NRK Meny
Kommentar

SV på leting

Nå gjelder det for SV å redde det som reddes kan, skriver Magnus Takvam. Partiets landsmøte starter i dag på Lillestrøm.

Audun Lysbakken

Audun Lysbakken varslet da han ble valgt til ny SV-leder at han ville bredde ut partiet, og bryte med profilen SV har hatt som et smalt miljø- og barnehageparti. Han har fått kritikk for dette retningsvalget.

Foto: Poppe, Cornelius / NTB scanpix

SV er på leting etter velgere. For ikke mange år siden ville et resultat i stortingsvalg på firetallet vært en katastrofe. Kommer SV seg over sperregrensen denne høsten vil partiledelsen derimot slippe jubelen løs. I hvert fall på bakrommet. Nå gjelder det å redde det som reddes kan.

Risikoen for å komme tilbake med én fattig representant fra Oslo etter 9. september, er så fortvilende at partiets ledelse i høst vurderte alle alternativer. Også å forlate regjeringen.

Risikoen for å komme tilbake med én fattig representant fra Oslo etter 9. september, er så fortvilende at partiets ledelse i høst vurderte alle alternativer. Også å forlate regjeringen.

Magnus Takvam, politisk kommentator i NRK

Analysene om årsaken til velgerflukten spriker. På ett punkt er det likevel samstemmighet: Den har sammenheng med regjeringsdeltakelsen. Den ene siden av dette er de mange kompromissene med storebror Arbeiderpartiet, som visker ut forskjellene. Den andre siden er at SV, som sine regjeringspartnere, rammes av en naturlig regjeringsslitasje etter snart 8 år. Det dramatiske fallet siden partiet hadde målinger på tjuetallet for ti år siden, er like mye å finne i ytre faktorer som i egne feil og tabber. En fattig trøst.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Høy pris

Partiledelsen var klar over fallhøyden for et parti med SVs historie og bakgrunn da de tok den historiske avgjørelsen om å inn i regjering. En av forhandlerne på Soria Moria høsten 2005, Lisbet Rugtvedt, oppsummerte det treffende i sine dagboksnotater, gjengitt i boka «Gjennomslag» av Lilla Sølhusvik. Etter en ukes forhandlinger om regjeringserklæring skrev hun at SV kom til å sette klare spor:

«Men blir det nok til at våre egne føler seg trygge på regjeringsdeltakelse og at våre velgere blir begeistra? Vet ikke (….) Jeg er redd SV vil betale dyrt. Vi vil få gjort veldig mye bra. Det er jeg sikker på. Men det er ikke sikkert at SV vil få nok av æren og at velgerne vil sette pris på det. Fallhøyden er stor. Men vi har ikke noe valg. Vi må søke makt, vi må jobbe for resultater»

Ikke opprør

Heller ikke ved starten av partiets landsmøte på Lillestrøm er det sterke kritikere av regjeringsprosjektet som sådan. De fleste mener det ikke hadde vært lettere for partiet i dag om de hadde forlatt det rød-grønne samarbeidet som nettopp SV og Kristin Halvorsen var pådriver for.

En av de få er Arne Overrein fra Tromsø SV, en kjent radikal røst i en årrekke i partiet. Han mener SV ikke uten videre bør forplikte seg til fortsatt samarbeid:

«Jeg tenker både på norsk krigsdeltakelse i Libya, EØS-avtalen og hvordan Ap nå går ut og annonserer prøveboring utenfor Lofoten og Vesterålen. Jeg har en generell skepsis til SVs rolle som juniorpartner i regjeringen, og mener den har vært en klar medvirkning til SVs tilbakegang valg etter valg. Jeg synes vi må tenke oss godt om før vi eventuelt går inn i rollen som støtteparti til Ap etter valget. Vi drukner slik det er nå», sier han til Dagsavisen.

Heller ikke ved starten av partiets landsmøte på Lillestrøm er det sterke kritikere av regjeringsprosjektet som sådan.

Magnus Takvam, kommentator i NRK

Partiledelsen parerer denne typen kritikk ved å si at det nettopp var SVs krav om å trekke de norske flyene ut av Libya-operasjonen, som avsluttet det norske bidraget.

«Det var riktig av oss å si ja til oppdraget i utgangspunktet, i en akutt krisesituasjon der sivilbefolkningen sto i fare for nedslakting, og der FN stilte seg bak», sa Bård Vegar Solhjell på pressekonferansen dagen før landsmøtet. Dette standpunktet er det opplagt sterk uenighet om i SV. Også EØS og en mer raus behandling av lengeværende asylbarn er saker der partiets grasrot vil kreve sterkere markering mot Arbeiderpartiets linje på landsmøtet.

Dilemma

Alle disse sakene Libya, asyl, EØS og vi kan legge til miljø og oljepolitikk illustrerer SVs viktigste politiske dilemma, nemlig forholdet til Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet utgjør på samme tid den eneste parlamentariske kanalen SV har til innflytelse over politikken, samtidig som det er motpolen i de fleste kjernesaker partiet fremdeles har.

Bildet er naturligvis ikke entydig, både i forhold til arbeidslivspolitikk og viktige områder av velferdspolitikken står de to partiene nær hverandre, men handlingsrommet for et parti av SVs type i regjering med et stort sosialdemokratisk parti, er begrenset. En av de viktigste lærdommene etter denne rød-grønne perioden for SV er å ikke bidra til skyhøye forventninger. Nettopp forventningene etter den berusende valgseieren i 2005 forklarer den nåværende frustrasjon og skuffelse hos mange av partiets tidligere velgere.

Bredde ut partiet?

Audun Lysbakken varslet da han ble valgt til ny SV-leder at han ville bredde ut partiet, og bryte med profilen SV har hatt som et smalt miljø- og barnehageparti. Lysbakken har fått kritikk for dette retningsvalget. Men intensjonen om et mer ideologisk SV har også støtte.

En partifelle fra forskningsmiljøet, Bent Sofus Tranøy, kalte SV under Erik Solheim og Kristin Halvorsens regimer for et «økonomisk underreflektert barnehagebyggerparti» i Klassekampen nylig.

Hans analyse hadde først og fremst en brodd mot Eriks Solheims tese om at den klassiske konflikten mellom venstresiden og høyresiden ikke lenger er så sentral, men budskapet går i retning av det samme som Lysbakken vil -et mer ideologisk SV.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Sakseierskap

Valget i 2009, da SV på alvor startet nedturen hos velgerne, viste nemlig at det ikke er tilstrekkelig å ha sakseierskap til et par saker. Mens tjue prosent av velgerne sa at miljø var deres viktigste sak i valget gikk både SV og Venstre tilbake, og fikk til sammen under ti prosent av velgerne. Det store paradokset var også at langt flere av dem som mente SV hadde den beste miljøpolitikken ikke stemte på SV, men på Arbeiderpartiet. Grunnen var at disse velgerne nok likte SVs miljøpolitikk best, men var enige med Arbeiderpartiet i langt flere saker.

Audun Lysbakken varslet da han ble valgt til ny SV-leder at han ville bredde ut partiet, og bryte med profilen SV har hatt som et smalt miljø- og barnehageparti. Lysbakken har fått kritikk for dette retningsvalget.

Magnus Takvam, politisk kommentator i NRK

Dermed hjelper det ikke så mye for SV at de fremdeles har høy troverdighet i miljøpolitikken, selv etter krevende kompromisser med Ap i regjering. Det er andre saker som teller mer for de fleste velgerne. Kampen mot Lofoten kan ikke alene redde partiets oppslutning.

I skolepolitikken som har vært en annen sak der SV har hatt stor oppslutning og har styrt departementet i snart åtte år, har partiet mistet sakseierskap, i motsetning til på miljøfeltet. I 2001 sa 27 prosent av alle velgere at SV hadde best politikk her. Nå antyder målinger 12 prosent På dette området har både Arbeiderpartiet og Høyre betydelig større eierskap enn SV i øyeblikket.

En illusjon

Mange har problemer med å skille SVs skolepolitikk fra de andres. Dermed er det langt fra noen sikker vinnersak for SV om miljø eller skole kommer høyt opp på dagsorden i valgkampen. Derfor er det et forståelig grep at Lysbakken vil gjøre partiet bredere, med helse og arbeidsliv som eksempler. Misforståelsen har vært at denne omleggingen kunne gi resultater raskt. Det er naturligvis en illusjon. Først om tre fire år vil en kunne se resultatene av en ny kurs.

De neste månedene vil det bli snakk om en rå valgkamp der SV må kjempe som løver for å bli synlige i skyggen av Erna og Jens. Partiet bruker sine statsrådsposter for hva det er verdt, med pressekonferanser om yrkesfag og lekkasjer om kollektivsatsing i storbyene på dagen SVs landsmøte åpner.

Plass til venstre for Arbeidpartiet

Uavhengig av eget politisk ståsted, tror jeg mange velgere vil beklage det, dersom det ikke er et vitalt politisk alternativ til venstre for Arbeiderpartiet i den norske partifloraen. Den offentlige samtalen ville bli mindre interessant. Skal et slikt parti ha mulighet til å leve på noe lengre sikt, må det være en type parti som ikke blir så konturløst at det glir inn i det store sentrum sammen med Arbeiderpartiet.