Tidligere denne måneden innførte Taliban den siste av en rekke stadig mer ekstreme restriksjoner rettet mot kvinner. I en ordre utstedt av Talibans øverste leder, Haibatullah Akhundzada, blir kvinner påbudt å dekke ansiktet når de går ut. Taliban sier at det beste er den heldekkende burkaen, men at nikab også er tillatt.
Dersom en kvinne ikke følger påbudet vil hennes mannlige verge (hennes ektemann, far eller bror) bli straffet.
Burkaen (kalt chadari i Afghanistan) er de siste årene hovedsakelig blitt brukt av kvinner på landsbygden, samt en del fattige kvinner i byene. De fleste kvinner i Kabul og andre større byer har ikke dekket til ansiktet når de har beveget seg ute.
På landsbygden har burka altså vært mer vanlig, men hovedsaklig utendørs. For eksempel har kvinner ofte brukt burka til og fra jobb, men ikke inne på arbeidsplassen.
Heretter må alle kvinner dekke til ansiktet, ikke bare ute på gaten, men i alle sine interaksjoner med menn som ikke er nære slektninger. I tillegg forbyr den nye ordren kvinner å forlate hjemmet med mindre det er «nødvendig».
Dette er bare det siste steget i en politikk som går ut på å minimere kvinners omgang med menn utenfor familien, begrense deres bevegelser utenfor hjemmet og gjøre dem fullstendig prisgitt sine mannlige slektninger.
Taliban har allerede nektet kvinner å arbeide, med unntak av i helse og undervisning. Jenter mellom 12 og 18 år får ikke gå på skole, visstnok fordi Talibans øverste leder mener det er uislamsk at de, som gifteklare kvinner, beveger seg utenfor hjemmet.
Kvinner får foreløpig gå på universitetet, men kun på dager når det ikke er mannlige medstudenter eller lærere på campus. Det er imidlertid blitt stadig vanskeligere for både kvinnelige studenter og lærere å komme seg dit. Kvinner får ikke lov til å ta taxi (det vanligste fremkomstmiddelet) alene, de får ikke ta sertifikat og de får heller ikke lov til å ta fly eller forlate landet uten følge av en nær mannlig slektning.
I et grep det er fristende å beskrive som ondskapsfullt, har Taliban innført fullstendig kjønnssegregering i landets parker, slik at kvinner ikke kan dra dit med familien i helgene (de er forbeholdt menn) for et lite avbrekk fra en klaustrofobisk tilværelse i hjemmet.
I tillegg hører vi stadig oftere at det religiøse politiet fysisk straffer kvinner på gaten for å ikke være tilstrekkelig tildekket eller bevege seg rundt uten mannlig følge.
Tragisk nok har afghanske kvinneaktivister i flere år opplevd at deres advarsler om Taliban ikke er blitt tatt på alvor. Vestlige analytikere og diplomater har gitt dem beskjed om å dempe seg for å ikke stå i veien for fredsprosessen (som uansett kollapset da Taliban tok over landet med makt) og minnet aktivistene på at Afghanistan er et «tradisjonelt» samfunn.
Samtidig er afghanske kvinner blitt fortalt at Taliban har endret seg og nå forstår betydningen av å ha et godt forhold til internasjonale bistandsgivere slik at de ikke kjører landet i grøfta som de gjorde på 90-tallet. Alt dette har vist seg å være ønsketenkning.
Det er heller ingen grunn til å hevde, som noen nå gjør, at det er langt til situasjonen på 90-tallet. Riktignok var da også jenter under 12 år forbudt å gå på skole og kvinners bevegelsesfrihet var enda mer innskrenket- ikke engang til fots fikk de forlate huset uten mannlig følge. Men i det store og hele er det meste likt.
Afghanske kvinneaktivister mener at de nå lever med kjønnsapartheid, et begrep som også ble brukt til å beskrive situasjonen sist Taliban hadde makten. Den internasjonale konvensjonen for apartheid fra 1976 beskriver apartheid blant annet som:
Lovmessige eller andre tiltak som har til hensikt å forhindre en eller flere rasemessige grupper fra å ta del i landets politiske, sosiale, økonomiske, og kulturelle liv og en tilsiktet opprettelse av forhold som hindrer gruppen eller gruppenes fulle utvikling, særlig ved å nekte medlemmer av gruppen fundamentale rettigheter og frihet, inkludert retten til å arbeide (..) retten til utdannelse, retten til å forlate og vende tilbake til sitt land, retten til statsborgerskap, retten til bevegelsesfrihet, retten til menings og ytringsfrihet ...
Du trenger bare bytte ut ‘rase’ med ‘kjønn’. Likheten mellom det sørafrikanske apartheidregimets behandling av svarte og Talibans behandling av kvinner er slående.
Den nåværende afghanske staten nekter kvinner og jenter både utdannelse, arbeid, bevegelsesfrihet og retten til å forlate landet basert på kjønn, mens de som protesterer blir arrestert og torturert.
Parallellen til apartheid viser også at situasjonen afghanske kvinner befinner seg i ikke har noe med tradisjon å gjøre. I stedet snakker vi om systematiske statlige overgrep mot den kvinnelige delen av befolkningen, uten sidestykke i dagens verden.
Den norske ambassadøren til Afghanistan har uttalt at han er «skuffet» over Taliban.
Han, og alle som kjenner til landet burde være fullstendig rasende.
