NRK Meny
Kronikk

Attentatet i Beirut

Da verden viste solidaritet med Paris begynte folk i Beirut å spørre om hvorfor ikke de ble nevnt i samme åndedrag. Det lå ingen sjalusi i dette, men et sårt spørsmål om hvorvidt et arabisk liv er mindre verdt.

Beirut Flagg Paris

«IS ønsket å ramme Hizbollah der det gjør mest vondt, nemlig sivilbefolkningen som stoler på at de beskytter dem,» skriver Kari Karamé. Bildet viser landemerket Grotte au Pigeon utenfor Beirut, der det libanesiske og franske flagget veksler mellom å prosjekteres for å vise solidaritet med terrorofrene i Beirut og Paris.

Foto: Hussein Malla / Ap

Dagen før terroristene slo til i Paris sprengte to selvmordsbombere med kort mellomrom seg i luften i en trang markedsgate i forstaden Burj el-Barajneh i Beirut.

Befolkningen her er i majoriteten sjiamuslimer og mange er lojale overfor Hizbollah, den største politiske og militære organisasjonen i Libanon. Men her er også en palestinsk flyktningleir og mange syriske flyktninger har i de siste årene funnet seg et rimelig husvære.

Ville ramme vanlige mennesker

Attentatet fant sted sent på ettermiddagen når gaten er full av mennesker på vei hjem fra arbeid, som handler inn mat til kveldsmåltidet, som er på vei ut fra kveldsbønnen i Husseinien (sjiamuslimsk moské). De fleste skolebarna hadde heldigvis rukket hjem allerede. Terroristene ønsket med andre ord å ramme vanlige mennesker som levde sitt høyst vanlige liv, på samme måte som i Paris. 44 mennesker ble drept, 181 ble såret – barn ble foreldreløse, ungdommer ble revet bort på en meningsløs måte.

Det er det blodigste attentatet i Libanon siden den femten år lange borgerkrigen offisielt var over i 1990.

Kari Karamé

Det er det blodigste attentatet i Libanon siden den femten år lange borgerkrigen offisielt var over i 1990. Den samme dagen ble tre selvmordsbombere stanset i Tripoli hvor spenningen igjen stiger mellom sunnimuslimer og alavitter, det vil si mellom de som er imot og de som støtter det syriske regimet.

Hvem sto bak og hvorfor?

IS tok raskt på seg ansvaret for attentatet. De ønsket å ramme Hizbollah der det gjør mest vondt, nemlig sivilbefolkningen som stoler på at de beskytter dem. Etter angrepet på turister i Tunis, på en hussienie i Kuweit og sist det russiske passasjerflyet fryktet mange i Libanon at det neste målet kunne være her i landet.

Les også: Var på vei til Norge – ble drept i Beirut

Hizbollah har opp mot 10.000 soldater i Syria hvor de kjemper på regimets side. Attentatet kan derfor ses som en del av IS’ nye strategi hvor de går utenfor kjerneområdet deres i Syria og Irak for å ramme de som bekjemper dem utenfra. Det som er spesielt for Libanon er at dette er en direkte spill over effekt av krigen i Syria og at risikoen for at splittelsen mellom sunni- og sjiamuslimer, som allerede finnes i den politiske arenaen, skal eskalere til en åpen konflikt.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.

Aktørene

Det er uklart om det var to eller tre selvmordsbombere i Burj el-Barajneh, og egentlig er det uten betydning. Det som er interessant er nettverkene og organiseringen som etterforskningen hittil har avdekket i Tripoli og Beirut. Ifølge den libanesiske sikkerhetstjenesten skal hovedmannen i Beirut være en libaneser som får sine ordrer direkte IS sentralt. Utstyrt med offisielle syriske papirer og tydeligvis godt med penger, har han fraktet i alle fall en av selvmordsbomberne inn i landet. Minst en av dem skal være syrer.

Terroristene ønsket med andre ord å ramme vanlige mennesker som levde sitt høyst vanlige liv, på samme måte som i Paris.

Kari Karamé

I Beirut har de holdt til i dekkleiligheter i den i majoriteten kristne bydelen Achrafieh og i flyktningleiren Burj el-Barajneh. Her kunne de oppholde seg uten å vekke oppmerksomhet i ly av det store antallet syriske flyktninger som bor spredt over hele byen. Her ble de også utstyrt med beltene med de dødelige sprenglegemene. Dette er det tungt for innbyggerne i Beirut å ta inn over seg, og mange uttrykker nå skepsis til det store antallet flyktninger – ca. ¼ av landets befolkning er syriske flyktninger – og da spesielt til unge menn.

Hassan Nasrallahs tale

To dager etter attentatet holdt Hassan Nasrallah, Hizbollahs øverste leder, en tale hvor han på det sterkeste fordømte de tragiske hendelsene både i Beirut og Paris. For å hindre indre spenninger advarte han mot å holde sunnimuslimske landsmenn, palestinere og syriske flyktninger ansvarlige for handlingene. Ansvaret ligger utelukkende hos IS. I en sjelden uttalelse berømmet han landets sikkerhetstjeneste, som Hizbollah ofte har et anstrengt forhold til, og pekte på samarbeidet med partiets egen etterretning.

Det lå ingen sjalusi i dette, men et sårt spørsmål om hvorvidt et arabisk liv er mindre verdt?

Kari Karamé

Videre understreket han at attentatene bare har økt Hizbollahs vilje til å gå etter IS som han spådde en kort framtid. På et nasjonalt plan oppfordret han landets politikere til å samarbeide for å få landet ut av den lammende situasjonen det har befunnet seg i i snart to år, siden nasjonalforsamlingen ikke har klart å velge en ny president. Men han ga ingen signaler om hvilke innrømmelser Hizbollah eventuelt kunne komme med i denne sammenhengen.

Dagene etter

En uke senere har støvet lagt seg i Burj el-Barajneh, glasskårene er feid opp, motorsykkel- og bilvrakene er kjørt bort, skader på hjem og forretninger bøtes langsomt. Etter hvert har enkeltskjebnene trått fram, som den lille gutten som mistet begge foreldrene sine.

Tragedien har også sine helter, som Adel Termos som kastet seg mot selvmordsbomber nummer to og dermed forhindret at han sprengte seg like utenfor husseinien. Det er også ettertankens tid, Paris har en spesiell plass i mange libaneseres hjerte og de føler seg direkte berørte av tragediene som utfoldet seg der.

Fransk flagg i Beirut

Både det libanesiske og det franske flagget veksler mellom å prosjekteres mot landemerket Grotte au Pigeon utenfor Beirut.

Foto: ANWAR AMRO / Afp

Reist seg med rettet rygg

Men etter hvert som medfølelsen og solidariteten på offisielle og sosiale medier med Paris vokste verden om begynte folk i Beirut å spørre om hvorfor ikke deres by ble nevnt i denne sammenhengen. Det lå ingen sjalusi i dette, men et sårt spørsmål om hvorvidt et arabisk liv er mindre verdt. Men overlevelseskunstneren Beirut har reist seg igjen, rettet ryggen, og siden onsdag kveld prosjekteres det franske og det libanesisk flagget sammen mot klippene utenfor Beirut.