Jeg er mindre alene enn jeg trodde

Vi unge tar makt. Men vi gir også makt. Jeg håper dere ser det.

Penelope Lea

Endring tar tid, sier Erna Solberg. Ja, det gjør det. Men hvilken tid?, spør klimastreiker og kronikkforfatter Penelope Lea (14). I dag er det ventet at 20.000 norske ungdommer vil streike for klimaet. Forrige fredag var det 1.6 millioner klimastreikende unge i over 120 land, ifølge NTB.

Foto: NRK / NRK

De siste månedene har jeg forstått at jeg er mindre alene enn jeg trodde. De siste ukene har jeg fått venner over hele verden.

Da Greta Thunberg satte seg ned for å streike for klimaet høsten 2018, så det kanskje ut som om hun var alene. Det var hun aldri. Barn og ungdommer over hele verden føler det på samme måte og følger etter henne.

Noen sier vi skulker. Jeg kommer til å streike igjen.

Jeg har arbeidet med miljøvern siden jeg var åtte. Jeg begynte fordi jeg elsker å leve. Fordi jeg er glad i folk, fjell, frisk luft, fugler, vann, hav, skog, fred. Jeg begynte fordi jeg forsto at alt jeg er glad i, er i fare.

Det gjorde meg redd. Det gjorde meg full av ønske om å hjelpe, redde, påvirke, berge, stanse det forferdelig som holder på å skje.

Naturen venter ikke på Erna Solberg eller noen av oss andre.

Jeg har hatt møter med politikere, med regjeringsrepresentanter, organisasjoner og næringsliv siden jeg var ni år. Jeg har åpnet utstillinger, stått på stand, skrevet innlegg, holdt appeller, demonstrert, rekruttert, sittet i utvalg, arrangert innsamlinger.

Jeg har lest hundrevis av innspill fra barn i hele Norge, som sendes Barnas Klimapanel hvert år. Jeg har vært med på å skrive rapporter og delt dem med så mange som mulig.

Jeg har endret min egen måte å leve på i hverdagen etter hvert som jeg har lært, så godt som jeg hittil har klart. Jeg har lest og lyttet og forsøkt å forstå. Jeg har deltatt på klimatoppmøter og snakket med presse.

Jeg har møtt barn fra andre deler av verden og lyttet til hvordan de opplever klimaendringer. Jeg har tatt på meg oppdrag i en dokumentarfilm, Mission Impact, og forsøkt å gjennomføre, skape endring.

Først i dag streiker jeg.

Noen kaller det sivil ulydighet. Noen sier vi skulker. Noen ber oss bruke andre grep. Men det er en demokratisk rett, og plikt, å si ifra når noe er galt.

Jeg kommer til å streike igjen.

Jeg har lest og lyttet og forsøkt å forstå.

Jeg er 14 nå.

Det har skjedd både mye og lite på årene siden jeg var åtte. Og jeg tenker på noen andre årstall som ofte brukes i denne sammenheng og som kommer nærmere og nærmere.

I 2030 er jeg 25.

I 2050 er jeg 45.

Når vi snakker om klimakrisen, snakkes det ofte om hvilke forskjellige virkeligheter nettopp de årstallene kan føre med seg. Og dermed hvordan mitt liv og de andre unges liv, vil bli.

Forskjellen mellom en bærekraftig framtid og en framtid full av fattigdom, større ulikheter, ekstremvær, mat- og vannmangel, klimaflyktninger, branner, krig, er at vi klarer å stanse klimaendringene nå. Men avstanden mellom det som kreves for å ta vare på jorden, og det som iverksettes og planlegges, er altfor stor.

Alt jeg er glad i, er i fare.

Endring tar tid, sier Erna Solberg. Ja, det gjør det. Men hvilken tid? Og hvilke endringer?

Vi har hatt tid. Vi har sett klimakrisen vokse seg større og større, og vi har visst om årsakene til den i mange tiår før jeg ble født. Naturen venter ikke på Erna Solberg eller noen av oss andre.

Klimakrisen må løses globalt, sier de. Ja, det må den. Og jeg vil si at det barn og unge gjør i dag, er å handle globalt.

Vi reiser oss over hele verden.

På Eidsvolls plass foran Stortinget står det i dag barn og unge med en frustrasjon og et sinne, en fortvilelse og en kampvilje dere må ta på alvor og møte med alvor.

Det sinnet og den mangelen på tillit mange av oss unge føler og uttrykker nå, må tas på alvor. Jeg tror vi må møtes med en nasjonal plan som det er mulig å tro på. Med iverksettelser og et tidsperspektiv som står i forhold til krisen vi er i. Både Sverige, Finland og Danmark har nasjonale planer for hvordan de skal nå bærekraftsmålene innen 2030. Norge har ikke.

Endring tar tid, sier Erna Solberg. Ja, det gjør det. Men hvilken tid?

Det hender når jeg blir sliten eller motløs at jeg leser om mennesker som har klart noe stort før i historien.

Gandhi. Mandela. King. I går leste jeg om Martin Luther King. Jeg leste at president Johnsen hadde sagt i et møte med King at han, som president, ikke hadde makt til å endre grunnloven, gi svarte stemmerett, at han måtte vente til Amerika var klare.

Altså, at endring tar tid, slik Erna Solberg sier.

Da får vi gi dem den makten, sa Martin Luther King. King trodde på kjærlighet og seier. Jeg håper dere ser at det også er det vi unge og barn prøver å gjøre nå.

Vi tar makt. Men vi gir også makt.

Vi forsøker å gi makt til å endre. Til å endre nå.

Vi vil leve. Vi vil at andre barn skal få leve.

Jeg vil tro på kjærlighet og seier.