Kronikk

Jeg er flau

At så mange kvinnelige skuespillere har opplevd overgrep og misbruk uten at jeg eller noen i min nærhet har forstått eller hørt noe, gjør meg flau.

Erik Poppe

At produsenter, andre skuespillere eller ikke minst regikolleger av meg skal ha tillat seg å misbruke eller rive vekk den tilliten og tryggheten en skuespiller på kostbart vis må bygge opp, er opprørende og gjør meg rasende, skriver Erik Poppe i sin kronikk.

Foto: Larsen, Håkon Mosvold / NTB scanpix

Viten om kvinnenes opplevelse skaper en følelse av å ville beklage noe. At det filmmiljøet jeg er en del av, og som jeg er så glad i, har unngått å fange opp dette. At hoder bør rulle og andre få oppreisning.

Når jeg leser oppropet fra mer enn 500 kvinnelige skuespillere, så blir ordet for mildt å bruke. Historiene de deler peker ofte på overgrep og misbruk mer enn trakassering.

Alvoret i deres opplevelser er graverende.

En norsk utgave av Weinstein i vår bransje, en alle skal ha mistanke til gjennom tid, har jeg ikke hatt mistanke om før jeg registrerer det som kan være flere i oppropet deres. Hvem der inne i mørket er det? Eller på settet, scenen, prøvefilmingen. Jeg lurer. Alle lurer.

Opprørende

At produsenter, andre skuespillere eller ikke minst regikolleger av meg skal ha tillatt seg å misbruke eller rive vekk den tilliten og tryggheten en skuespiller på kostbart vis må bygge opp, er opprørende og gjør meg rasende. Men ikke maktesløs.

En røre av oppblåst selvbilde og feilslått rolleforståelse kan skje flere steder enn i film og teatermiljøet. Det bør ikke overraske noen. Det som gjør vår bransje sårbar er de tette og ofte intime samarbeidene vi er avhengige av.

Den enkleste målbare enhet for kvalitet i hva vi gjør sammen, skuespiller og regissør, er den evne skuespillerne viser i sin innlevelse og mot. Det er ofte en avdekning av de aller såreste eller innerste følelsene en skuespiller bærer på som skal hentes fram. Regissøren skal skape trygghet rundt dette øyeblikket. Intet annet.

At ulike typer nærhet kan være vanskelig å skille fra hverandre når man dukker så tett og inderlig sammen ned i et fascinerende tema, kan være mulig. Like fullt må skillene være soleklare, og det er hos regissøren ansvaret ligger ene og alene.

Plikt å handle

Ser jeg som regissør adferd hos en medspiller som oppleves feil i møtet mellom to av mine skuespillere, er det min plikt å gjøre noe med dette.

Jeg er stolt av mine regikolleger, mitt fag og hva vi jobber for å få til hver eneste dag. Det er et sunt og sammensatt miljø, en gjennomprofesjonell bransje, hard konkurranse om begrensede midler og et ønske om å heve nivået på norsk film. Det finnes tillitsvalgte på produksjoner, forbund, forbilder blant kolleger i miljøet, eller i siste instans filminstituttet man skal og må henvende seg til, og forvente å bli møtt med støtte og konkrete tiltak.

Enhver av disse må tåle å bli hengt ut offentlig og i gapestokk om de svikter på dette.

Det finnes åpenbart også lukkede strukturer som skaper myter eller river ned folks rykte. Måtte de gjøre noe av jobben for å få disse individene med deres oppblåste selvbilder latterliggjort og fjernet fra miljøet. Skjer ikke det, så får vi andre bære ansvaret for at det allikevel blir gjort.

En av de største utfordringene er å rekruttere flere kvinner inn i ledende og utøvende posisjoner i det norske filmmiljøet. Dette er i så måte en dårlig dag på jobben.

I likhet med flere bransjer er resultatene i vår bransje fortsatt ikke oppløftende. Det er viktig å understreke at miljøet er velorganisert, representerer en trygg arbeidsplass for så mange, og bør være fristende for flere kvinner.

Ta kontakt

Flere kvinner i mer sentrale roller kan utgjøre en forskjell på den misforståtte mannskulturen som beskrives i oppropet til de 500 skuespillerne. Både i film og teatermiljøet. At vi menn, ene og alene, bærer ansvaret for vår egen adferd er udiskutabelt, men sammen er vi sterkere.

Å si fra er en kvalitet.

For de av mine kolleger, skuespillere eller andre i miljøet som har opplevd mobbing, trakassering eller overgrep, så oppfordrer jeg dem til å ta kontakt og forvente handling. Å si fra er en kvalitet. Det er ikke grunn til å frykte annet enn overgriperens oppblåste selvbilde. Det er heller ikke vedkommende som kommer til å stå for de spennende oppgavene framover.

For de av mine kolleger som med sin primat-oppførsel har gjort sitt for å ødelegge en annens trygghet og verdighet ved maktmisbruk eller overgrep, ønsker jeg deg ikke annet enn bannlyst fra rollen du har, og vekk fra miljøet i sin helhet. Enten den som har opplevd overgrepet er skuespiller eller ei.

Du har angrepet det mest kostbare verktøyet vi har i vårt arbeide, i vårt liv. Respekt, trygghet og tillit.

FØLG DEBATTEN: Facebook