Hei du, som vil ta livet av deg!
Jeg kjører Norge opp og ned med en 50 tonn tung lastebil, 3.500 kilometer i uka. Som yrkessjåfør er jeg ganske fersk. Har kjørt i omtrent 18 måneder, men har allerede sett og opplevd mye på veien: ulykker, nestenulykker og sjåfører som fikler med telefoner. Noen smiler, noen er slitne og andre sure. Men de fleste møter blikket mitt når jeg møter deres.
Jeg skriver dette fordi jeg bryr meg. Jeg følger med. Kanskje har du det ikke så bra. Men du skal vite at jeg ser deg. Og du ser meg.
Frykten for at du skal treffe meg front mot front, er skremmende også for meg.
Det er noe jeg tenker på hver dag langs veien. Og mitt verste mareritt er at jeg skal forårsake en ulykke. For jeg vet at de sjåførene som har opplevd alvorlige ulykker og dødsulykker sliter, ofte hver dag livet ut.
Nå har dessverre antallet alvorlige ulykker og dødsulykker økt det siste året. Det er mange årsaker til det. Vi har en eldre befolkning, raskere biler og vi fikler mer med telefonen mens vi kjører.
Men ut fra hva jeg kan registrere i media og hva jeg selv tenker, er nok et ønske om å ta sitt eget liv årsaken til flere av møteulykkene med tungtrafikk.
Det er forferdelig trist og utrolig unødvendig, at du skal velge å avslutte livet ditt på denne måten. Tenk deg om når du møter meg, om du er en mor, en far, en bror eller ei søster, det er alltid mange flere enn deg selv som blir rammet.
Det gjør ekstra vondt å tenke på all sorgen og savnet du etterlater deg, ved å ende ditt liv slik.
Når du treffer meg eller en av mine kollegaer i trafikken i 80 kilometer i timen, eller mer, er det mest sannsynlig en dødsulykke. Det har du sikkert tenkt på mange, mange ganger når du passerer meg i trafikken.
Rus er kanskje inni bildet. Noen ganger er det planlagt. Andre ganger skjer det på impuls. Og heldigvis hender det også at du trekker deg i siste liten.
Jeg vet noe om dette. For jeg har vært der. Jeg vurderte å ta livet mitt selv, i en periode hvor jeg var langt nede, hadde ustabile relasjoner og spilleproblemer.
Det pågikk i flere år, helt til jeg en dag bestemte meg for å snu om på livet mitt. Jeg fikk orden på økonomien og greide å kutte ut destruktive ting jeg var blitt avhengig av. Det hjalp selvfølgelig også at jeg fikk et barn. Nå var det ikke lenger bare meg selv det gikk utover.
Det viktigste av alt er å ta tak i problemene dine. Det var løsningen for meg. At jeg var ærlig, særlig mot meg selv. Nå handler det om deg.
Jeg håper du skjønner hvor at du er unik, og at det er folk rundt deg som er glad i deg. Det er aldri et godt alternativ å ta livet sitt, selv om det kan se slik ut når livet er som mørkest.
Og du, jeg ber deg. Tenk deg om en gang til, fortell noen om det du sliter med. Slutt å lese de negative nyhetene, alt det som drar deg ned.
Jeg vet det er tunge tider nå, tyngre enn kanskje noen gang siden 2. verdenskrig. Covid, krig, økonomiske nedgangstider, usikker fremtid ... listen er lang.
Håpet må vi likevel ikke miste, selv om det ser umulig ut med hensyn til relasjoner, jobb eller skole.
Det er en klisje, men ting vil bli bedre. Hvis du bare åpner døra på gløtt, så vil du se at ting bli enklere. Veien til et bedre liv kan være lang og kronglete, men den veien er så mye bedre enn den med tungtransport.
Jeg ser deg, og du ser meg. Se en gang til og tenk: Ikke i dag. Vi skal begge komme oss hjem i kveld.
