NRK Meny
Kommentar

Landsbyer til besvær

Kongolandsbyen og Kardemomyang har plaget oss av de samme grunnene: Begge kom til oss med blikket utenfra. Er vi egentlig så mye bedre enn «de andre»?

Kongolandsbyen

Kunstnerne Lars Cuzner (t.v.) og Mohamed Ali Fadlabi er åpenbart fornøyde etter åpningen av den omstridte Kongolandsbyen i Frognerparken i Oslo i midten av mai. NRKs kulturkommentator mener mye av kontroversen er lik i debatten om Morten Traaviks Kardemomyang.

Foto: Åserud, Lise / NTB scanpix

Kunstner Morten Traavik er såpass forbanna på tenketanken Civita at han har planlagt å politianmelde dem. For ærekrenkelser. Det er selvfølgelig en dum plan.

Civita på sin side opplever det som meningsløst å snakke med Traavik. Og det er dumt av Civita.

LES OGSÅ: Kristin Clemets kommentar til Traaviks anmeldelse på Dagsavisen Nye Meninger

Irriterer av samme grunner

Akkurat nå skyldes alt dette bråket en stakkars landsby.

Og landsbyer er jo noe vi egentlig ikke har i Norge. Vi har grender, tettsteder og småbyer her til lands. Men landsbyer har vi ikke. Landsbyer finnes andre steder. Syd i Europa. Eller aller helst, i verdensdeler og kulturer ganske langt unna.

Derfor er det ganske pussig at det er Landsbyen som så langt har voldt, i alle fall noen av oss, mest besvær i Grunnlovsåret 2014.

Kunstverket blir på sett og vis viktigere enn virkeligheten.

Agnes Moxnes

Og vi snakker ikke bare om én landsby, vi snakker om to. Begge med opphav i Afrika, den ene endatil med et bein i Nord-Korea. Begge som konseptuelle kunstverk; Kardemomyang og Kongolandsbyen.

De to landsbyene har plaget oss av de samme grunnene: Begge kom til oss med blikket utenfra.

Begge stiller spørsmålet: Er vi egentlig så mye bedre enn «de andre»? Og begge skaper stor irritasjon og frustrasjon over måten de er laget på. De konseptuelle kunstverkenes teflon-glatte grep, der debatten synes å være til for kunstverket – og ikke for den virkeligheten som kunstverket setter under debatt.

Kunstverket blir på sett og vis viktigere enn virkeligheten.

Debatten

Og for mange, oss her i NRK inkludert, er det en ubehagelig sannhet som vi ikke helt vet hvordan vi skal takle. Løper vi egentlig kunstnernes ærend når vi lager saker og debatter om deres kunstverk?

Løper vi egentlig kunstnernes ærend når vi lager saker og debatter om deres kunstverk?

Agnes Moxnes

Først Kongolandsbyen. Den er behørig omtalt her på Ytring tidligere. En kunstnerisk påminnelse om en tid som var. Motstanderne av kunstverket mente kopien av en negerlandsby fra Jubileumsutstillingen i Frognerparken i 1914 pirret til rasisme – heller enn å døyve den.

Kunstnerne bak, Fadlabi og Lars Cuzner, samlet og samler fortsatt på alle innspill, alle tilløp til debatt i sakens anledning. Helt bevisst har de helt bensin på debatt-bålet ved å servere halvkvedede viser. Skulle de vise frem "ekte" afrikanere i et slags Spel med tidsriktige drakter og utstyr – i det de kalte et Reenactment, eller skulle de ikke?

Debatten tok fyr. Også her i NRK.

LES OGSÅ: «Forståelig harme og engasjement» av Agnes Moxnes (13. januar)

LES OGSÅ: «Et blafrende høydepunkt» av Agnes Moxnes (16. mai)

Vender blikket mot oss selv

Det var konseptet. Fra den dagen ideen ble unnfanget og frem til den dagen alt av dokumentasjonsmateriale står igjen og beviser kunstverkets viktighet og betydning.

På den måten ble vi, om vi ville eller ei, en del av Fadlabi og Cuzners store masterplan.

Forleden meldte kunster Morten Traavik at han har en plan om å politianmelde tenketanken Civita. For ærekrenkelser. Han har fortsatt ikke gjort det. Men han har altså sagt at han skal. Fordi de har kommet med «gjentatte, uforsonlige og langvarige angrep» på ham. Muligens har trusselen om politianmeldelse kommet fordi Morten Traavik opplever at Civita de siste ukene ikke har ønsket å stille til debatt mot ham. Mens Civita på sin side altså vegrer seg mot å få en rolle i Morten Traaviks konseptuelle kunstverk – spesialbestilt av Festspillene i Bergen – nemlig forestillingen Kardemomyang.

Forestillingen åpner for et kritisk blikk på Norge – heller enn å kritisere et land der menneskerettigheter konsekvent undertrykkes.

Agnes Moxnes

Forhistorien er omtrent slik: Morten Traavik har i flere år samarbeidet med nordkoreansk myndigheter. Både i Nord-Korea og utenfor. Det er han blitt sterkt kritisert for. Særlig av Civita. Nå sist da det ble kjent at han skulle sette opp Thorbjørn Egners Kardemomme by med elever fra den prestisjefylte musikkskolen Kum Song i Pyongyang.

Selvsagt et kontroversielt valg fra Traaviks side. Ikke bare når det gjelder samarbeidspartnere. I programmet for festspillene i Bergen står det at forestillingen «åpner for refleksjon rundt ulike samfunnsmodeller og verdier som frihet og felleskap». Og er «ekstra aktuelt» på grunn av Grunnlovsjubileet. Med andre ord, forestillingen åpner for et kritisk blikk på Norge – heller enn å kritisere et land der menneskerettigheter konsekvent undertrykkes.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Gjorde inntrykk

Jeg så forestillingen i Bergen. Jeg tror opplevelsen var omtrent som hos Frognerparkens publikum i 1914; skrekkblandet fryd. Eksotisk på den ene siden, sterk uro på den andre. For vi jublet og lo. Vi ble sjarmert i senk. «Jeg er en papegøye fra Amerika». På norsk! Spilt og sunget av begavede barn fra et terrorregime! Ikledt henholdsvis nasjonalkostymer og ungpionerenes hvite skjorter og røde skjerf, mens utspekulerte lysbilder på bakteppet viste uniformerte barn fra Bergenske buekorps. Og da Nord-Koreas egne sangskatter smilende ble avsunget, om arbeidsglede og stolthet over fedrelandets skjønnhet – ble bakteppet lyst opp av epleblomstring i Hardanger og det norske flagg i fjellandskap.

Det er Kardemomyang jeg husker fra Bergen.

Agnes Moxnes

Det er altså slik at jeg er enig med mye av det Civita skriver om det problematiske i å samarbeide med Nord-Korea. Hadde Morten Traavik kommet til meg, hadde jeg sikkert sagt – Nei, Morten Traavik!

Men det er Kardemomyang jeg husker fra Bergen. Den gjorde et voldsomt inntrykk. Den grimme virkeligheten. De unge talentene. De kvikke og observerende ansiktene. Og spørsmålet: Hva skjer i deres hjemland? Hva slags verden lever de i? Hva er deres fremtid?

Civita er med på å gi meg svaret på de siste spørsmålene, men Morten Traavik gjør at jeg bryr meg om hvordan det går med de unge talentene fra Kum Song Middle Schhol No 1.

Så det vil være en katastrofe hvis Civita begynner å boikotte kunstnere som uttrykker seg på en annen måte enn dem selv. Akkurat som det vil være en sorgens dag hvis Traavik gjør alvor av å anmelde Civita, og dermed si at han ikke tåler at hans hårfine politiske balansegang faktisk vekker kraftig debatt.