NRK Meny
Kronikk

Jeg er pelsdyrbonde og stolt av det

Regjeringens pelsdyrmelding er en pen måte å si at vi skal kveles langsomt på.

Britt Unni Storihle

Jeg håpet på tre mink per bur. Det hadde vært en løsning vi kunne leve med og av.

Foto: Elin Fossum / NRK

De kunne ikke ha funnet en finere måte å ha sagt det på. Dette er dramatisk for næringen og for meg som enkeltperson. Igjen er arbeidsplassen min og det jeg lever av og med i medias søkelys. Det gjør virkelig vondt å se at dyr ikke har det bra. Men det som kanskje oppleves enda mer vondt, er en følelse av å bli urettferdig behandla.

Derfor har jeg lyst til å dele noen av mine tanker fra min egen hverdag. Mest fordi jeg skulle ønske at flere kunne sett husdyrholdet fra mitt ståsted.

Strenge regler

Jeg har 7000 mink på gården min. Jeg har bygget et nytt og flott hus til dem som sto ferdig for tre år sida. Hver eneste dag står jeg opp tidlig på morgenen for å se etter dyra mine. Hvert eneste ett. Gir dem mat, ser gjennom alle burene – at alt står bra til. Jeg prater til og med litt med dem. Ikke så ulikt hvordan du ville gjort med undulaten, kaninen, bikkja eller katten din – hjemme hos deg selv. Bortsett fra at jeg har veldig mange av dem.

Og i tillegg, så har jeg ekstremt mange regler jeg må følge. Jeg tror ikke mange vet hvor mange regler man må følge for å drive med husdyr i norsk landbruk. Du må være pinlig nøyaktig for ikke å gjøre feil. Det gjelder enten du driver med gris, ku, mink eller rev. Mattilsynet er strengt. Ofte kommer de hit på uanmeldte kontroller.

Nettopp for å sjekke at jeg gjør som jeg skal. Det er som å være oppe til eksamen. Det er krevende for meg, men det er bra og jeg er glad for at det er god kontroll. Hver eneste gang debatten om pelsdyr kommer i media begynner jeg å tenke. Jeg tenker over det jeg gjør er feil, umoralsk eller galt. Men så går jeg ut til dyra mine, og glemmer det hele.

Jeg er glad i dem, og ser at de har det fint. Alle har aktivitetsobjekter (fint ord for leke), vann og redekasser de kan skjule seg i. De er nysgjerrige og morsomme vesener, som det er lett å bli glad i. Også for en pelsdyrbonde.

Deler folket i to

Jeg vil ikke syte. Likevel er det å sette seg ned for å skrive en sak som denne en påkjenning. Hvorfor det? Jo, fordi jeg så til de grader kjenner på den belastninga det er å bli mistrodd av «alle» i vårt samfunn. Til tross for at næringa vår har gjennomført befolkningsundersøkelser som viser at folk deler seg omtrent i to. Halvparten av dem som er spurt, gir oss støtte og sier at det vi gjør er ok så lenge lover og regler følges. Men det er jo ikke dem som roper høyest. De som roper, er en liten gruppe. En liten gruppe som hele tida fremstiller det som om de snakker på vegne av «alle».

Nå går vi en vemodig tid i møte. Det har jeg lyst til å si noe om. For sent på høsten, så skal årets dyr avlives. Jeg vet ikke om noen bønder som avliver dyra sine med lett hjerte. Men samtidig er det en naturlig del av det å ha husdyr som levebrød. Jeg trøster meg med at det foregår i veldig rolige former, og at avlivinga skjer her på gården. Ingen stressende transport til et stort slakteri, og det er jeg som putter dem i kassen der de sovner inn.

Jeg vet ikke om noen bønder som avliver dyra sine med lett hjerte

En del dyr får også leve gjennom vinteren, og blir foreldre til en ny generasjon med valper som jeg skal jobbe med neste år. Det er noe av det som gjør pelsdyroppdrett ekstra spennende. Vi følger prosessen hele veien, og blir derfor ekstra godt kjent med dyra. Hvem har de beste genene og skal føres videre, hvordan gjør man livet best mulig gjennom krevende valpetid når valpene blir rampete ungdom. Underveis er det mange små dilemmaer.

Skal jeg la valpene være litt lenger sammen med mora, selv om de småkrangler litt, eller skal jeg fjerne dem? Heldigvis har vi erfaring og kunnskap til stort sett å ta de riktige valgene. Hvis man er glad i dyr, er det få måter å komme tettere på dem enn å drive pelsdyroppdrett.

Ubudne gjester i tussmørket

Noe annet som er krevende er at vi er utsatt for mye hærverk og negativ aktivisme. Mange av mine kolleger opplever innbrudd på natten, eller at det lusker folk rundt på nattetid. Sjøl er jeg litt mørkredd, og det blir ikke bedre av å høre hva andre bønder med mink og rev opplever. Alarmsystemer blir tukla med, låser blir fjerna. Til og med vet vi at dyr blir flyttet fra et bur til et annet. Det er direkte dyremishandling, ettersom hvert bur har sin egen rangordning som er viktig for at de skal ha ro og orden. Og i likhet med meg, blir også dyra ekstra skremt når det kommer fremmede med hodelykter og kamera midt på natten.

Alarmsystemer blir tukla med, låser blir fjerna

Hadde de bare ringt på døra og presentert seg, kunne jeg jo vist dem rundt. Jeg tror ingen kan forstå hvordan dette føles uten å ha opplevd det sjøl.

Sjøl føler jeg meg ikke noe annerledes enn hvilken som helst annen bonde. Å ha dyr er et stort ansvar, og har man mange dyr, ja så blir ansvaret ekstra stort. Derfor er det fint at det er strenge regler og kontroll. Men samtidig er det stadig færre som vet hvordan husdyrproduksjonen egentlig foregår. Det virker som at mange tror at det er hjerteløst og industrielt. Vi som jobber med dyr tenker overhodet ikke sånn.

For oss har hvert dyr en egenverdi. Hvert dyr har krav på stell og bra velferd. Jeg har mange dyr, og hvert dyr er et individ med behov. Sånn som oss mennesker.

– Dyra mine har det godt

Og det er nettopp det; jeg er et menneske og jeg bryr meg om dyra mine. For å nevne et vanlig eksempel fra min egen næring. På vårparten, når ungene er små og det kan være kaldt i været, er det mange som tar med seg valpene inn i stua, putter dem i votten eller lua for at de skal få varmen i seg. Om ikke det er å bry seg om dyra sine, så veit ikke jeg.

Det er lov å være mot både pelsdyrhold og andre ting i samfunnet. Det som oppleves urettferdig, er å møte sterke meninger om det jeg driver med hver eneste dag, når de aldri har sett min hverdag og hvordan jeg gjør den viktige jobben min. Dyra mine har det godt. Og, jeg skulle ønske at flere tok seg bryet med å sette seg inn i min jobb og hverdag før de dømte meg. Sjøl synes jeg ikke det er for mye å be om.

Følg debatten på NRK Debatt på Facebook og @NRKYtring på Twitter