Det rapporteres at over 70 prosent av russerne sier at de synes at invasjonen i Ukraina er en god idé. Mange er forbauset over at de fleste russere synes å støtte den «militære spesialoperasjonen», men dette er lite overraskende, for våre virkeligheter og vurderinger styres av informasjonen vi mottar. Det er avgjørende for vår evne til å forstå verden rundt oss.
Russere og ukrainere er naboer både språklig, kulturelt og geografisk, omtrent som nordmenn og svensker. Derfor kan forskjellene i koronahåndteringen i Sverige og Norge være en parallell.
Forholdet mellom svensker og nordmenn er så nært at svensker som bor i Norge ikke betraktes som innvandrere, men som slektninger. Blandingsekteskap er ukontroversielle. Vi forstår hverandres språk, er frafalne protestanter og sosialdemokrater, og deler en halvøy, et klima og mange verdier. Derfor er forskjellene i tolkningen av tiltakene mot pandemien påfallende.
I Norge var det en vanlig oppfatning at svenskene hadde vært for liberale. Lenge ble det ført kampanjejournalistikk i Norge mot Anders Tegnell. På svensk side av grensen så bildet annerledes ut. Der var det et vanlig syn at svensk politikk var basert på vitenskapelig kunnskap og ikke politikeres ukvalifiserte synsing.
Svensker jeg snakker med mener at en total nedstengning av skoler, barnehager, forretninger og offentlige arrangementer ville ha ført til større omkostninger enn de høye smittetallene. De nevner økonomiske, sosiale og psykologiske argumenter for dette synet. Nordmenn har generelt hatt en motsatt oppfatning.
De har mottatt informasjon fra ulike kilder.
Et annet eksempel kan hentes fra Sør-Afrika under apartheid. Mange hvite sørafrikanere var lenge uvitende om at de var utestengt fra det gode selskap. De hadde saktens problemer med opptøyer og uroligheter, men problemer fantes da også i andre land.
Mange hvite sørafrikanere som etter hvert merket kulden fra omverdenen, følte seg misforstått. Deres svarte var jo forskjellige fra afroamerikanere. I USA snakket de svarte samme språk som de hvite, og de het Whitney Houston, Bill Cosby og Oprah Winfrey.
De svarte i Sør-Afrika var derimot overtroiske stammefolk som snakket uforståelige språk og drev med hekseri, og de var grunnleggende primitive og brutale.
Mot slutten av apartheid trodde mange hvite sørafrikanere at flertallsstyret ville føre til en kommunistisk ettpartistat. Det var ikke vanskelig å finne støtte for denne tolkningen.
Mange ANC-kadre hadde fått utdannelse og militær trening i kommunistiske land, og Sovjetunionen hadde en høy stjerne, til tross for at sørafrikanerne ble utsatt for grov rasistisk trakassering når de reiste dit, enten det var til Russland eller Ukraina.
Israel er et annet eksempel. Når det bygges veier på Vestbredden der bare israelske biler har lov til å kjøre, opplever palestinere det som en voldtekt og en ydmykelse.
Mange israelere betrakter derimot apartheidpolitikken overfor palestinerne som en nødvendig kamp for demokrati og mot terrorisme, fundamentalisme og barbari. De lærer også i ung alder å møte alle motforestillinger ved å påkalle holocaust og bruke ordet «antisemittisme» i enhver presset situasjon. Det stanser kjeften på de fleste.
Det er alltid de andre som ikke ser virkeligheten slik den egentlig er. Vi blir misforstått og kritisert på urettferdig grunnlag. Tenk bare på den internasjonale debatten om hvalfangst.
Med noen få unntak er det politisk enighet i verden om at hvalfangst er en vederstyggelighet. Hatet mot hvalfangsten er sterkt, og reaksjonene i sosiale medier var aggressive etter at det ble laget en dokumentarfilm fra en japansk landsby der delfinfangst fremdeles ble praktisert.
Den norske vinklingen, basert på solid norsk forskning, har lenge gått ut på at hval kan forvaltes som annet vilt, så lenge det skjer på bærekraftig vis. Ifølge et slikt syn er ikke en hval nødvendigvis mer verdt enn en elg.
Mange flere eksempler kunne ha vært nevnt. Napoleon omtales ikke på samme måte i britiske som i franske historiebøker. 500-årsjubileet for Columbus' ankomst på Bahamas i 1492 ble ikke møtt med samme begeistring hos aymara-talende urfolk i Peru som hos den blekhudede herskende klasse i samme land.
Demonstrasjonene for demokrati og frihet i Hongkong kan parkeres som ukinesiske fordi de egger til konfrontasjon i en kultur der harmoni er den høyeste verdi.
Det er altså ikke forbausende at overfallet på Ukraina oppfattes ulikt i Russland og Vest-Europa. Russiske myndigheter rapporterer selektivt, og forklarer at det ukrainske broderfolket nå er i ferd med å bli frigjort fra nazistisk herredømme, takket være den russiske spesialoperasjonen.
Det er sant at høyreekstreme har gjort mye av seg i Ukraina, og de er kanskje godt representert i motstandsbevegelsen, men landets jødiske president er alt annet enn en nazist.
Likevel er det mulig for den russiske staten, som ikke bare har god kontroll over tradisjonelle medier, men som også har høy kompetanse på de nye, såkalt sosiale mediene, å skape en fortelling om at invasjonen i virkeligheten er en frigjøring. Det er lett å fylle nyhetsflaten fra Ukraina med tatoverte, ubarberte menn med hakekors.
Fra Norge kjenner vi metoden fra våre høyreradikale, som fyller sine sendeflater med historier om overgrep begått av muslimer. Om man vil, kan man bruke hele dagen på å lese godt dokumenterte historier om ukrainske nynazister eller muslimske fanatikere. Alt dette finnes. Saken er bare at det også finnes mye annet.
Hvordan skal man navigere i et slikt landskap?
Det korte svaret er at det er nødvendig å ha fokus på den fysiske, materielle delen av virkeligheten. Rent faktisk bor mange svarte sørafrikanere i skur, mens de fleste hvite bor i komfortable boliger. Rent faktisk har Palestina mistet det meste av sitt land siden 1947.
Disse kjensgjerningene kan vanskelig bortforklares. Og det er et ubestridelig faktum at antall svensker som er døde av covid-19 (18365) er høyt sammenlignet med de norske (2518) og danske (5777) tallene, selv om øvrige omkostninger ikke er like lette å måle.
En pakistansk venn som en gang kjørte meg gjennom den kaotiske trafikken i Lahore, forklarte at hvis du skulle unngå uhell, måtte du ha blikket festet på hjulene til bilene foran; du måtte se bort fra blinklysene og sjåførens gestikulering ut av vinduet.
Når det gjelder Ukraina, vil russiske tolkninger bli påvirket når stadig flere nittenåringer kommer hjem i likposer, og når slektningene på den andre siden av grensen slipper opp for vann, mat og tak over hodet.
Ukraina vil før eller siden bli Putins Vietnam, for selv det mest avanserte propagandaapparat kommer til kort når det tomme blikket til en død tenåring møter foreldrenes.
