Kan Frp-suksessen gjentas?

En 50 åring har gjerne relativt god tid og litt knapt med tid. Et ganske avklart selvbilde, men samtidig moden for endring. Slik er det hvert fall med Frp.

De fem tiårene siden den kvelden på Saga Kino har inneholdt alt fra megafon til makt. Råtne egg og blomsterhav. Skandaler og sorte biler. Protest og kompromiss. Konstant kontrovers.

Den raske tidslinjen kan summeres slik:

• 40 år i opposisjon: Stemmen fra folkedypet. Annerledes. Konstant utfordrerposisjon. Alternative løsninger. Carl I. Hagen-metoden, tidvis på speed.
• Syv år i regjering: Mange gjennomslag, enda flere kompromiss. Stolte, men stadig utålmodige. Siv Jensens maktoperasjon og evige balanseøvelse.
• Tre år på stortinget: Sylvi Listhaug har overtatt et parti som på mange måter er litt mellom barken og veden. Det kjenner de på selv, og velgerne føler på det samme.

Frp er igjen et opposisjonsparti, men ikke alene som protestparti. Og ikke utelukkende en utfordrer lenger. Partiet er ikke lenger en udiskutabel havn for protestvelgere og misnøye.

Det er merkbart når strømkrise, priskrise, misnøye fra næringslivet og to radbrukne regjeringsparti ikke er nok til å føre Frp tilbake til gamle høyder.

Partiet ser stort sett 12-tallet på målingene, mens de i 2013 gikk inn i regjering på 16,3 prosents oppslutning.

Nå er derimot Industri og næringspartiet inne på Stortinget på enkelte målinger, for fire år siden vokste Bompengepartiet FNB seg store. I kommunene var det andre dedikerte protestlister som hentet Frp-velgere.

En balansegang

Under Siv Jensens ledelse var regjeringsdeltakelse både mål og middel for å gjennomføre politikk. For Sylvi Listhaug er arven etter Jensen en klamp om foten.

Innad må hun balansere. Noen i partiet vil rendyrke protestbevegelse-stempelet, andre vil søke makt og gjennomslag.

Utad må hun balansere. Noen velgere savner hard retorikk og harde krav. Andre ønsker å se konturene av et borgerlig samarbeid.

Siv Jensens suksess var at hun evnet og forstod denne balansegangen. Det er en enda vanskeligere øvelse med syv års regjeringserfaring. Da Jensen skjønte at hun ikke evnet å samle partiet, måtte hun ta partiet ut av regjering.

Både partiet og velgerne ønsker nok også svaret på hva som er Sylvi Listhaugs Frp. Som partileder har hun ikke uventet tatt en litt annen tilnærming enn den konstante utestemmen og tidvis ensidige innvandrings-fokuset som brakte henne opp i eliteserien i norsk politikk for alvor.

De ideologiske røttene

Partilederen selv kom med første delen av svaret i landsmøtetalen fredag. Resten vil hun kjøpe seg tid til etter høstens lokalvalg før hun gyver løs på. Strategiarbeidet har skjedd under radaren, særlig det siste året.

Som i landsmøtetalen bærer det bud om et Frp som søker tilbake til sine ideologiske røtter. «Frihet» er skåret ut i store isoporbokstaver, lyskastes på veggene og flimrer på skjermer på landsmøtehotellet.

Partiet vil rendyrke frihetsbegrepet sammen med omsorg, trygghet og økonomisk handlefrihet i årene som kommer. Meningen er å lage et politisk fundament for hva Frp skal være det neste tiåret.

Frp skal tross alt fortsette sin utrettelige kamp på vegne av enkeltmennesket, mot systemet og politikerne. Det høres derimot litt annerledes ut når man tar seg den frihet å snakke om «politikerne som bestemmer» når man har sittet syv år i regjering, enn etter 40 år i opposisjon.

Listhaug brukte god tid på oppvekst i talen sin. Frp skal snakke mykere for å nå nye velgergrupper. Frp er mot tredeling av foreldrepermisjonen og vil ha rullerende barnehageopptak. Partiet vil ha disiplin og orden i klasserommene. Familie-domenet, skoledebatten har ikke vært hjemmebane for Frp som har vært mer kjent for innvandring, vei og skatt.

Kanskje er det denne kursendringen som skal til for å løse et vedvarende problem for partiet: De kvinnelige velgerne stemmer i liten grad på partiet. Frp sliter også i storbyene og blant velgere med høy utdanning.

I Oslo og Bergen handler det like mye om interne og langvarige organisatoriske problemer. Begge steder er det gjort en betydelig ryddejobb, så vil høsten vise om velgerne har lagt merke til det og fått fornyet tillit til partiet. Det er viktig også for borgerlig side at Frp nærmer seg sin nasjonale oppslutning i landets to største byer.

Har hatt en plass og funksjon

I 50 år har Frp vært gjennomanalysert og kritisert. Frp-koden har vært et begrep, og noe særlig Ap har vært opptatt av å knekke og forstå.

Verdien av at Norge har hatt et parti til høyre for Høyre har ikke fått like mye oppmerksomhet.

Heller ikke at det kanskje har vært en fordel at dette rommet var tatt av nettopp Frp. Alternativet kunne vært verre. Ytre høyre-partier ellers i Norden og Europa har vært av en annen karakter enn Frp.

Selv om Frp kanskje vokste seg store på innvandringskritikk på 90- og 00-tallet, var grunnlaget en kritikk av offentlige inngrep, skatter og avgifter. Et rent nasjonalistisk, innvandringskritisk parti har Frp aldri vært og medlemsmassen aldri utelukkende representert.

Hadde ikke Frp vært der, kunne landskapet sett annerledes ut når innvandringsdebatten for alvor tok fyr.

De siste 50 årene har det kledd Høyre at det har vært et parti til høyre for dem og det har passet norsk politikk at det partiet var Frp. Samtidig vil Frps vei til makt og gjennomslag uansett gå gjennom nettopp Høyre.

Den så langt viktigste epoken for Sylvi Listhaug er tiden fra dette landsmøtet frem til stortingsvalget i 2025. Hun må vise oss hva Frp skal og vil være.

Det er faktisk ikke mulig for henne å gjenta Siv Jensens suksess.

Frp vil aldri mer kunne kalles en evig opponent. De har styrt landet i syv år og vedtatt statsbudsjett i åtte.

Sylvi Listhaug må lage sin egen suksess.

Det er mye vanskeligere.