Vi psykologer har en helt egen evne til å gjøre selv den mest uskyldige sangtekst om til en saga om livets dype realiteter.
Tradisjonen tro har jeg tenkt å fortsette med dette, og radbrekke Oslo Ess sin legendariske «Hold deg våken». En låt om å sykle svinefort på tvers av Oslo for å rekke frem til dama fordi «jeg har ting på hjertet som jeg må få fortalt».
Jeg hadde lyst til å skrive dette som en hyllest til deg som sykler så fort at asfalteksemen bare er en glatt trikkeskinne unna. Dere som kaster dere ut i kjærligheten med begge beina. Og dere som tryner så det synger.
Dere som akkurat nå sitter på sofaer, bryggekanter eller foran bål rundt i Norges land og har vondt i hjertet fordi dere satset alt på noe, som deretter gikk til helvete.
Og jeg har en bekymring:
Jeg er skikkelig redd for at dere blir mangelvare, at dere rett og slett blir rødlista. I et samfunn der det aller beste man kan gjøre er å være kald og kul og se bra ut utenfra. Der du skal date og ligge, men uten å ha følelser i klem.
Kjærlighet uten risiko, livet uten ubehag. Maks uttelling, men minimal innsats. Eller det er iallfall det vi tror.
Det er som om vi lider av en kollektiv allergi mot indre ubehag. En allergi som ut over å være destruktiv for livet generelt, også kveler kjærligheten. Kanskje det er fordi vi er så overforet på glansbilder fra sosiale medier, der alt er fint. Eller om det har vært ille en gang, så er det iallfall bra igjen nå og noe vi har lært mye av.
Eller kanskje fordi vi tror at andre bare tåler en liten del av oss; den silkeglatte delen som synes alt er greit, men som heller ikke har aksjer i noe som helst. Og det gjør at vi ikke lever, vi sykler ikke på tvers av Oslo lenger, i tilfelle det skulle være for mye.
Vi tør ikke kreve noe av andre, og vi tør heller ikke vise at andre betyr noe for oss, at vi kanskje vil mer enn å ligge. Jeg synes synd på alle barnebarna som om 50 år skal sitte foran bestemor og bestefar og høre historien om den gang ingen av dem gikk på date, fordi de ikke ville virke needy.
Problemet er selvfølgelig at kjærligheten sjelden kommer uten risiko. Hvis vi ikke tør å kjenne på at det faktisk er litt stress å virkelig ville noen, men ikke ha noen garanti for at de vil deg tilbake. Ja, da kan du bare date de som egentlig ikke betyr så mye for deg.
Nei, kudos til dere som leter etter gull på rustne diamantsykler rundt omkring i Norges land.
Dere som vil og vet hvor dere vil, og tør å legge et potensielt knust hjerte i potten for å komme dit. Dere som tør i dét øyeblikket, den kvelden, den solnedgangen der det er en åpning hos den umistelige.
Og jeg håper, håper at dere aldri slipper den sykkelen, eller setter den ved gjerdet og går inn igjen.
For det er dere som vinner til slutt.
