Kronikk

Kortreist hest er best

Hestekjøttskandalen har vist oss at vi ikke vet hva vi putter i munnen. Med norske matvarer kan vi selv være vaktbikkjer for alt fra dyrevelferd til kjøttprosent, skriver Ragna Kronstad i Norges Bondelag.

Illustrasjonsfoto Lasagne

I Norge ble det funnet hestekjøtt i lasagnene til Coop, Norgesgruppen og Rema 1000. Med norske råvarer har vi mer kontroll over hva vi spiser, mener Bondelaget.

Foto: Ina Fassbender / Reuters/NTB Scanpix

Halvparten av maten vi spiser i Norge er importert og 70 prosent av den importerte maten kommer fra EU. Storfekjøtt, som vi i disse dager har lært kan hete hestekjøtt, er en av varene vi har blitt nødt til å importere mer og mer av, fordi det ikke er lønnsomt nok for den norske bonden å satse på storfe. Prispress og svak matpolitikk, som innebærer struping av den norske modellen, har fått sine konsekvenser. Vi er mer og mer avhengig av andre lands produksjon.

Vaktbikkje

Som journalist har jeg avslørt juks med neddopede travhester som ble solgt som lettridde barnevennlige hester. Det handlet om å tjene lettjente penger. Også i Norge kan mye gå galt.

Foreløpig har vi her i landet fortsatt en oversiktlig verdikjede fra jord til bord.

Ragna Kronstad, kommunikasjonssjef i Norges Bondelag

Foreløpig har vi her i landet fortsatt en oversiktlig verdikjede fra jord til bord. Gjennom dette kan bonden, industrien og sisteledd kontrolleres av våre egne tilsyn. Våre forbrukermyndigheter kan være en vaktbikkje med reell makt. Men det endrer ikke så veldig mye i Romania og Italia om vår egen forbrukerdirektør Randi Flesland roper varsku.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Uansett hvilke merkeregler som foreslås her hjemme eller i EU, vil jeg ikke at dyr skal sendes gjennom flere land for å bli slaktet. Jeg vil heller ikke at kjøttet skal sendes videre gjennom et utall ledd for viderefordeling, for så å bli distribuert til mange land i ulik emballasje som tilsynelatende matmangfold. I Horsegate er 13 land og 28 selskaper involvert, samt den italienske mafiaen.

Ferdigmat på kontinentet

Jeg har bodd i flere europeiske land og har lært å sette pris på de fantastiske produktene som landbruket i disse landene kan være stolte av. Men jeg har også handlet i landenes lavpriskjeder og sett det kommersielle jaget etter billigst mulig. De spiser faktisk billig ferdigmat på kontinentet også. Da handler det ikke lenger om en stolt matkultur vi blir inspirert av, men om kommersielle merkevarer som lokker med lavest mulig pris i et kynisk marked der marginer er alt og nasjonal matkultur og matsikkerhet blir taperen.

Produktene vi fremelsker som europeisk matkultur, går imidlertid gjennom strenge kontrollregimer og har få mellomledd. Her fungerer merkeordningen med beskyttede geografiske betegnelser som en utmerket garanti for varens ekthet og opprinnelse, som for eksempel for Roquefort og Parmaskinke.

LES OGSÅ: – Hestekjøtt bedre enn sitt rykte

Trusselen

Men hverken vi eller europeere spiser oss mette på spesialproduktene som gjerne blir trukket frem når vi diskuterer matmangfold og frihandel. Lidenskap for mat er ikke trusselen. Det er derimot lidenskapen for lettjente penger.

Med så mange mellomledd i jakten på profitt, er det heller ikke rart at uærlige krefter, som mafiaen, sniker seg inn.

Ragna Kronstad, kommunikasjonssjef i Norges Bondelag

Mot denne trusselen kreves politisk vilje. Da kan vi ikke gi etter for enda mer frihandel, som fører til at den internasjonale storkapitalen bestemmer hva du og jeg skal spise. Med så mange mellomledd i jakten på profitt, er det heller ikke rart at uærlige krefter, som mafiaen, sniker seg inn.

Mat er dessuten et av de områdene som store investeringsselskap satser rått på. De har nemlig skjønt for lengst at dette er en av verdens viktigste varer, som følge av befolkningseksplosjon og klimaendringer. Men skal de styre hva vi putter i munnen?

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Merking av mat

Jeg fortrekker nærhet til mataktørene og færrest mulig mellomledd. Det norske forbrukeropprøret mot palmeolje viste hvor mye makt det lå i at norske forbrukere hadde en norsk industri å reagere mot. Etter lengre tids kampanjer forsvant produktet fra flere og flere norske selskapers ingredienslister.

I California jobber nå forbrukere og politikere intenst med å kreve merking av mat som inneholder genmodifisert mat. PepsiCo, USAs største matvareselskap og eier av Pepsi-Cola, Frito-Lay, Gatorade, Tropicana og Quaker, har betalt lobbyister millionbeløp for å stoppe en slik merkeordning. Liker vi at det er disse selskapene som investerer mer og mer i landbrukssektoren? PepsiCo kjøpte opp 66 prosent av et russisk meieriselskap. Det er litt mer tillitvekkende med de norske bondeeide samvirkene, vil jeg påstå.

Det norske forbrukeropprøret mot palmeolje viste hvor mye makt det lå i at norske forbrukere hadde en norsk industri å reagere mot.

Ragna Kronstad, kommunikasjonssjef i Norges Bondelag

LES: Støre om hestekjøttsaken

Norsk merkevare?

Mange tror det de kjøper i butikkene, er norsk, fordi det har norske navn. Men i realiteten er selve maten sjeldnere og sjeldnere norsk. Kjedenes egne merkevarer, som First Price-lasagnen fra Norgesgruppen, er bare en norsk variant av et produkt solgt i 13 land. Enkelte aktører velger likeså godt å legge produksjonen utenlands, fordi det er billigere enn i Norge. Rema 1000 får sin ferdigpizza produsert i Italia av det italienske selskapet Italpizza, ifølge Nationen. Kjøttet kommer fra fem ulike land. Hvor mange slakterier og omsetningsledd utgjør denne verdikjeden?

Det er fint å vite at en gammel gamp blir håndtert på ærlig vis hele veien til evige beitemarker.

Ragna Kronstad, kommunikasjonssjef i Norges Bondelag

Uten norske råvarer blir det ikke lenger noen norsk matindustri å protestere mot.
Er det ikke bra at vi selv kan være vaktbikkjer for vår egen mat, alt fra dyrevelferd til kjøttandel i pølsa? Da kreves en mat- og landbrukspolitikk som gjør det lønnsomt å produsere mat av våre egne ressurser der vi bor.

For øvrig, det er ikke noe galt med hestekjøtt. Selv er jeg vokst opp med svartpølse på matpakka. Men det er fint å vite at en gammel gamp blir håndtert på ærlig vis hele veien til evige beitemarker.