Jeg vil vite hele prisen

HVIS JEG VAR STATSMINISTER

NRK Ytring har bedt seks kjente norske mennesker skrive hva de ville gjort hvis de var statsminister.

Bare rolig, dere kan fortsette å leve som før. Jeg er for sint til å bli statsminister. Jeg har manglende forståelse og begrenset interesse for det politiske spillet, og er derfor i ferd med å komme frem til at verden kan få lov til å gå til helvete uten min direkte innblanding.
Men altså, hvis jeg var statsminister, er dette det jeg ville ha tatt tak i i løpet av første dag:

Miljø

Årets viktigste lesning er en lang og grundig researchet artikkel av David Wallace-Wells i New York Magazine. Tittelen er «Den ubeboelige jorda» og den skisserer en rekke scenarioer som sannsynlige realiteter i løpet av livene til dagens unger. «Jeg lover deg at det er verre enn du tror,» skriver Wallace-Wells.

«Uansett hvor godt informert du er, er du ganske sikkert ikke tilstrekkelig alarmert,» skriver han også. Scenarioene han antyder er så grelle og lite lystige at det er fristende å flykte rett tilbake inn i apatien, der de fleste av oss uansett befinner oss til daglig, og i særlig grad hver gang det er valgkamp og spørsmålet om verdens overlevelse kontra egen lommebok og individuell frihet settes på spissen.

Dersom prognosene holder stikk, kommer mitt liv, forutsatt at jeg (som planlagt) blir nittiseks år, til å korrespondere ganske nøyaktig med det såkalte norske oljeeventyret, altså 1969–2065 (som oljeselskapet BP anslår som tidspunktet for definitiv oljeslutt).

Hvilket eventyr er dette, egentlig? Jo, det er en klassisk fortelling om overmot, med klare paralleller til greske tragedier og til for eksempel mongolenes oppkomst og fall.

Djengis Khan kom visstnok fra helt enkle kår og avviste rikdommen erobringene hans bidro til å samle. Barna hans vokste derimot opp med alt de behøvde og mer til, og barnebarna var så bortskjemte at alt til slutt raknet.

Penger

Man trenger ikke å ha voldsomt med fantasi for å gjette hvilket av disse tre stadiene vi nordmenn befinner oss på for tiden.

Det er som om vi alle har en tante som stadig vekk vinner i Lotto og sender oss en slant. Pengene bedøver oss og får oss til å tenke at fremtiden ordner seg av seg selv.

Det dummeste jeg hører for tiden er folk i distriktene som hevder at såkalte Oslo-folk (som kommer fra absolutt hele landet) er naive og ikke skjønner hva oljen og gassen betyr. Det skjønner vi utmerket godt. Og nettopp derfor må vi finne nye veier.

Hadde det enda bare vært snakk om vulgært overforbruk av den typen overklassen alltid har drevet med, kunne vi ha skrevet noen tankevekkende teaterstykker om det og gått videre.

Men det er langt mer alvorlig enn som så. Vårt forbruk bidrar nå hver eneste dag og time til å undergrave alt fremtidig forbruk. Dette vet vi alle sammen, men velger å sette tanken til side. Antakelig fordi den er for overveldende. Det er den også for meg.

Jeg har nå i lang tid unngått ny informasjon om avskoging og tap av biologisk mangfold. Det blir for tungt. Da heller kynisme eller utagerende glemsel.

Fordi vi er født inn i et velfungerende system hvor alt er gitt oss, ser vi ut til å tenke at det er vår selvfølgelige rett å konsumere på et nivå kun få prosent av verdens befolkning har mulighet til, og å reise med fly akkurat når vi vil (nordmenn gjennomførte 19,9 millioner internasjonale flyreiser i 2015).

Det kan virke som om vi helt mangler skam. Det kan også finnes andre, dybdepsykologiske årsaker som jeg ikke forstår noe av. Uansett går det feil vei i utrolig fart.

Verdens diagnose er kreft med spredning til vitale organer, mens vi bekymrer oss for skrubbsåret på kneet. Og jeg er rasende. Jeg strever kontinuerlig med å fortrenge det slik at jeg kan jobbe og fungere som medmenneske for dem rundt meg.

Religion

All litteratur som bygger opp under dogmatisk religion må merkes med bilder av lidelse på samme måte som tobakksprodukter i EU.

Når man kjøper slik litteratur må man være klar over at all erfaring tyder på at resultatet på lang sikt ufravikelig er mindre, ikke mer toleranse, og mer, ikke mindre, smerte og fordervelse.

Antakelig bør merkingen gjelde all religiøs litteratur overhodet, men hvis vi starter med de monoteistiske religionene vil mye være gjort.

Forbruksvarer

Alle varer må merkes med sin sanne kostnad, både når det gjelder material- og ressursbruk, og når det gjelder mengden av smerte fra mennesker og dyr som har vært involvert i prosessen.

Hvis den indiske kvinnen som har satt sammen komponenter til mobiltelefonen min ikke har sett sønnen sin i løpet av det siste året, må jeg få vite det.

Treningsskatt

Adgang til treningssenter må fordre dokumentasjon på lesing av litteratur og eller aviser siste døgn.

I spesielle tilfeller kan det holde at man har vært på kino, teater eller konsert, men i så fall skal man fortelle, med egne ord, hva man fikk ut av det. Adgang uten slik dokumentasjon fører til bortvisning.

Skremme barna

Vi må slutte å si til skolebarn at det kommer til å ordne seg og at nå skal de tegne en artig hval. Vi må heller sette en støkk i dem og si det som det er – at hvalen, som alle andre eksotiske dyr de har sett i barnebøkene sine, synger på siste verset og neppe kommer til å overleve lenger enn ungene selv.

Vi må sørge for at det omsider kommer en generasjon som skjønner at det er alvor.

Hva er en ulv? Hvordan lever den? Hva er årsaken til at det blir konflikt mellom ulv og mennesker? Hvor kommer maten fra? Hvor mye matjord forsvinner når bygging av det nye kjøpesenteret vedtas i kommunestyret neste måned?

Vi må sørge for at ungene om femti år betaler bønder mer enn finansfolk – og for at bønder snakker mer om balansen i naturen enn om penger.

Vekst

Det seiglivede dogmet om evig vekst må utfordres. Mer og mer-tankegangen er en vrangforestilling.

Vi må finne en balanse som gagner naturen og oss selv. I den rekkefølgen. Antakelig må vi ofre noe av det vi tar for gitt i dag.

Og alle må, som jeg har skrevet i en roman en gang, daglig spørre oss selv om det vi driver med dypest sett gjør verden bedre eller verre.

Hvis svaret er verre, må vi forsøke igjen. Slik det er nå er mange av oss mest nyttige i det øyeblikket den døde kroppen vår gir næringsstoffene tilbake til jorda.

Internasjonalt samarbeid

Norge er ikke en øy i verden. Vi er avhengig av den og den av oss. Medlemskap og tilknytning til internasjonale organisasjoner er ikke fravær av suverenitet, men deltakelse i et livsviktig gruppearbeid for å redde verden og hverandre.

Det er vår fordømte plikt som privilegert nasjon i verden å hjelpe dem som trenger det. Og spesielt i de tilfellene hvor vår politikk, direkte eller indirekte, bidrar til både å skape og opprettholde regimer som før eller senere er dømt til å gå i oppløsning på brutale måter.

FØLG DEBATTEN: Facebook OG Twitter

Erlend Loe er ikke medlem av noe parti, men er av andre satt opp på liste (kumulert inn) for Miljøpartiet De Grønne. Han er vara for MDG i byutviklingskomiteen i Oslo bystyre.