En vakker junimorgen. Sola skinner og fuglene kvitrer. Det er rolig og folketomt sånn kvart på åtte på Grünerløkka i Oslo.
En elsparkesyklist kjører i full fart gjennom Birkelunden. Han tenker sikkert at det ikke kommer noen som skal krysse parken nå.
Men det gjør det, meg faktisk. Jeg kommer syklende sakte bak en høy hekk på en rusten sykkel som skal til service.
Ingen andre byer i verden har så mange elsparkesykler som Oslo. Mitt rendezvous med en av dem skjer like etter at jeg har passert hekken.
– Du kjører som en tulling, sier jeg til han. Jeg og sykkelen ligger slengt i bakken.
– Unnskyld, går det bra med deg, spør han.
Om det går bra? Jeg registrerer skrubbsår på albue og kne. Jeg har vondt på venstre side av låret. Ikke noe brukket. Det betyr vel at det går bra nok.
– Du må ha kjørt vanvittig fort. Du kan ikke kjøre slik, det er farlig. Du må slutte med det.
– Jeg tenkte ikke at noen kom til å krysse parken, sier han.
Nettopp. Mange elsparkesyklister synes å tro de har verden for seg selv. Skjønner firmaene som står bak at jeg tenker at «Vi går rett på - samme hva vi støter på» oppsummerer forretningsidéen deres?
Foreningen «Ta fortauene tilbake» kaller dem ståmopeder. Norge er det eneste landet som har frislipp av elsparkesykler på fortau og gangveier, noe foreningen mener er et godt argument for å innføre forbud mot at de får ferdes der.
Å kalle dem sykler er kanskje litt som å kle en ulv i fåreklær. På engelsk heter de electronic scooters. Å kalle dem miljøvennlige er grønnvasking, de har en levetid på noen uker.
Omtumlet triller jeg min rustne sykkel til service og går til kontoret. På veien møter jeg en ung mann med en søt liten valp som jeg får klappe. Et hyggelig plaster på såret. Han sier at han forsøker å unngå fortau når han er ute med valpen, fordi han er redd den skal bli påkjørt.
To kollegaer sier at de nesten har blitt påkjørt av elsparkesykler. Ei anna at det virker som de ikke vet hva rødt lys er. De skaper farlige situasjoner i trafikken.
Damen i sykkelbutikken forteller at hun er livredd for at dattera på sju skal bli påkjørt, fordi hun går litt sånn på kryss og tvers og hopper rundt. På fortauet altså.
«Jeg hater dem. De er bare et problem for Oslo. Drittunger kjører rundt og ingenting skjer før noen barn har blitt drept», skriver en venn på Messenger.
Jeg ringer ei venninne som er sykepleier. Tenker det er greit å snakke med en fagkyndig om hodepinen etter påkjørselen. Hun bruker hat-ordet hun også. Sier at det kanskje er tryggere å gå midt i gata, bilene stopper i alle fall.
Skjebnen, eller markedets usynlige hånd som har tatt over styringen av Oslos parker, gågater og fortau, gjorde at jeg ble påkjørt på selveste dagen da byrådets forslag til forskrift for elsparkesykler ble sendt ut på høring.
Det må ha føltes herlig for tilbyderne at pengene har rent inn uten at de har måtte betale noe til samfunnet. Elsparkesyklistene har jo levd som «the king of the road». Nå skal kommunene få større rett til å begrense bruken.
Legevakta har lenge etterlyst forbud mot bruk om natta. I mai havnet 205 personer på skadelegevakten i Oslo etter ulykker med elsparkesykler.
Maktarrogansen som ligger i okkupasjonen av det offentlige rom, gjør at mange av oss blir forbanna og fortvila. Så ille er det at forbausende mange bruker hat-ordet.
Det er fordi de gang på gang har sett elsparkesyklister som kjører som en gal på fortauet slik at folk må hoppe unna – regelen for sakte fart på fortau overholdes ikke. Eller fordi elsparkesyklister har sperret trafikken fordi de kjører midt i veien. Eller fordi de har sittet på en buss som har måttet bråbremse for å ikke kjøre inn i en.
De har sett hundrevis av elsparkesykler som ligger slengt rundt på fortau slik at rullestolbrukere ikke kommer fram. Selv fotgjengere som er raske til beins må velge om de skal gå ut i gata eller skritte over et hav av elsparkesykler.
Vi har fått en situasjon der en stor del av byens befolkning er engstelige både når de sykler og går på fortau. Synes ikke politikerne at dette er et aldri så lite paradoks?
«Enklere regler, mindre byråkrati og litt mer moro i hverdagen», reklamerte daværende samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen for i en pressemelding fra regjeringen i april 2018. Fra øverste hold ble det da bestemt at elsparkesykler skulle likestilles med sykler.
Ironisk er det at flere tilbydere har etterspurt regler, som promillegrense, uten at regjeringen har fått fart på seg.
Tre år etter ligger endelig et forslag til ny lov til behandling i Stortinget. Vil det være nok til at fortau, sykkelstier og gåveier blir trygge og framkommelige igjen?
Andre land og byer i verden har lover og regler på plass, som forbud mot å kjøre på fortau og aldersgrense på 16 år. Norge og Oslo, derimot, har vært et mekka fortilbyderne, som har kunnet ta seg til rette - velsignet av regjeringens aversjon for byråkrati.
Noen tusen ulykker senere burde det være klart at vi trenger kjøreregler, det Frp kaller formyndertankegang.
Hvis ikke tør jeg ikke annet enn å gjemme meg godt bak hekken.
- Les også:
