Med bare fire dager igjen til den internasjonale kvinnedagen, syns jeg vi skal unne oss en liten reise til fremtiden: Det er 40 år fra nå og jeg sitter på gamlehjemmet og småsikler i en rullestol. En ung journalist er sendt ut for å lage reportasje i anledning 8. mars.
«Hva gjorde du under den store førtiårskrisa i 2018?» spør journalisten forventningsfullt, slik unge mennesker ofte gjør når de er nysgjerrige på gamle dager.
Jeg svarer som sant er at jeg brukte kriseåret 2018 til å intervjue fremtredende, norske kvinner om hvordan de trodde samfunnet ville bli om førti år. Som journalist i Tara – Norges største kvinnemagasin, har jeg fått fast plass i hvert nummer hele 2018 til dekningen av det faktum at likestillingsloven blir førti år i år.
Når vi nå skriver 4. mars 2018 har jeg allerede rukket å intervjue statsministeren, nestlederen i Arbeiderpartiet, fremstående komikere, skuespillere, programledere og artister om blant annet #metoo, kjønnsutfordringer i 2018, fremtidens feminisme og hvordan like muligheter uavhengig av kjønn faktisk vil se ut.
De har langt ifra ment det samme om alt, men tre ting har samtlige vært enige om: 1. I Norge er vi fortsatt ikke likestilt. 2. Vi trenger likestillingsloven fordi likestilling ikke skjer av seg selv. 3. Førti år er langt ifra lenge i et historisk perspektiv.
Men tilbake til fremtiden. Den unge journalisten på gamlehjemmet ler når jeg forteller at førtiårskrisa i 2018 tok nesten alle på senga. Jeg forteller at helt frem til tampen av 2017 trodde til og med mange at vi allerede var likestilte i Norge, at det bare dreide seg om kosmetisk forskjellsbehandling av kjønn som ville fikse seg selv.
Så kom #metoo på skuldrene til Womens March Global og førtiårskrisa var et faktum. Jeg forteller at mange lurte på om det nå ville bli forbudt for menn å flørte slik NRK fryktet at det ville bli forbudt med mannskor etter 1978.
Den unge journalisten fniser over hvor eksotiske og gammeldagse vi var og begynner å skrattle når jeg forteller at uka før 8. mars i kriseåret 2018, så fikk vi beskjed av selveste New York Times om at kvinner over tretti år ikke kunne kle seg i tights.
«Men hva i all verden gjorde du 8. mars det året da?» fniser journalisten vantro.
Jeg gikk i tog sammen med tusenvis av andre mennesker som hadde fått nok.
Vi gjorde det fordi mellom 8.000-16.000 kvinner i Norge ble utsatt for voldtekt eller voldtektsforsøk hvert eneste år, mens mørketallene var store.
Vi gjorde det fordi kun åtte prosent av landets største bedrifter var ledet av en kvinne og fordi ingen av de ti største statskontrollerte selskapene hadde en kvinnelig toppsjef.
Og vi gjorde det i solidaritet fordi kvinner bare eide én prosent av verdens eiendom og 70 prosent av verdens aller fattigste, var kvinner.
Vi gjorde det for 14 millioner jenter som ble giftet bort mot sin vilje hvert eneste år og for 47 000 kvinner som døde av usikre aborter fordi abort var forbudt i 25 prosent av verdens land.
Men mest av alt gikk vi i tog 8. mars 2018 for å fortelle folk at vår kamp ikke «bare» var en kvinnekamp, at våre rettigheter ikke «bare» handlet om kvinners rettigheter, men om kampen for menneskerettigheter. At vi ikke «bare» var kvinner, men først og fremst mennesker som ikke kom til å gi oss før vi ble behandlet som det.
Sees i 8. mars-toget på torsdag!
Følg NRK Debatt på
