Hun som elsket friheten

Shabana Rehman er død, etter å ha slåss lenge og hardt mot kreftsykdommen.

Hun ble bare 46 år gammel. Det var mye liv igjen å leve for komikeren og samfunnsdebattanten. Men hun rakk å få stor betydning for det norske samfunnet, og inspirere mange med sin kompromissløse kamp for frihet.

På mange måter var det et liv i strid. Da Rehman seilte inn i norsk offentlighet, var hun ikke så lett å plassere. Fra scenen og i spaltene i VG og Dagbladet sendte hun stikk både mot selvgodheten i det norske og undertrykkelsen hun hadde opplevd i innvandrermiljøet.

Hun satte spørsmål ved alle hierarkier og alle krav til lojalitet og konformitet. Grenser ble visket ut fordi hun tråkket over dem. Det berømte mullaløftet, da hun løftet kurdiske mulla Krekar til værs under en scenedebatt i 2004, var et elegant uttrykk for denne livsholdningen.

Som hun selv senere sa: Mullaene hadde makt fordi de omgir seg med frykt, men den frykten er det mulig å gi slipp på. For mange ville en mulla stå høyt over en ung kvinne i autoritet, men den autoriteten, den maktforskjellen, ble rokket ved da hun løftet ham.

Hun var den kraftfulle, den som hadde kontrollen, han var passiv, hjelpeløs. Det var en handling som for mange ville være utenkelig. Men den hadde sin pris. Året etter ble det løsnet skudd mot en restaurant i Oslo som Rehmans søster eide. Det ble år med voldsalarm og stadige drapstrusler.

Selv skulle hun si at hun aldri var ute etter å provosere, men ville finne ut hvorfor andre ble provosert. Og hun fortsatte å smile det gnistrende smilet sitt, gjennom medgang og motgang.

Shabana Rehman ble født i Karachi i Pakistan og kom til Norge, halvannet år gammel, sammen med familien på ni. Denne dobbeltheten var med henne inn i mye av det hun gjorde.

Hun tok nordisk grunnfag for å sette seg inn i hvordan det norske samfunnet hadde håndtert kampen for kvinners selvstendighet og mot hemmende og konservativ religiøsitet – den samme kampen hun selv kjempet gjennom stand up-komedien.

Men som hun selv sa i et intervju med NRKs Ole Torp, var det ikke hensikten å bruke humoren som et våpen. Det begynte med glede. Da hun begynte som komiker, ble hun først og fremst opprømt over å se hvite og brune nordmenn le sammen, og være invitert inn i samme rom.

Hun var åpen om seire og nederlag, og hva de kostet. Etter en rekke mislykkede IVF-forsøk måtte hun slippe taket i ønsket om å få barn, og ble en hengiven hundeeier. Og etter hvert åpnet hun opp om den barske oppveksten.

I boken «Blåveis» fortalte hun om ungdomskjæresten som slo henne i flere år. På et ungdomshjem ble hun utsatt for overgrep av en av de ansatte, som senere ble dømt.

Motet Shabana Rehman utviste gjennom alle årene i norsk offentlighet er desto mer bemerkelsesverdig når man tenker på den lange veien hun hadde gått, fra å stå forslått på legevakten til å innta scenen med den største selvfølge.

Shabana Rehman vant en rekke priser, deriblant Ossietzky-prisen og Fritt Ords pris, for sin kamp for ytringsfriheten.

Hun jobbet nesten til det siste. I slutten av november var hun på scenen i Kristiansand, som en del av scenekunstner Morten Traaviks prosjekt «Sløserikommisjonen». Ønsket om å skape, om å fortelle og uttrykke seg, forsvant aldri.

Da jeg intervjuet henne for Dagbladet i 2012, fortalte Rehman at hun følte seg nært forbundet med Kali, som ifølge hinduistiske myter er livets og ødeleggelsens gudinne, og som avbildes med sort hud og fire armer.

Hun hadde selv blitt kalt Kali som barn, fordi hun var mørk i huden. «Jeg har kjent på den dobbeltheten i mitt eget liv», sa Shabana. «Det er kampen mellom de kreftene som vil bryte deg ned og de som vil bygge deg opp».

Det var mye i Shabana Rehmans liv som gjorde det vanskelig. Og sykdommen brøt henne ned til slutt. Men kampen for å bli fri, for å kunne skape seg selv og velge sitt liv, den vant hun. Og den vil hun bli husket for.