Dette innlegget starter jeg med et stort sukk. Mine fordommer er bekreftet gjennom et innslag på Dagsrevyen. En side fra en Instagram-konto blafrer over skjermen, jeg spoler tilbake og tar skjermbilde.
Jeg tror nesten ikke det jeg leser. Politifolk lager vitser for å latterliggjøre opplevelser som kvinnelige politistudenter har fortalt om til to forskere.
Som fersk aspirant på 90-tallet skulle jeg overnatte på stasjonen mellom to vaktsett. En kollega stod bredbeint i døra og sa at han kom til å komme innom i løpet av natta så jeg kunne få meg litt sex. Bare en spøk selvfølgelig, men jeg følte meg ikke helt trygg der jeg lå på en madrass og prøvde å sove.
Jeg ble kastet inn i en mannskultur der tvangskyssing og «merrabitt» med gigantblåmerke på låret som resultat bare var en del av pakka. Såpass må man tåle, å være politi er ikke for pingler.
Denne kommentaren sto først på trykk i fagbladet Politiforum.
Blottla kjønnsorgan
Heldigvis var jeg godt voksen da jeg entret denne kulturen, og jeg tenker med gru på hvordan jeg hadde taklet det hvis jeg var yngre og mer sårbar.
Utover på 90-tallet rev jeg ned plakater av nakne kvinner fra veggene på det tjenestestedet jeg ble ansatt.
På 2000-tallet, på to forskjellige julebord, opplevde jeg menn som i alkoholrus blottla sine kjønnsorgan og stod og viftet med dem bak ryggen min, mens andre lo.
Eneste kvinne
På et seminar lo en god kollega godt mens han presset ansiktet mitt hardt ned i skrittet sitt. Jeg lo med, mens jeg prøvde å komme meg løs.
Hvis jeg skal være helt ærlig kjente jeg nok på et blaff av å bli ydmyket i situasjonen, som eneste kvinne på seminaret. Men pytt, pytt, litt moro på min bekostning må jeg vel kunne unne mine gode, mannlige kollegaer.
En kollega synes også det var festlig å vise meg hardporno fordi han visste at jeg ikke likte det. Jeg lot ham gjøre det. Jeg likte jo fyren og han mente jo ikke noe vondt med det. Dette var jo bare humor, igjen på min bekostning.
Ta et oppgjør
Så hvorfor velger jeg å fortelle om mine #metoo-erfaringer fra etaten nå? Ikke fordi jeg ser på meg selv som et offer, men fordi unge kvinner fortsatt må overta den stafettpinnen vi eldre hadde håpet var kastet på skraphaugen for lenge siden.
En av verdiene studentene på Politihøgskolen lærer er at vi skal møte hverandre med respekt, at vi skal ville hverandre vel og at alle har ansvar for å bidra til et trygt og godt arbeidsmiljø for hverandre.
Når vi opplever latterliggjøring av de som tør å varsle om en ukultur, er det på tide å snakke tydelig og med utestemme.
Les også: Justisministeren om ukultur i politiet: Trodde vi hadde lært mer etter metoo
Hodet opp av sanden
Det er grunn til å spørre dere som er så naive og trygge på at historiene er oppdiktet, fordi dere aldri har opplevd det selv, hvor dere har det fra?
Er det ikke på høy tid å ta hodet opp av sanden og begynne å lytte til de som har historier å fortelle? Er det ikke på tide å slutte å unnskylde og bortforklare?
Er det ikke på tide å reflektere over om du selv er en bidragsyter til problemet fordi «det er jo bare for moro og litt røff humor må du da tåle.»
For hvordan skal kvinner i etaten tørre å si fra, når det de risikerer å bli møtt med er kollegaer som latterliggjør dem? Hvilket ansvar har slike holdninger for at ukulturen får leve videre i beste velgående?
Nok nå
Det er heldigvis et flertall av gode, kloke, voksne kollegaer i etaten, som jeg håper nå kan være med og bidra til at alle i etaten kan føle seg trygge og slippe å måtte stille seg spørsmålet; hva skjedde egentlig med meg nå?
Det er nok nå, for vi skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv.
