Like før finanskrisen var et faktum i 2008 ble sjefen for den amerikanske City-bank intervjuet. Hvor lenge festen kunne vare, var spørsmålet. Svaret ble legendarisk; «Vi danser så lenge musikken spiller». I dag vet vi at mange så hvilken vei det bar.
Det er alltid vanskelig å forlate festen når stemningen er på topp. Men det er et politisk ansvar å se litt lenger. I oljealderens barndom var Stortinget samstemmige om å utvikle oljesektoren i harmoni med det norske samfunn. Et samlet Storting sto bak denne strategien.
Etter hvert ble tanken om at man skulle pumpe oljen sakte men sikkert ut – erstattet av ideen om at det lot seg gjøre å pumpe oljepengene sakte, men sikkert ut av et oljefond. Handlingsregelen ble født.
Pengene skulle plasseres det aller sikreste stedet man kunne tenke seg i verden; i europeiske statsobligasjoner.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Etter hvert som det europeiske obligasjonsmarkedet falt sammen, var det komplett uforståelig at vi hadde satt oss i en slik situasjon. Også denne forvaltningen av oljefondet var det bred enighet om i Stortinget.
Mye ble helt annerledes
Mye med den norske oljevirksomheten ble helt annerledes enn det vi kunne forstilt oss. Ikke bare ble det overraskende mye penger av det – men oljesektoren i seg selv ble større enn man hadde sett for seg. Uten at vi egentlig ville eller planla det, så ble Norge helt avhengig av oljemarkedet.
Våre politikere ser ut til å ha gitt opp tanken på at det går an å regulere dette. Sjeføkonom Steinar Juel i NORDEA har advart mot utviklingen i artikkelen «Boomen må bremses» i Dagens Næringsliv for kort tid siden. Superprofitten i oljebransjen må bremses, mente Juel.
Det kan være flere grunner til å se nærmere på dette. En viktig faktor er lønnsutviklingen i Norge. Frontfagsmodellen har på sett og vis blitt en parodi på seg selv. Ideen var at den delen av industrien som hadde den hardeste konkurransen skulle være bestemmende for norsk lønnsutvikling. Siden oljeindustrien nå dominerer den norske industrien, vil alle ha oljesmurte lønninger. Det er det ikke mange næringer som har råd til å betale. Derfor har vi også sett mange virksomheter forsvinne til land som kan tilby marginalt bedre betingelser – ofte kunne de lokke med lavere kostnader.
Oljen følger ingen handlingsregel
Vi snakker mye om hvor mye av oljepengene vi kan bruke i Norge. Vi snakker mindre om hvordan dette enormt gunstige utgangspunktet kan bidra til å bygge det norske samfunnet.
Handlingsregelen hadde et par utmerkede hensikter. Vi skulle ikke bruke mer enn det oljefondet ga i realavkastning, og dermed skulle fondet vare evig. På den annen side skulle forsiktig oljepengebruk passe på at økonomien ikke kokte over. Når næringslivet trengte litt stimulans, kunne vi derimot bruke litt mer.
Men oljeindustriens investeringer følger ingen handlingsregel. Den er en industri som investerer dobbelt så mye som det vi henter fra oljefondet. Entreprenørbransjen investerer også store beløp. Handlingsregelen gir derfor ikke det handlingsrommet man kunne trenge for å styre utviklingen av samfunnet.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Land, ikke sparebøsse
På mange vis er det de små sakene som skaper de største diskusjonene. Noen vil ha litt mer skattelette – andre vil ha litt mer velferd. Andre vil investere mer i forskning og innovasjon. Men oljerikdommen kan også brukes strategisk. Hvordan bygge et land, og ikke bare en sparebøsse?
I så fall må Norge se på sin oljeformue som noe mer enn en ren finansinvestering. Det statlige eierskapet kan også bli viktig diskusjon i årene som kommer. Et land med enorme finanser burde vel også ha en finanssektor i verdensklasse?
Dansen er ikke over ennå
Statsbudsjettet forbereder oss til nok et storartet lønnsoppgjør, og budsjettet tyder på at rentene kommer til å holde seg lave en stund til. Det blir fremdeles billig for huseiere å låne penger. Det kan tyde på at boligprisene skal fortsette oppover i de store byene. Men økte boligpriser fører også til økt gjeldsoppbygging i norske husholdninger. Det er helt urealistisk å tro at gjelden kan vokse fortere enn lønninger også de neste 20 årene.
Men vi danser så lenge musikken spiller.
