Kulturell hvitvasking

Astrup Fearnley Museet har brutt en etisk grense. Det er ikke holdbart å ha en hovedsponsor som er under etterforskning for medvirkning til folkemord, skriver Jonas Ekeberg.

Astrup Fearnley Museet

Astrup Fearnleys naivt titulerte åpningsutstilling fremstår nå som en kynisk strategi for å dekke over rå, kommersiell virksomhet, skriver Jonas Ekeberg.

Foto: Poppe, Cornelius / NTB scanpix
Jonas Ekeberg, byline
Redaktør for Kunstkritikk.no, tidligere direktør for Preus fotomuseum
Kronikkvignett Ytring

Astrup Fearnley Museet i Oslo åpnet den 29. september med samlingsutstillingen «To Be With Art Is All We Ask». Denne utstillingstittelen var kanskje ment å være ydmyk, den skulle vise at dette er et museum som setter kunsten først.

Men for alle som kjenner det økonomiske og politiske spillet som museet er en del av virket tittelen også påtatt naiv, ja unnskyldende på en nesten usympatisk måte. Museet ba liksom eventuelle kritikere om å tie stille. Slutt med å mase om privatisert byutvikling og et kynisk kunstmarked, vi ønsker jo bare å være her på Tjuvholmen med kunsten vår, var budskapet.

Her sitter en av Norges rikeste menn utvilsomt i et dilemma.

Jonas Ekeberg, redaktør for Kunstkritikk.no

Det faktum at museet, dets eiere og dets ansatte er uendelig privilegert med sin fantastiske kunstsamling og sin enorme formue på sin eksklusive tomt i hovedstaden i verdens rikeste land, skulle liksom ikke bety noe.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Kynisk strategi

Denne typen feilslått kommunikasjon finnes det flust av i kunstfeltet, så det var liten grunn til å reagere på utstillingens tittel da museet åpnet. Men når det nå blir kjent at museet har inngått en sponsoravtale med den norske avdelingen av svenskeide Lundin Petroleum, fremstår museets naive og uskyldsrene image som en kynisk strategi for å dekke over en rå, kommersiell virksomhet.

Med Lundin Petroleum som hovedsponsor vil Astrup Fearnley Museet drive hvitvasking av imaget til et selskap som har drevet råkjør på ressurser i den tredje verden siden 1970-tallet.

Jonas Ekeberg, redaktør for Kunstkritikk.no

Med Lundin Petroleum som hovedsponsor vil Astrup Fearnley Museet drive hvitvasking av imaget til et selskap som har drevet råkjør på ressurser i den tredje verden siden 1970-tallet. Lundin-familien var med da verdens største gassfelt ble funnet i Qatar i 1976. Senere har selskapet drevet med olje, gass og mineraler (les: gull) i Libya, Sudan, Malaysia, Sør-Afrika (under apartheid), Argentina og Kongo.

Familieoverhodet Adolf Lundin (1932-2006) adopterte slagordet «No Guts, No Glory».

LES OGSÅ: Tror oljespons skader museets omdømme

Folkemord før oljeutvinningen kunne starte

Mer spesifikt er det Lundin-gruppens virksomhet i Sudan under den såkalte «oljekrigen» i perioden 1997-2003, som for tiden er under etterforskning i Sverige. I følge en rapport fra The European Commission on Oil in Sudan (ECOS) var Lundin Oil (nå: Lundin Petroleum) del av et konsortium som sto bak et regelrett folkemord i Koch-distriktet før gruppen kunne starte utvinningen av olje. Rapporten beretter blant annet om 12.000 drepte og 160.000 tvangsflyttede innbyggere.

Den viktige svenske kuratoren og institusjonslederen Maria Lind innledet i vinter et samarbeid med det svenske auksjonshuset Bukowskis, også det er en del av forretningsimperiet til den svenske Lundin-familien. Da hun ble møtt med kritikk repliserte Lind at «det är så här det ser ut i världen».

Ja, er det ikke slik verden er satt sammen? Er vi ikke alle deleiere i Lundin Petroleum gjennom det norske oljefondets investeringer i selskapet?

Må ta stilling til etiske spørsmål

Jo, til en viss grad er vi alle del av det samme ustoppelige samfunnsmaskineriet som produserer kunst, olje, folkemord og kunstkritikk. Astrup Fearnley Museet er for eksempel en viktig annonsekunde for nettidsskriftet Kunstkritikk, hvor jeg er redaktør.

Etiske spørsmål er overordnet viktige og vi bør alle handle på basis av tilgjengelig kunnskap og etter beste overbevisning.

Jonas Ekeberg, redaktør for Kunstkritikk.no

Dette flettverket av roller og ansvar er imidlertid ingen unnskyldning for ikke å ta stilling til etiske spørsmål. Tvert i mot, etiske spørsmål er overordnet viktige og vi bør alle handle på basis av tilgjengelig kunnskap og etter beste overbevisning.

Det går en grense for nærhet og involvering, og i dette tilfellet har Astrup Fearnley Museet brutt denne grensen. Det er rett og slett ikke etisk holdbart å ha Lundin Petroleum som hovedsponsor mens selskapet er under etterforskning for medvirkning til folkemord.

Selvfølgelig visste Astrup Fearnley dette

Museets direktør Gunnar Kvaran sier til NRK at han ikke kjente til Lundin Petroleums virksomhet. Det virker lite troverdig. Selvfølgelig har Astrup Fearnley Museet gjort leksa si og undersøkt hvem de er innleder samarbeid med.

Kan man vente at Astrup Fearnley Museet skal avstå fra et samarbeid med et firma som vitterlig er deleid av den norske stat gjennom Oljefondet? Ja, selvfølgelig kan man det.

Jonas Ekeberg, redaktør for Kunstkritikk.no

At Kvaran har behov for å vinne tid når denne saken nå stilles i et kritisk lys, kan man derimot godt forstå. For hva skal han gjøre nå? Skal han trekke seg fra avtalen med Lundin Petroleum og risikere museets gode navn og rykte i sponsormarkedet? Eller skal han opprettholde avtalen og risikere fortsatt kritikk fra aktivister og et venstreorientert kunstmiljø?

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

I denne vurderingen vil han utvilsomt få god hjelp av sin styreformann Hans Rasmus Astrup, som gjennom firmaet Fearnley Offshore driver stort innen olje. Lundin Petroleum er nå en av de store på norsk sokkel og her sitter en av Norges rikeste menn utvilsomt i et dilemma.

Museet bør avstå fra samarbeidet

Kan man vente at Astrup Fearnley Museet skal avstå fra et samarbeid med et firma som vitterlig er deleid av den norske stat gjennom Oljefondet?

Ja, selvfølgelig kan man det. Man bør samtidig argumentere for at Oljefondet ikke bare bør kunne utelukke selskaper som begår menneskerettighetsbrudd, slik tilfellet er i dag, men også selskaper som er har begått eller er under etterforskning for uetisk virksomhet.

En lengre versjon av denne teksten er tidligere publisert på Kunstkritikk.no.