De siste to årene har jeg gjort noe jeg aldri trodde jeg skulle gjøre. Jeg har engasjert meg som frivillig for at Viggo Kristiansen skal få sin sak gjenopptatt. En av de tyngste sidene ved saken er hensynet til de pårørende. At Kristiansens kamp for å renvaske seg ripper opp vonde sår, kan få hvem som helst til å la saken ligge. Men kan vi virkelig se vekk fra bevis og la en mulig uskyldig sitte i fengsel?
Baneheia-saken rystet oss alle. Hele Norge var i sjokk over brutaliteten som frarøvet to barn livet. Vi som engasjerer oss for Viggo Kristiansen, har også familier. Noen av oss har selv fått føle hvor vanskelig det kan være når noe skjer med ens egne. De pårørendes sorg berører oss også, og det går ikke en dag uten at både ofrene og de pårørende er i våre tanker.
Når vi likevel jobber for at Kristiansen skal få sin sak opp på nytt, er det fordi vi har satt oss grundig inn i sakens bevis, både dokumenter fra etterforskningen og de som har kommet til etter dommen. Gjennom dette har vi blitt overbevist om at Kristiansen ikke skulle vært dømt, og at den virkelige drapsmannen er løslatt.
Når vi frykter at en person kan være uskyldig dømt, er det også vår plikt som medmennesker å gjøre det vi kan for å belyse saken korrekt og balansert.
Lex Kristiansen
Da Baneheia-saken ble rullet opp, var norske mediers fordømmelse av Viggo Kristiansen massiv. Det kan ikke være tvil om at det ensidige bildet av Kristiansen som en psykopatisk barnemorder kan ha hatt betydning for alle som fulgte rettssaken og for dem som skulle dømme ham.
Hvis den ensidige mediedekningen fortsetter også når Viggo Kristiansen søker å få sin sak gjenåpnet, er den domfelte i realiteten sjanseløs.
Norske medier har aldri kviet seg for å utbrodere Viggo Kristiansens problematiske sider. Når vi ønsker å belyse bevis som taler for at han likevel kan være uskyldig, oppstår det imidlertid problemer. Det er som om det finnes en slags Lex Kristiansen i redaksjonene. Flere journalister jeg har snakket med, forteller at motstanden fra redaktørene og andre aktører er stor. Én journalist fortalte at det er som om det gjelder egne regler for Kristiansen. En annen sa at han nesten ble utskjelt da han ville se på Kristiansens sak. «Hva er det neste? Skal vi hevde at Breivik var uskyldig også?» skal en kollega nærmest ha ropt.
I noen tilfeller har riktignok Kristiansens sak fått dekning, men ikke uten sverdslag. Baneheia-podkasten belyste hva Kristiansens side har lagt frem for Gjenopptakelseskommisjonen. Det ble det bråk av. Det virker som den etiske pressenormen nå er at det er ubalansert å opplyse om bevis som taler for at en domfelt er uskyldig. Det som taler for at han snakker sant, skal ikke nevnes.
Den samme holdningen har vi også blitt møtt med i NRK. At media selv har bidratt med massiv forhåndsdømming, og bærer et ansvar for at han sitter i fengsel, har ingen ting å si.
Bredside fra NRK
Når NRK legger hele sin tyngde bak en sak, slår det med en voldsom kraft. Lørdag 21. mars lanserte NRK det jeg vil omtale som en kampanjepreget bredside mot Kristiansens forsøk på å få sin sak gjenåpnet. I en lang artikkel på NRK.no og i Dagsrevyen, kritiseres Viggo Kristiansen og vi som jobber for at han skal få en ny rettssak.
Advokat Arvid Sjødin ble intervjuet av NRK for flere uker siden, hvor han uttalte seg om bevisene. Disse kommentarene ble ikke tatt med i noen av sakene, selv om påstanden som presenteres gjennom NRK er at det ikke er noe nytt i saken.
Da Sjødin så hvor ensidig NRK presenterte saken, tok han kontakt og ba om å få svare. Det fikk han ikke. NRKs svar til Sjødin er som følger:
«Dette er en sak som ikke går inn i hva slags nye bevis, rapporter, konklusjoner, påstander og teorier som finnes. En part sier – og har sagt lenge at det er noe nytt – og en annen part sier at det ikke er noe nytt.»
Jeg mener dette sier mye om hva slags journalistikk NRK bedriver i Baneheia-saken. Det påstås at det ikke er noe nytt, men å snakke om de nye bevisene vil man ikke ha noe av. Punktum.
Samtidig kom tidligere kriminalsjef Arne Pedersen med en egen kronikk som NRK plasserte side om side med sin egen redaksjonelle sak. Her fremsetter Pedersen flere påviselig uriktige påstander om bevisene og angriper det han mener er ensidig dekning fra media.
Skal man tro artiklene og innslagene på NRK, har mediene vært ensidige til fordel for Viggo Kristiansen. Det er så man gnir seg i øynene. Jeg vil utfordre hvem som helst, start gjerne med å gå igjennom NRKs dekning av Baneheia-saken: Hvor er ensidigheten til fordel for Viggo Kristiansen?
Men NRK stopper ikke der. Kampanjen mot Kristiansen og hans forsvarer fortsetter to dager etter. I nok et Dagsrevy-innslag og på NRK.no blir Sjødin kritisert for ikke å forstå hva bevis er og for å utnytte systemet. At Sjødin jobber gratis med saken fordi Viggo Kristiansen ikke får oppnevnt advokat, nevnes ikke med et ord. Det nevnes heller ikke at det i Viggo Kristiansens sak er én politiinspektør og fire betalte jurister som fra hver sin kant jobber for å hindre gjenåpning av Kristiansens sak, mens Gjenopptakelseskommisjonen har avslått å oppnevne advokat for Kristiansen, som sitter fengslet uten anledning til å representere seg selv.
Den korte setningen som Sjødin slapp til med på Dagsrevyen, var fra et flere uker gammelt opptak hvor han ble stilt spørsmål, men hvor han ikke hadde sett påstandene som ble rettet mot ham. Heller ikke her slapp han til med noe om bevisene han ble kritisert for å ikke forstå.
Ubalansert
De pårørende har selvsagt rett til å få slippe til med sine opplevelser og sitt syn i saken. Det har flere av dem også gjort tidligere, i mange sammenhenger. Det er heller ikke problematisk at Arne Pedersen slipper til med sin bevisvurdering. Tvert imot, det har vi ventet på lenge. En debatt om bevisene ønsker vi mer enn gjerne velkommen. Men da må Viggo Kristiansens side få lov å svare.
Problemet er at NRK kun lar én side i saken slippe til.
Tidligere kriminalsjef Pedersen har åpenbart en egeninteresse av at Baneheia-saken ikke gjenåpnes. Feilene i etterforskningen er det i stor grad han selv som er ansvarlig for.
Da saken ble etterforsket i år 2000, slo VG opp over hele forsiden at politiet var sikre på DNA-bevis mot Viggo Kristiansen (26. oktober). Arne Pedersen gjentok det samme budskapet på pressekonferanse samme dag, og i forhørsretten hevdet han at det var funnet hundre prosent sikre DNA-analyser fra sæd som knyttet Viggo Kristiansen til åstedet og ugjerningene. Det samme budskapet ble også presentert for de tiltalte i avhør.
I ettertid viste det seg at påstandene fra Pedersen om hundre prosent sikre DNA-bevis ikke stemte. At dette gjorde uopprettelig skade for hvordan Viggo Kristiansen ble oppfattet av hele det norske folk, inkludert alle som senere skulle dømme ham, kan det ikke være tvil om.
At Pedersen ikke ser ut til å ha lært av egne feil for tjue år siden, og nå enda en gang kommer med feilaktige DNA-uttalelser i media, er ikke til å forstå. Enda verre er det kanskje at heller ikke NRK ser ut til å ha lært av Pedersens frynsete DNA-historie.
Det ubehagelige ved dette, er at Pedersen nok en gang får skape et uriktig bilde av DNA-analysene og bevisene, og at han nok en gang blir lyttet til.
NRK har mottatt dokumentasjon for feil og uriktige påstander i Arne Pedersens kronikk om bevisene. Jeg nevner kort noen av påstandene som jeg mener er feil:
- Påstanden om sikre DNA-bevis for to gjerningsmenn er tilbakevist av to anerkjente sakkyndige fra Norge og Storbritannia.
- Det er ikke belegg for å si at det var DNA fra sædceller. Sædekstraktene var negative.
- Det stemmer ikke at det ikke er mulig å si hvor mobiltelefonen befant seg. Både Telenor og Teleplan uttalte at det ikke er sannsynlig at telefonen var på åstedet i tidsrommet for ugjerningene. Flere andre fagpersoner har sagt det samme. En politioverbetjent med telebevis som fagområde, anbefalte i 2018 kommisjonen å gjenåpne saken fordi det ser ut til at Kristiansens mobildata gir ham alibi.
- Påstanden om at de domfelte avtalte felles alibi, stemmer ikke med hvordan Jan Helge Andersen forklarte seg.
- Det er feil at Kristiansen nektet for å ha vært innenfor bommen ved Svarttjønn. Avhørene viser at det var Jan Helge Andersen som nektet for dette. Kristiansen forklarte seg uoppfordret og ga korrekte opplysninger da han fikk spørsmål om han hadde vært innenfor bommen.
- Pedersen hevder at forsvarerne forsøker å rive Andersens troverdighet i stykker. Det klarer Jan Helge Andersen helt selv med sine forklaringer. Før han ble arrestert, sa han i flere avhør at han var alene i skogen. Han hevdet at Viggo Kristiansen ikke var sammen med ham, frem til han ble forelagt DNA-bevis mot seg selv og politiet spurte om det kunne være slik at Kristiansen var hovedmannen her og at Andersen selv også var et offer. Senere presset politiet ham også til å endre forklaring om hvilken jente han hadde forgrepet seg på, da forklaringen hans viste seg å ikke stemme med det DNA-analysene viste.
At hovedårsaken til at Viggo Kristiansen ble dømt, skyldes politiets ensidige fokus på at Kristiansen var skyldig, og at andre muligheter aldri ble vurdert, synes for meg åpenbart.
Et samfunnsoppdrag
Å undersøke om noen er uskyldig dømt, handler ikke bare om Viggo Kristiansen. Rettssikkerhet gjelder oss alle.
Konklusjonene etter to av Norges mest omtalte justismord, Liland-saken og Fritz Moen-saken, var at feilene som ble begått, ikke må skje igjen.
Også i Lilands og Moens saker, strittet politiet og rettsvesenet kraftig imot da de ville ha sakene opp på nytt. Fritz Moen ble motarbeidet så hardt av politi og påtalemyndighet, at den endelige frifinnelsen kom for sent. Først etter Moens død kom det en tilståelse fra en annen. At det var begått store feil i etterforskningen, og at bevisene mot Moen var mangelfulle og var bedømt feil, kunne politiet og rettsvesenet avdekket hvis de hadde satt seg grundig inn i Moens sak.
Å motarbeide en sak i så stor grad og over så lang tid at en uskyldig først sonet mange år i fengsel og til sist døde før han ble frikjent, burde være et ansvar som politiet og rettsinstitusjonene tok særlig innover seg. Det er ingen ting i Viggo Kristiansens sak som tyder på at verken politiet eller påtalemyndigheten har lært noe av feilene som er begått tidligere. Motarbeidelsen er om mulig enda sterkere i Baneheia-saken.
Jeg håper at media, og da særlig allmennkringkasteren NRK, begynner å ta det ansvaret og den rollen de selv har i slike saker mer på alvor.
Fra Viggo Kristiansens side, ønsker vi på ingen måte noen ubalanse. Det vi ønsker, er derimot en objektiv fremstilling. Vi ber derfor mediene i Norge ta seg bryet med å sette seg inn i bevisene og også presentere det som taler for Viggo Kristiansen.
Det er et ansvar norske medier ikke bør fortsette å løpe fra.
