NRK Meny
Kronikk

Lov og rett i Nydalen

Det kan se ut som at PST hever seg over norsk lov. Dette vitner om alvorlige holdninger til Stortinget som lovgivende makt.

Benedicte Bjørnland legger fram trusselvurderingen for 2015

PST-sjef Benedicte Bjørnland og justis- og beredskapsminister Anders Anundsen (Frp)

Foto: Christensen, Marte / NTB scanpix

Vår lovgivende forsamling holder til i Stortinget, på Løvebakken i Oslo – den holder ikke til i PSTs lokaler i Nydalen i Oslo. Dette bør være grunnleggende kunnskap hos de fleste.

Det er dessuten viktig at det er slik, og desto mer bekymringsfullt om PST ikke forholder seg til det.

Som Aftenposten har skrevet om de seneste dagene, ser det dessverre ikke ut som om PST respekterer dette grunnleggende prinsippet.

Dette er et drastisk inngrep både i selve mobilnettet og i den fortroligheten i kommunikasjonen som mobilbrukerne ellers har krav på.

Jon Wessel-Aas, Advokat

Det dreier seg om PSTs bruk av falske basestasjoner for å overta kontrollen med og/eller overvåke mobiltelefonbruken i nærmere bestemte områder. Dette har PST og det ordinære politiet en viss adgang til å gjøre etter dagens lovgivning, som ledd i etterforskning/forebygging av straffbare forhold.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Ved bruk av slike falske basestasjoner kan man «lure» mobiltelefoner som befinner seg innenfor en bestemt radius, til å koble seg på disse fremfor på det regulære mobilnettet.

Den som kontrollerer de falske basestasjonene kan utnytte disse til både å sperre for all mobiltrafikk i området og til å identifisere hvilke mobiltelefoner som befinner seg i området, samt til å avlytte/-lese kommunikasjon som foregår via mobiltelefonene.

Forbudt og straffbart

Dette er et drastisk inngrep både i selve mobilnettet og i den fortroligheten i kommunikasjonen som mobilbrukerne ellers har krav på. Opprettelse av slike falske basestasjoner er derfor ellers både forbudt og straffbart. Dagens regler om politiets adgang til å bruke metoden, ble vedtatt av Stortinget i 2013.

I forkant av lovvedtaket ble det fra politimyndighetenes side reist spørsmål ved om en slik varslingsplikt ikke kunne komme på kant med politiets taushetsplikt etter andre lover.

Jon Wessel-Aas, Advokat


Én av flere forutsetninger som Stortinget lovfestet i den forbindelse var at politiet, herunder PST, fikk en ubetinget plikt til å varsle Nasjonal kommunikasjonsmyndighet uten ugrunnet opphold, hver gang metoden ble tatt i bruk.

FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook

Dette varslingskravet sikrer først og fremst at den myndigheten som har ansvaret for mobilnettet i Norge, kan vurdere konsekvensene i det enkelte tilfellet for brukerne av nettet og for nettets egen integritet. Mange enkeltindivider og samfunnsfunksjoner kan være helt avhengige av mobilnettet, herunder til bruk for nødanrop.

Kravet om varsling sikrer dessuten bedre notoritet over bruk av denne metoden – noe som har en rettssikkerhetsverdi i seg selv.

Taushetsplikt

I forkant av lovvedtaket ble det fra politimyndighetenes side reist spørsmål ved om en slik varslingsplikt ikke kunne komme på kant med politiets taushetsplikt etter andre lover. Det ble også spurt om det ikke uansett var viktigere at politiet kunne hemmeligholde når og hvordan metoden ble brukt, enn at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skulle varsles.

Det er imidlertid særlig alvorlig når holdningen både finnes og praktiseres i en etat som PST. Vi trenger PST.

Jon Wessel-Aas, Advokat

Begge deler ble uttrykkelig tatt stilling til og avvist av Regjeringen i det endelige lovforslaget, som så ble vedtatt av Stortinget. Den ubetingede varslingsplikten står i dag i loven.

LES OGSÅ: – Politiet driver mobilovervåking i strid med loven

Når det nå er avdekket at PST inntil nylig har nektet å forholde seg til dette, fordi PST mener at hensynet til hemmelighold må gå foran varslingsplikten, dreier dette seg altså ikke om forskjellig lovtolkning.

Det dreier seg om at PST hever seg over loven fordi PST ikke er enig i lovens løsning – eller rettere sagt fordi PST ikke respekterer at det er Stortinget som er lovgiver og som i den egenskap bestemmer rammene for politiets makt.

En slik holdning er bekymringsfull uansett i hvilken del av den utøvende makt man måtte finne den.

Jon Wessel-Aas, Advokat

Bekymringsfull holdning

En slik holdning er bekymringsfull uansett i hvilken del av den utøvende makt man måtte finne den.

Det er imidlertid særlig alvorlig når holdningen både finnes og praktiseres i en etat som PST. Vi trenger PST.

Og på grunn av arten av trusler som en tjeneste som PST skal sikre oss mot, må PST nødvendigvis til en viss grad operere i det samme demokratiets skygger.

Jon Wessel-Aas, Advokat

Vi trenger en tjeneste som skal sikre samfunnet vårt mot de alvorligste former på angrep som truer selve våre demokratiske institusjoner.

Og på grunn av arten av trusler som en tjeneste som PST skal sikre oss mot, må PST nødvendigvis til en viss grad operere i det samme demokratiets skygger. Dette i den forstand at tjenesten har fullmakter til å operere på siden av normale prinsipper om åpenhet, rettssikkerhet og demokratisk kontroll.

Vi bør derfor kunne forvente at det reageres tydelig fra først og fremst Justisministerens side i denne saken.

Jon Wessel-Aas, Advokat

Men når det først er slik, er det desto viktigere at PST selv respekterer de grensene som faktisk settes for tjenestens virksomhet, i lovene som er vedtatt av Stortinget.

Utfordringen med tjenester som PST, som i utgangspunktet har adgang til å operere uten normalt offentlig innsyn og andre normale kontrollmekanismer som skal sikre mot maktmisbruk, er å hindre at de blir «stater i staten».

Det dreier seg om at PST hever seg over loven fordi PST ikke er enig i lovens løsning – eller rettere sagt fordi PST ikke respekterer at det er Stortinget som er lovgiver og som i den egenskap bestemmer rammene for politiets makt.

Jon Wessel-Aas, Advokat

Derfor er det essensielt at det blir reagert tydelig fra både Regjeringen og fra Stortinget mot slike tendenser. PSTs ensidige tilsidesetting av loven i den omtalte saken er et eksempel på en slik tendens.

Vi bør derfor kunne forvente at det reageres tydelig fra først og fremst Justisministerens side i denne saken.

Kronikkforfatteren har bistått Aftenposten som advokat i deler av avisens arbeid med saken om falske basestasjoner og mobilovervåkning