Hopp til innhold
Kronikk

Jeg var en rasist

Hvis jeg ikke hadde fått svarte venner, hadde jeg nok fortsatt vært rasist.

Magnus Winterstoe

Det var mange tilfeldigheter som gjorde at jeg omsider ble en antirasist, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Privat

«Er du helt DUM!?" ropte han opp i trynet mitt. Sånn endte diskusjonen forrige gang jeg prøvde å snakke om rasisme med mine hvite venner.

Jeg er også hvit. Og jeg har også vært dum. Før var jeg en rasist.

På ungdomsskolen kom det en gutt fra Somalia til Molde. Han kom i klassen min og på fotballaget mitt. Han lærte seg norsk nesten med en gang, og han smilte og var ofte glad.

Vi lo av han bak ryggen hans.

Vi etterlignet måten han snakket på, og lo hver gang han sa eller gjorde noe dumt. Han var så dum. Han forsto ingenting. I tillegg var han treig og svak og dårlig i fotball.

Skulle ikke de være raske og sterke?

På skolen forteller jeg negervitser.

Han stjal sykler og fotballsko og en fotball. Tror jeg. Det var det folk sa. Så det var sikkert sant. Jeg vet ikke helt. Det var aldri noen bevis. Men det var mye snakk.

Jeg spurte han aldri om det. Jeg snakket aldri med han. Jeg spurte aldri om han ville være med å finne på noe. Aldri om han trengte hjelp til noe.

Jeg visste at han kom fra Somalia, men jeg spurte aldri hvorfor han hadde dratt, og hvorfor han var her. Jeg visste ingenting om Somalia, og jeg ville ikke vite noe heller.

Jeg visste alt jeg trengte å vite. Han luktet rart og så rar ut. Han kom fra et land med mye trøbbel, fordi de som kommer derfra er dumme. De klarer ikke å få styr på landet sitt. De klarer ingenting.

Hva er det som gjør at jeg som en hvit norsk 15-åring som vokser opp i Molde tenker sånne tanker?

Hva er det som har formet meg til å tenke på den måten?

Hva sier det om oss at folk får seg til å rope «apekatt» på fotballkamp?

Noen år senere er jeg på vorspiel og jeg reiser meg opp og synger høyt: «Negerkuk! Negerkuk! NN har negerkuk!»

Han var faren til en fyr i en annen klasse på videregående. Han var ikke utlending eller noe, men han ble veldig brun om sommeren. Derfor var det artig å gaule at han sikkert hadde en stor kuk også. Alle lo.

På skolen forteller jeg negervitser og vandrehistorier om afrikanske MFK-spillere som har sagt eller gjort noe dumt som vi kan le av.

Med mørk køddestemme: «I kick da boll. I kick da boll in da goll!» De snakker jo faktisk sånn. Vi er ikke rasistiske eller noe, det er jo bare sånn det er. Det er ikke vondt ment. Det er jo bare humor.

Hva er det som gjør at jeg som en hvit norsk 20-åring tenker at det er helt greit å ha en sånn type humor?

Hvordan påvirker det synet mitt på verden? Hvordan påvirker det synet mitt på andre mennesker?

Voksne menn ruller ned bilvinduet og spør «how much?»

Ti år senere sitter jeg som en voksen mann og ser fotballkamp med venner som har blitt leger, arkitekter, advokater og lærere. Og jeg hører akkurat det samme bli sagt. Men jeg ler ikke lenger av de rasistiske kommentarene. Jeg koker innvendig.

De gangene jeg prøver å si ifra blir det enten rar stemning og helt stille, eller det blir roping og bortforklaringer og fornektelser og alle mot meg.

Jeg har ingen utdannelse, så hvordan våger jeg å belære noen på den måten? Hvordan våger jeg å antyde at de er med på å bevare en rasistisk tankegang?

Magnus Winterstoe og vennen Philip

Min gode venn Philip fikk meg til å innse hvor utbredt rasismen er i Norge, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Privat

Det var mange tilfeldigheter som gjorde at jeg omsider ble en antirasist. Jeg bodde flere år i USA, og hadde svarte venner. Jeg så den åpenbare rasismen de ble utsatt for, og følte en brøkdel av smerten de opplevde.

Da jeg etter hvert kom tilbake til Norge, trodde jeg at jeg hadde skjønt greia, men jeg hadde ikke skjønt noe som helst. Jeg trodde ikke at det var så mye rasisme i Norge også.

Jeg ler ikke lenger av de rasistiske kommentarene.

Heldigvis kunne min gode venn Philip, som har en norsk mor og en far fra Gambia, forklare meg hvordan det er. Jeg innså at det er veldig mye vi hvite nordmenn ikke vet om rasismen i Norge. Og vi vet ikke at det skjer hele tiden. Hver eneste dag.

Vi ser det ikke, fordi det ikke går ut over oss. Vi blir jo ikke diskriminert på boligmarkedet eller arbeidsmarkedet.

Jeg visste ikke at Philip opplever rasisme når han er alene eller sammen med svarte venner, men aldri når han er sammen med meg.

Jeg visste ikke at kjæresten til Philip, som er svart, siden hun var 16 år har opplevd at voksne menn ruller ned bilvinduet og spør «how much?». Og det skjer ofte, som det gjør med mange andre melaninrike jenter her i landet.

Rasisme ødelegger liv.

Men hvorfor måtte jeg bli 30 år før jeg ble en antirasist? Hva sier det om samfunnet vårt? Hva sier det om oss at folk får seg til å rope «apekatt» på fotballkamp?

Det er fint med kampanjer, og et bind rundt armen kan øke terskelen for å handle rasistisk, men det endrer ikke nødvendigvis holdningene våre.

Hvis jeg ikke hadde hatt svarte venner å snakke med, hadde jeg mest sannsynlig fortsatt i samme spor. Og det hadde ikke påvirket livet mitt noe særlig. Er det sånn det skal være?

Det er veldig mye vi hvite nordmenn ikke vet om rasismen i Norge.

Hvorfor lærte jeg ikke mer på barneskolen om ordet neger? At det er et ord som vekker vonde følelser for veldig mange, fordi det har assosiasjoner til slavetiden og en tid der mennesker med ulik hud var mindre verdt.

Hvorfor lærte jeg ikke mer om løgnene fra slavetiden på ungdomsskolen? At det ble skrevet bøker som beskrev «negeren» som dum og lat, men samtidig sterk og farlig. Og at disse løgnene, bevisst eller ubevisst, fortsatt påvirker tankegangen og holdningene våre.

Hvorfor lærte jeg ikke mer om systemisk rasisme på videregående? For eksempel at boligprisene går ned i områder hvor det bor mange innvandrere.

Det vi lærer er med på å forme oss som mennesker. Hvorfor læres vi ikke opp til å bli antirasister?

Hva kan jeg som enkeltperson gjøre, tenker du kanskje. Du kan skaffe deg kunnskap. Du bestemmer selv hva du vil lese, se og høre. Og når du har kunnskap kan du ta tak i din egen omgangskrets.

Si ifra til vennene dine hvis de sier eller gjør noe rasistisk. Si ifra på jobben eller på skolen. Si ifra og ta ansvar. Og jo flere som gjør det, jo bedre vil det bli.

Hvorfor er det så vanskelig å snakke om det her? Det gjør godt å snakke om rasisme. Det var en stor lettelse for meg. Det er ikke farlig å innrømme feil. Det er en styrke. Å ta til seg ny kunnskap. Å bli en bedre utgave av seg selv. Det føles godt.

Jeg kaster ikke bort tid med å skamme meg over den jeg var. Jeg er heller stolt av han jeg har blitt.