«Vet du at flere og flere foreldre snakker om å sende døtrene sine hjem til Pakistan før de blir som Shabana?» Jeg snur meg mot mannen ved siden av meg og rynker litt på nesa.
Vi er på SATS. Han er norskpakistaner. Relativt åpen og liberal. Vi er i midten av 20-årene. «Hva er galt med henne?» spør jeg irritert.
«Hun eier jo ikke skam. Stakkars foreldrene hennes. Kan ikke være lett for brødrene heller.»
Jeg orker ikke nok en diskusjon. Går videre til neste apparat. Han vet at jeg er vennen til Shabana. Hver uke skal de snakke med meg. Venner, venners venner, kolleger og bekjente. Mange elsket å hate Shabana. Særlig norskpakistanere.
Året er 1999. Vi skal snart inn i et nytt århundre. Pakistanerne har bodd i Norge i over 30 år. Vi er fortsatt en relativt verdikonservativ innvandrergruppe. Barna til de første arbeidsinnvandrerne har blitt myndige. Vi er ikke mange, men vi har så smått blitt synlige. I politikken, i musikken, i avisspaltene og på TV.
Men de fleste norsk-pakistanske jenter går fortsatt stille i dørene. Mange gifter seg arrangert, blir passet godt på av mennene i familien og jobber hardt på skolen.
Men Shabana er kjerringa mot strømmen. En melaninrik viking på høye hæler som skaper et jordskjelv i Norge med pennen sin. En uredd stemme. En pioner. Fryktløs.
La oss skru tiden fire år tilbake. Det er 1995. Jeg er 20 år og i ekstase etter å ha fått sommerjobb i Dagbladet. Men jeg ikke alene. I bygget ved siden av jobber en ung norsk-pakistansk jente. I selveste VG. Shabana Rehman. Jeg elsker spalten hennes. Mobilen er fortsatt en fjern utopi. Jeg kan ikke legge henne til på Instagram eller Facebook. Løsningen er telefonen. Jeg ringer VG. Blir satt over til Shabana.
«Hei, jeg heter Noman Mubashir. Jeg er sommervikar i Dagbladet og har lest spalten din. Skikkelig bra. Eh, er du pakistaner? For det er jeg.»
Det blir stille i den andre enden. Jeg klemmer enda hardere rundt telefonrøret. Hun svarer med blid stemme:
«Ja, det stemmer. Så gøy at vi er to, da.»
Vi finner tonen med en gang. Skravler hull i hodet på hverandre. Ler. Blir enige om å møtes på en kafe ved Akersgata.
Hun drikker rødvin. Kjolen er gul. Tettsittende. Tennene glitrer. Jeg har aldri sett en norsk-pakistansk jente i tettsittende kjole, og som drikker vin. Jeg blir utfordret. Tross alt har jeg vokst opp i et pakistansk hjem. Men jeg liker å bli utfordret. Verdimessig og mentalt.
Shabana Rehman og Noman Mubashir (2018).
Foto: PrivatEt vennskap blir født. Shabana fortsetter å utfordre meg. Jeg står blant publikum når hun holder sitt første standupshow nederst i Bygdøy allé. Hun river av seg burkaen. Det har aldri blitt så stille på et standupshow i Norge tidligere.
Shabana er iført en knallrød kjole, blafrer med øyevippene og kaster på håret. Vi er kanskje fire norskpakistanere og minst hundre hvite nordmenn. De er i ekstase. Måper. Jubler. Shabana skriver historie med sine sylskarpe observasjoner og vitser. Hun tøyser med jomfruhinner og barten sin.
«Jeg skjønner ikke at du tør», sier jeg senere til henne.
Men Shabana tør. Dette er bare starten. Hun dundrer løs. Mot pakistanske menn som slår konene sine, mot patriarkatet, mot tvangsekteskap, æreskulturen og mangel på likestilling i det norsk-pakistanske miljøet.
«Hvorfor bærer jentene æren til hele familien på skuldrene sine? Hvorfor ligger æren til en pakistansk storfamilie mellom beina til døtrene?»
Shabana fortsetter å utfordre meg, oss og resten av Norge. Det er ubehagelig, men viktig. Vi vet hun har rett, men mange takler ikke at en kvinne er så høylytt og tar skittentøyvasken på TV.
Hun turnerer landet rundt. Skriver i alle de store norske avisene. Hun er på TV og radio. Mottar priser. Våre veier møtes stadig vekk. Blant annet i det flerkulturelle TV-programmet «Migrapolis» på NRK, hvor hun snakker om sex før ekteskap. Hun er forut for sin tid og tar debatter som ingen tør å ta i.
I kjølvannet av gjengkrigen i Oslo mellom A- og B-gjengen, arrangerer vi et fakkeltog mot vold gjennom Karl Johan, hvor hundrevis av norskpakistanere og profilerte politikere deltar.
Nå våkner alle norskpakistanere opp. Noen liker henne, men tør ikke å si det høyt. Overraskende nok får hun motbør fra mange jevnaldrende kvinner. De liker ikke metodene hennes. Hun blir skjelt ut i debatter og på diverse seminarer.
«Måten du går frem på overskygger budskapet ditt. Vi vil bli frigjort på våre premisser. Ikke dine», sa de rasende. Men Shabana gir seg ikke. Tross alt vil hun frigjøre kvinnene som skjeller henne ut.
Telefonen ringer. Det er tidlig lørdag formiddag:
«Har du sett hva hun har gjort. Fy faen. Hun er naken. Alle pakistanere jeg snakker med er forbanna. Nå må hun slutte.»
Mannen som ringer er en bekjent av meg. Skjellsordene hagler. Shabana Rehman er på forsiden av Magasinet i Dagbladet. Naken, bare påmalt det norske flagget på kroppen.
«Jeg hadde ikke stilt opp selv på denne måten, men hva med budskapet hennes? Du er vel enig i at vi unge må kjempe mot æreskulturen? Spesielt vi gutta», svarer jeg.
Han gir seg ikke: «Hun gjør det bare for å få oppmerksomhet. For å bli likt av nordmenn. Hun eier ingen skam.»
Jeg kjenner at jeg får nok.
«Vet du hva det koster å stå opp mot mennene i vår kultur? Hun ofrer alt. For oss. For de som kommer etter oss. Du kaller hennes skamløs. Vel, du er gift og ligger med andre kvinner. Hvem er skamløs?»
Han blir stille. Så sier han:
«Jeg tror ikke vi skal snakke sammen mer.»
Klikk.
Shabana fortsetter en utrettelig kamp. Høydepunktene og kontroversene kjenner de fleste av oss: mullaløftet, rumpestuntet, skuddene mot familierestauranten Rehmans, reisen til USA, dyrevern, Stovnerrevyen og bråket rundt Født Fri. Hun rakk også en tur innom reality-programmet «Farmen».
Shabana inspirerte og provoserte en hel generasjon kvinner og menn. Også homofile tok henne til sitt bryst. Kritikken stilnet etter hvert. Mange av motstanderne ble sakte, men sikkert enige med Shabana. Vi tok ikke bare en klassereise, men også en verdireise.
«Jeg tror ikke jeg var moden nok til å forstå hva Shabana mente og kjempet for den gangen. Vi så bare en sint kvinne som skulle provosere. Men hun kjempet jo for meg», skrev en skilt norsk-pakistansk tobarnsmor til meg i dag på Facebook.
Shabana banet veien for dagens unge muslimske jenter, som tar mange av frihetene sine for gitt. Frihetene Shabana og andre kvinner i hennes generasjon betalte prisen for. For prisen var skyhøy.
Den siste gangen vi møttes var på en bursdagsfest hos en felles venn. Shabana strålte. Hun hadde trent masse og gått ned minst 20 kilo.
«Du ser like slank, vakker og ung ut som den gangen vi møttes på kafeen ved Akersgata», sier jeg ertende og gir henne en klem.
Hun smiler slik bare Shabana kunne smile:
«For en reise vi har hatt, Noman. Vi har kjempet hver vår kamp. Men målet har likevel vært det samme. Å leve frie liv. Slutte å leve under skammen. Ikke bare for oss. Men for de kommende generasjonene. Du skal være stolt av deg selv», sa hun, før vi tok en selfie sammen.
Takk, Shabana, for alle kampene du kjempet. Takket være deg kan mange kvinner i Norge endelig gå rakrygget.
Les også:
