Gjørv-kommisjonens rapport om statens krisehåndtering den 22. juli 2011 har vært akseptert av de berørte etatene, i alle fall på overflaten. Det er litt rart siden kritikken var forholdsvis sterk, og man kunne forventet at ulike faggrupper i staten kunne hatt motstridende synspunkter på ulike punkter. Det generelle inntrykket er likevel at de fleste har «lagt seg flate».
En grunn kan være at konsekvensene av rapporten er uklare siden hovedforklaringene var knyttet til mangelfull «ledelse» og uhensiktsmessig «kultur».
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Vi mener at disse begrepene etterlater flere spørsmål enn de besvarer for dem som skal nyttiggjøre seg den. De har også skapt et stort rom for aktører som vil gjemme seg bort i etterspillet, og mangel på retning for aktører som gjerne vil gjøre noe – men som ikke vet hva. Dermed får rapporten kanskje ikke den vitaliserende virkningen på staten som publikum håpet.
Problemet har fått fornyet styrke fordi begrepsbruken er videreført i Stortingsmelding 21 (2012–2013) om terrorberedskap.
Best egnet til politisk korrekte intensjoner
Hovedproblemene med begrepene «ledelse» og «kultur» er at de er abstrakte og upresise og egner seg bedre til å gi inntrykk av politiske korrekte intensjoner enn til å designe konkrete løsninger. Når Gjørv-kommisjonen sier at feilene som ble gjort før og under operasjonene 22. juli skyldes dårlig ledelse, er det likevel uklart hvordan man ønsker at ledelsen skal endre sine aktiviteter.
«Ledelse» har egentlig to ulike betydninger. Den ene handler om å ha ansvar for resultater, uansett årsakene til dem. Men hvis ledelse er «å skape resultater gjennom andre», vil man ikke kunne vite om noe er ledelse før resultatene foreligger, det vil si i etterpåklokskap. Den andre betydningen er at ledelse er et alternativ til styring. Her betyr ledelse «å skape oppslutning», som et alternativ til «å skape lydighet» til et styringssystem.
Det er usikkert hvor interessert statsforvaltningen faktisk er i ledelse, fordi presset fra offentligheten alltid påvirker beslutningstakere i retning av styring. Ledelsen i offentlige etater blir lett fokusert på revisjonsvirksomhet for å identifisere mangel på lydighet til styringssystemet.
Hva er kulturen?
«Kultur»-begrepet har tilsvarende problemer. I moderne organisasjonsteori defineres kultur som den mening som tillegges symboler, handlinger og hendelser. Det kan være lett å vise hvordan en uventet hendelse utfordret folks vante forestillinger, det vil si kulturen deres. Men det er ikke tilsvarende lett å bestemme seg for å lage en kultur som er egnet til å håndtere det uventede.
Gjørv-rapporten definerer ikke kultur utover å slå fast at den var «for dårlig». Alle som har uttalt seg i 22. juli-kommisjonens høringer har vært enige om det. Problemet er at ingen vet nøyaktig hva de er enige om. Kanskje mener alle at kultur er noe alle vet hva er. Kanskje det er derfor ingen spør hva det betyr at kulturen var for dårlig.
Det er ikke sikkert det gale i kulturen som gjorde at man lot Grubbegata stå åpen, er det samme gale som gjorde at politiet i NBPD ble stående på bryggen og kontrollere trafikken eller at operasjonen på Utøya ble dårlig koordinert. Etatene har helt forskjellige oppgaver og kulturen må tilpasses dette.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Ulike grupper, ulike handlingsrom
Manglende definering og den generelle kritikken i Gjørv-kommisjonen, adopteres ukritisk i Stortingsmeldingen om terrorberedskap. Resultatet er at meldingen ikke gjør annet enn å peke på gode hensikter i politisk korrekte vendinger. De viktigste utfordringene i beredskapstenkning er knutepunktet mellom regelstyring, ansvar og frirom til proaktiv handling, samt tabbekvoter.
La oss kjapt beskrive fire grupperingers handlingsform den 22.07.11:
- Campingturistene reddet uoppfordret mange liv ved å sette sitt eget liv i fare, uten mandater eller overtidsbetaling. I stedet handlet de selvorganisert og med utgangspunkt i egne verdier, men disponerte små midler.
- Forsvaret kunne ha grepet inn tidlig med store midler, men er begrenset av sterk regelstyring fra å agere på egenhånd i det sivile samfunnet.
- Helsevesenet gjorde en god jobb med alminnelige ressurser, men var strengt tatt ikke engasjert i en terroraksjon. For helsevesenet var hendelsen en ekstrem hendelse som kunne håndteres med improvisasjon basert på de rutiner som eksisterte.
- For politiet var dette en ekstrem overbelastning av en organisasjon som riktignok disponerer ressurser på størrelse med Forsvarets, men som stort sett har ressursene bundet opp i en uendelighet av komplekse regler fra stjålne sykler og husbråk til bankran og politisk overvåkning.
Improviseringsrom med tabbekvoter
Hvis disse etatene skal «ledes» mer enn de revideres, innebærer det at prinsippene som mobiliserte campingturistene også må være tilgjengelige for dem som forvalter samfunnets ressurser. Hvor mye frihet skal Forsvaret få ta seg f eks til å improvisere innenriks? Hvor fritt skal politisjefer få disponere sine styrker for å gjøre dem til en uforutsigbar trussel for utspekulerte terrorister? Hvor mye slakk skal offentlige sjefer få ha i form av ledig beredskap og ubrukte ressurser før de blir omdisponert av andre krav i samfunnet?
Spørsmålet om kultur er kanskje nærmere politikerne enn etatslederne. Politiske kompromisser har en tendens til å ende opp med millimeternøye fordelingsnøkler og regelstyring. Hvordan skal politikerne snakke sammen for å gi statens ledere rom for verdistyrt selvorganisering, improviseringsrom med tabbekvoter?
Først da vil det finnes en kultur for å innrømme feil, for først da vil det finnes ledelse.
