Kronikk

Integrering på sitt beste

Hvis veien fra Groruddalen til Blindern er brolagt med mine lærere, finnes det håp.

naeem rashid

Når du innvandrer til Norge i en alder av 15 år er sjansene store for at man aldri fullfører videregående. Da er det helt avgjørende å møte engasjerte lærere, skriver kronikkforfatteren.

Foto: privat

Hver dag er avisene fulle av personlige historier om tjenester og institusjoner som svikter i samfunnet vårt. Min erfaring er at det også er utrolig mye som faktisk fungerer.

Det er takket være mange fantastiske mennesker som står på hver dag for å gjøre en jobb som går langt utover det som kan forventes av dem. Noen av disse fantastiske menneskene er lærere og professorer.

Som innvandrer med foreldre uten utdanning, hadde aldri klart å ta master uten betydelig innsats fra mine lærere og professorer.

Jeg gikk på Bredtvet videregående skole som lå i Groruddalen. Bredtvet skole hadde et dårlig rykte og var ansett som en av tre dårligste skoler i Oslo. Skolens elever hadde mange utfordringer, både i klassen og hjemme. Mange kom fra familier med lav inntekt. De fleste av disse foreldrene hadde heller ikke utdanning og var dermed ikke i stand til å hjelpe sine barn med lekser. Skolen hadde en del elever som ikke var motivert for å lære og som hadde flyktet fra borgerkriger i andre land. Dette gjorde jobben til lærerne mye vanskeligere.

Som innvandrer med foreldre uten utdanning, hadde jeg aldri klart å ta mastergrad uten engasjementet fra lærerne.

Til tross for dette hadde jeg flotte lærere som klarte å engasjere elevene hver dag. Dette gjaldt spesielt læreren i historie og samfunnskunnskap som klarte å se den enkelte eleven. Jeg følte at jeg ble sett og gledet meg til å gå i timene hver gang. Innsatsen hans spilte en avgjørende rolle i å utforme min interesse for historie, samfunn og politikk. Dette førte også til at jeg valgte å studere statsvitenskap.

På universitetsnivå skal forskere balansere mellom forskning og undervisning. Forskere blir blant annet målt på antall publiseringer i anerkjente tidsskrifter og henting av eksterne finansieringsmidler til instituttet. Dette gjør at noen professorer i praksis er mer opptatt av forskning enn undervisning.

Men også der var jeg heldig. Jeg møtte noen fantastiske professorer på Universitetet i Oslo og spesielt veilederen min gjorde en innsats langt utover det som kan forventes. Forelesere bidro til at jeg ikke tok utdanning kun for å tjene penger og skaffe meg en god jobb, men heller brukte tiden på universitet til å finne meg selv.

Jeg tviler ikke på at jeg i dag er mye mer nyttig for samfunnet enn jeg ville vært uten disse lærerne.

Jeg tviler ikke på at jeg i dag er mye mer nyttig for samfunnet enn jeg ville vært uten disse lærerne og professorene. Uten dem ville jeg ikke klart å fullføre utdanningen min. Når du innvandrer til Norge i en alder av 15 år, som jeg gjorde, er sjansene store for at man aldri fullfører videregående.

Hvis du er en lærer, lektor eller professor, vil jeg at du skal vite én ting. Det du gjør hver dag spiller en stor rolle for mange av dine elever og studenter. Du er med på å forandre og påvirke mange liv hver dag og jeg håper det gir deg motivasjon i en beinhard hverdag.