne, er en større porsjon ydmykhet.

Men er det slik at erfaringer fra toppidrett, ekstremsport og konkurranser uten videre kan sammenliknes med sykdommer, utviklingshemninger og handikap?

Det er ikke alle som har et nederlag i livet som har et konkurranseinstinkt i seg. For mange handler det like mye om å få oppleve verdighet, finne et sosialt fellesskap og bli sett som det fullverdige mennesket man er – uten å bli møtt med mistenksomhet og nedlatenhet fra det offentlige, fordi man ikke «mestrer» sin egen situasjon godt nok.

Det jeg savner fra ekspedisjonistene, grensesprengerne og gullvinnerne, er en større porsjon ydmykhet.

Det finnes liv og skjebner som er så krevende at det er vanskelig for en utenforstående å forestille seg det. Jeg kjenner en del av disse menneskene. For noen kan det være godt nok å få sitte i solveggen i hagen sin og «lukte på blommorna». Fordi de kom seg gjennom denne dagen også.

Det er godt nok – og det er helt greit.

Torgeir W. Skancke er forfatter av boken «I Mikkels lys»