Helt fra det ble kjent i 2008 at Viggo Kristiansen ville begjære dommen i Baneheia-saken gjenopptatt, har innspill og intervjuer fra hans advokater og enkelte andre støttespillere fått dominere oppslagene i media. Det som har preget oppslagene er hovedsakelig påstander om at det foreligger nye opplysninger i saken. Opplysninger som reiser tvil om Viggo Kristiansen kan ha deltatt under ugjerningene i Baneheia.
Det skal imidlertid presiseres at det har vært store forskjeller i hva og hvor mye de enkelte redaksjonene har valgt å formidle av det de har fått servert fra dem som taler Kristiansens sak. Noen redaksjoner har lagt seg på en forsiktig linje, mens det motsatte kjennetegner den delen av pressen som har gitt saken flest oppslag uten at det synes å ha vært noen redaksjonell filtrering av dekningen.
Misvisende utspill i mediene
Det er ikke vanskelig å få journalisters oppmerksomhet dersom en velger en offensiv mediestrategi for å fremme sitt budskap. Dette gjelder særlig når påstanden er at det finnes nye oppsiktsvekkende opplysninger som kan slå bena under domfellelsen.
Jeg vil påstå at det er dette bakteppet som i vesentlig grad har ført til de aller fleste oppslagene om Baneheiasaken etter 2008. En medvirkende årsak er at påtalemyndigheten bare har gitt sine kommentarer til kommisjonen og ikke til offentligheten.
Når det som videreformidles gjennom et stort antall medieoppslag er direkte misvisende i forhold til sakens beviser er det ekstra grunn til bekymring. Jeg påstår at dette illustrerer manglende kunnskaper om det samlede bevisbildet i Baneheiasaken. I tillegg vitner det etter min mening om et fravær av kritiske holdninger på redaksjonelt nivå.
Jeg vil også påstå at det som i vesentlig grad har fått prege mye av medias dekning er fragmenterte innspill hvor sammenhengen i det samlede bevisbildet ikke er viet tilstrekkelig oppmerksomhet. Jeg vil senere i dette innlegget derfor illustrere noen av de nevnte bevismessige sammenhengene.
Domstolenes bevisvurderinger og kommisjonens detaljerte avvisningsbegrunnelser er ikke unntatt offentlighet. Både lagmannsrettens dom og kommisjonens tidligere avgjørelser ligger lett tilgjengelig på Lovdata. Byrettens dom er også offentlig tilgjengelig. Dette er helt sentral og nyttig informasjon for journalister som vil stille kritiske spørsmål til de som aktivt bruker media for å tale Kristiansens sak.
Dette viktige informasjonsgrunnlaget synes ikke mange av dem som har jobbet med oppslagene å ha gjort seg kjent med. Siden de aller fleste heller ikke deltok i rapporteringene fra etterforskningen eller domstolsbehandlingen for snart 20 år siden, må en spørre seg om det er denne manglende innsikten som har medvirket til de mange uriktige og ukritiske oppslagene.
Påtalemyndigheten må på banen
Når en rettskraftig dom som har hatt stor offentlig interesse begjæres gjenåpnet, blir den også viet ekstra oppmerksomhet fra medias side. Dersom det kun er de som taler domfeltes sak som blir medias kilder til informasjon er det ikke uventet at oppslagene får en meget uheldig slagside. Siden balansen i det som formidles forrykkes dersom den andre parten ikke bidrar til å opplyse saksfremstillingene, kan det heller ikke komme overraskende at det bildet som tegner seg i media kan bli preget av ensidige, løsrevne og ofte uriktige påstander.
Jeg mener at valget om å forholde seg taus til det som preger nyhetsformidlingen når en profilert sak begjæres gjenåpnet, har så mange uheldige konsekvenser at også påtalemyndigheten må erkjenne at en må komme mer på banen med en saklig forankret mediestrategi. Jeg kan ikke se at det er noe som taler imot en slik nødvendig offensiv linje når formålet er å gi allmennheten en balansert fremstilling av saken.
Jeg vil hevde at det er et offentlig anliggende å sørge for at allmennheten i størst mulig utstrekning får en riktig og balansert informasjon i straffesaker som vies stor oppmerksomhet. Behovet er særlig fremtredende når det dreier seg om opprørende saker som i årevis har vært gjenstand for medias oppmerksomhet. Baneheiasaken er i så måte illustrerende for hvilke utfordringer som kan oppstå i nyhetsformidlingen. I tillegg til det jeg har uttalt ovenfor, vil også pressens formidlingsgrunnlag svekkes dersom påtalemyndigheten avstår fra å omtale innspill som bør gis korrigerende omtale.
Saksbehandlingstiden i kommisjonen har vært svært lang i Baneheiasaken. Gjentatte begjæringer om gjenåpning og lang saksbehandlingstid i kommisjonen forsterker nødvendigheten av at påtalemyndigheten kommer på banen og bidrar til en riktigere og mer balansert fremstilling av saken i media.
Når store deler av informasjonsflyten preges av løsrevne og ukorrekte fremstillinger, slik jeg vil påstå vi har sett i Baneheiasaken, er det ikke unaturlig at flere begynner å stille spørsmål i forhold til domfellelsen.
Jeg mener det foreligger en forventning hos folk flest om at dersom påtalemyndigheten ser at det som media har videreformidlet er feil i forhold til bevisene i saken og domstolenes vurderinger, så vil dette også bli påpekt og korrigert. Når det likevel ikke skjer så blir konsekvensen at allmennheten ikke får den informasjonen de trenger for selv å kunne vurdere sannhetsgehalten i det som presenteres. I ytterste konsekvens bidrar dette forvirrende bildet også til at tilliten til rettssystemet svekkes.
Jeg skal erkjenne at jeg tidligere har vært tilhenger av påtalemyndighetens holdning om at en helst ikke gir kommentarer før kommisjonen har avgitt sin avgjørelse. Men ut ifra det jeg har erfart i Baneheiasaken har jeg kommet til at det ikke lenger lar seg forsvare når feilinformasjon fra dem som taler domfeltes sak får prege mediebildet i en årrekke.
Jeg mener derfor det er nødvendig å kommentere noen av de mest sentrale bevismessige sammenhengene som har vært tilnærmet fraværende i medias dekninger i alle de årene saken har vært begjært gjenopptatt:
1: DNA-bevisene fra de seksuelle overgrepene:
Sædceller fra voldtektene ble sikret ved Rettsmedisinsk institutt og sendt til Spania for analyse i 2000 og noen rester ble også reanalysert i 2010. Det er snakk om et mindre antall celler som hadde vært utsatt for nedbrytning, og det spanske instituttet ble valgt fordi de hadde høyest spisskompetanse på denne type DNA gjennom årevis med forskning. Det var umulig å få frem det som forbindes med DNA-profiler som direkte kunne identifisere overgriperne, men analysene viste følgende:
- Sædceller fra det ene offeret omtales som sannsynlig blandingsmateriale fra to menn forenlig med de to forskjellige DNA typene til Kristiansen og Andersen, og ingen av dem kunne utelukkes som bidragsytere.
- Analysen fra det andre offeret stemmer ikke med Jan Helge Andersens DNA type. Derimot stemmer den med Viggo Kristiansens DNA type (som over 50 prosent av den mannlige norske befolkningen tilhører).
DNA-analysene dokumenterer derfor både samlet sett og hver for seg at det var to personer som begikk de seksuelle overgrepene. Selv om DNA-profilene fra funnene ikke kan gi noen annen identifisering enn at de stemmer med DNA typene til de to domfelte, underbygger funnene Jan Helge Andersens tilståelse.
Dette ble også lagt til grunn i dommen fra Kristiansand byrett og tiltrådt i lagmannsrettens dom. Byretten gir følgende konklusjon etter å ha fått presentert konklusjonen i rapporten av 22.01.01 fra Rettsmedisinsk institutt (RMI): «Det forhold at man har funnet DNA fra to forskjellige menn er videre et vesentlig bevis når man skal vurdere troverdigheten av Andersens forklaring når han hevder at Kristiansen var med i Baneheia og utførte drapene og voldtektene». Den rettsmedisinske kommisjon uttalte 12.03.09 at « retten har oppfattet RMI’s rapport på korrekt måte».
Det ble også gjort nye DNA-analyser i Sverige i 2010 og 2018. Materialet inneholdt ikke sædceller siden dette var forbrukt under analysene i Spania. Undersøkelsene i Sverige ga ikke noe nytt i saken.
Det har etter min mening heller ikke blitt presentert nye bevis eller nye faglige innspill som er egnet til å svekke domstolenes vurderinger av DNA-beviset og som kommisjonen tidligere har tiltrådt gjentatte ganger. Heller ikke Den Rettsmedisinske Kommisjonen har endret syn etter å ha sett de faglige innspillene som Kristiansens advokater viser til. Det er derfor ikke lett å forstå hva en ny sakkyndig uttalelse uten nye analyser skal kunne tilføre saken 20 år senere.
2: Falskt alibi/ falske forklaringer
Etter ugjerningene konstruerte Kristiansen og Andersen et felles alibi hvor begge hevdet at de ikke hadde vært i Baneheia dagen ugjerningene fant sted, samt at de hadde vært hjemme hos Kristiansen fra kl. 1930. Alibiet raknet fullstendig etter hvert som etterforskningen viste at begge to var observert sammen i Baneheia rundt kl. 18.00. Siste observasjonen av jentene er ca.kl. 19.00. De var da på vei hjem etter å ha badet i 3. Stampe.
I politiforklaringene (med status som vitne) fremkommer følgende bilde av Viggo Kristiansens bevegelser drapskvelden: 1: I første avhør fastholder Kristiansen det han opplyste under rundspørringen, nemlig at han ikke hadde vært i Baneheia denne dagen. 2: I neste avhør erkjenner han å ha møtt Andersen på en parkeringsplass ved inngangen til Baneheia (fordi en bekjent av ham hadde sett begge to der og fortalt ham at han hadde rapportert observasjonen til politiet). 3: Han nekter for å ha passert bommen og beveget seg innover i heia. 4: Kristiansen endrer forklaring på nytt når han blir konfrontert med en ny vitneobservasjon. Han innrømmer da å ha syklet helt inn til 3. Stampe og for å ha møtt Andersen inne i Baneheia, hvoretter de beveger seg tilbake til nevnte parkeringsplass – der de observeres sammen.
3: Andre seksuelle overgrep begått av Kristiansen:
Viggo Kristiansen ble også dømt for gjentatte voldtekter over en periode på vel to år mot en jente som var sju-åtte år da overgrepene startet.
I Kristiansand byretts dom heter det: «Ved bevisføringen må det også tillegges vekt at tiltalte Kristiansen tidligere har forgrepet seg på barn».
4: Sentrale tidsfaktorer:
De to jentene gikk hjemmefra ca. kl. 18.30 for å ta et raskt bad i 3. Stampe og ble sist observert når de forlot badeplassen ca.kl. 18.55. Domstolene har konkludert med at ugjerningene skjedde mellom kl. 19.00–20.00.
Etter at jentene var blitt voldtatt og drept, ble de flyttet fra selve åstedet og gjemt under noen krypfuruer som vokste der. Deretter ble det kuttet ca. 25 greiner fra einer i nærheten som ble lagt over jentene for å skjule dem. I tillegg ble det strødd gammelt løv og annet nedfall fra trær over sporene på selve åstedet, og jentenes badetøy ble skjult i en tørrlagt demning i nærheten. Noe senere møttes de domfelte utenfor boligen til Viggo Kristiansen, sannsynligvis noe etter kl. 20.00. Alle disse opplysningene fremgår av byrettens dom og er tiltrådt av lagmannsretten.
Men ifølge det omtalte falske alibiet og Kristiansens gjentatte forklaringer til politiet både før og etter at han ble siktet for ugjerningene, fastholdt han under samtlige avhør at Jan Helge Andersen kl. 19.30 kom hjem til ham, der de også tilbrakte resten av kvelden sammen.
Enhver forstår at Andersen ikke kan ha utført ugjerningene alene, gjemt ofrene, ryddet åstedet og tatt seg hjem til sin venn i løpet av en halv time. Domstolene har da også konkludert med at dette heller ikke var mulig når de fant det bevist at de var sammen om å utføre ugjerningene.
5: Jan Helge Andersens troverdighet
Andersens tilståelse er selvsagt det mest sentrale beviset i saken. Viggo Kristiansens forsvarere og andre som aktivt har talt hans sak, har forsøkt å rive i stykker Andersens troverdighet. Dette har fra første stund vært et nødvendig strategisk grep. At både Kristiansen selv og hans nærmeste familie og andre vitner har beskrevet Andersen som troverdig kommer ikke frem.
Det samme gjelder domstolenes vurdering av Andersens troverdighet: Retten finner at den sammenhengende forklaring tiltalte Andersen har gitt med hensyn til det som skjedde i all hovedsak er korrekt, dog slik at han ikke er like troverdig når det gjelder eget overgrep mot …….(det ene offeret, min anonymisering).
Både under politietterforskningen og vitneførselen i domstolene ble det tegnet et entydig bilde av Viggo Kristiansen som utagerende, seksualfiksert og truende, og en som skapte frykt både hos voksne og barn i nærområdet. Andersen ble beskrevet stikk motsatt, som stille og tilbakeholden. Kristiansen ble omtalt som sjefen og Andersen som «dilteren» som gjorde som Kristiansen ga beskjed om. Kristiansen har selv bekreftet denne rollefordelingen i sine avhør og uttalt at Andersen «ikke turte å si ham imot».
Domstolene har i sine bevisvurderinger uttalt, sitat: «De to var svært gode venner og det er ikke mulig å se noe motiv for Andersen til å trekke Kristiansen urettmessig inn i saken.»
Det skal også tilføyes at Kristiansen var Andersens eneste nære venn. De holdt sammen stort sett alltid på fritiden sin og var nesten daglig sammen i Baneheia. Det var heller ikke noe uvennskap dem imellom etter ugjerningene. De holdt den samme tette kontakten og reiste også på en kortere ferietur til Danmark hvor de delte hotellrom. Etter at de ble fengslet og Kristiansen var kjent med at Andersen hadde trukket ham inn som den andre gjerningspersonen, sier han i sitt politiavhør at han tenker mye på Andersen og håper de fremdeles kan være venner.
6: Det såkalte mobilbeviset
Dette har både domstolene og kommisjonen behørig omtalt i sine avgjørelser. Det har verken vært mulig å si hvor mobiltelefonen til Kristiansen befant seg under ugjerningene eller å si noe sikkert om dekningsgraden fra basestasjon Eg A i forhold til åstedet. Konklusjonen fra den rettsoppnevnte sakkyndige hos Teleplan AS var også at det ikke var mulig å trekke noen sikker konklusjon om åstedet ble dekket av basestasjonen, og at dette heller ikke lot seg rekonstruere i ettertid.
Byretten viser i sin dom til at det ikke er mulig å si hva som har skjedd med Kristiansens mobiltelefonbruk, men at det ut fra bevisførselen likevel ikke er forhold ved mobiltelefonbruken som endrer på vurderingen av de øvrige bevisene. Jeg har ikke sett noe nytt som rokker ved denne vurderingen etter at kommisjonen sist omtalte temaet i sin avvisningsavgjørelse i 2013.
Min konklusjon er at det ikke har blitt presentert noe nytt som gir grunnlag for gjenopptakelse av Baneheiasaken.
Derimot kan det fastslås at belastningen de etterlatte ofrene har måttet tåle i de snart 11 årene med krav om gjenåpning nesten ikke har fått noen oppmerksomhet i det hele tatt.
