Ingenting varer evig

Villmarka vår forsvinner i forrykende tempo, et hyttefelt her, en eventyrskog der.

Et blinkende vindkraftverk, eller en natur som plutselig var mindre truet etter at utbygger ansatte et nytt konsulentbyrå (og nei, det gjelder ikke nødvendigvis det gjennomtenkte prosjektet akkurat der du bor).

Samtidig som dette skjer, så har jeg på grunn av kontoen @psykolog.med.sovepose der jeg deler naturopplevelser, stilt opp i haugevis med intervjuer. Det er fordi folk vil lese om hvor bra natur er for den mentale helsa vår. Avisene har rent over av glade nordmenn med telt som rir pandemistormen av med stil.

Gang på gang har det vært understreka at «naturen fortsatt er åpen». Og hvorfor det? Jo, fordi både vi og de som sitter med makta har skjønt at det funker.

Vi har skjønt at for å overleve en pandemi uten å bli fullstendig gale, så trenger vi naturen. For at vi ikke skulle bli et splittet og deprimert folk. Fordi vi ikke skulle bli et folk som rett og slett gir F i tiltakene, fordi det ble for mye og for lenge.

Vi trengte naturen og vi gikk til naturen. National Geographic lurer på om det skandinaviske friluftslivet var nettopp nøkkelen til å overleve en pandemi.

Og de har kanskje rett. Forskning viser at natur gjør underverker for den mentale helsa vår.

Lavere angstnivå, flere positive følelser, lavere blodtrykk, mer fordelaktig puls og mer konstruktive måter å tenke rundt problemene på. Ting vi trenger i en pandemi.

Og for deg som har lest de samme artiklene som meg: Ja, det er riktig at disse studiene ikke nødvendigvis er gjort på villmark, men på natur generelt.

Når det er sagt, er det kanskje ikke alt vi trenger fire tonn metaanalyser for å vite: Er det det samme for deg om den naturen du har tilgang til har utsikt til store, blinkende vindmøller?

Er det å gå en tur i Frognerparken like balsam for sjelen som en tur på Hardangervidda?Ikke det, sier du?

Spørsmålet er hvor mye penger vi har spart på at vi har hatt en bakgård av høye fjell og dype daler der vi kan henge hengekøyene våre og tenne bål med ungene, mens vi glemmer alt om munnbind og oppsigelser i en times tid.

Hvor mye penger har vi spart på redusert smitte og opprettholdt folkehelse, som kanskje henger sammen med at folk har hatt vidde på vidde å gå til, for å få hodet tilbake på skuldrene?

Og kanskje vi skal se ut over pandemien og tenke hva det har gjort for oss generelt.

Hvor mye penger sparer Norge på at vi har et velfungerende folkehelsetiltak som har stått og virket siden de første fjellapene trasket oppover norskekysten med spyd i hånd. Det vet vi dessverre ikke, og synd er det. For når regnskapet gjøres opp så står naturen på null og taper.

Kommer det pengesterke investorer og banker på døra, ja da er det ikke så gøy med natur lenger.

På Turufjell fantes et urørt «større, sammenhengende naturområde» ifølge fylkesmannen. Altså et slikt område som folk spør meg om turtips til hele tiden: et stort område, med ro og fred, lite folk og god utsikt, gammelskog.

Nå ligger det et nytt hyttefelt midt i kaka.

Raudfjell, Kvitfjell og Sandangen utenfor Tromsø var et lett tilgjengelig naturområde som lokalbefolkningen brukte blant annet til å hilse sola velkommen etter mørketida.

Nå er fjellet tapetsert med vindturbiner.

Eller hva med å ta min egen bakgård: I Sørkedalen skal det bygges ti boliger innenfor markagrensa, en idé som har unngått både reguleringsplanen og en offentlig høring. Men hva gjør vel det? Alle som var i marka under pandemien vet at det er masse plass, iallfall hvis du er ok med at forteltet ditt må ligge under hengekøya til nabogjengen.

Og naturen er fortsatt åpen, iallfall en stund til.

For mens nedbyggingen skjer så er belastningen på den gjenværende områdene så stor at selv i Norge vurderes det å begrense tilgang for folk flest.

På Hardangervidda vurderes det å stenge DNT-hytter og legge om stier for å skjerme villreinen. Dette skjer blant annet etter utbygginga av Eidfjord resort, med hytter, leiligheter, skitrekk, restauranter og butikker som lå i nettopp villreinområdene.

Og når hyttene er bygd og resultatet på naturen vises, ja da er det ikke utbyggerne som må vike, det er folk flest. De som i utgangspunktet var de mest bærekraftige turistene.

Og sånn går det. Litt her og litt der. Sakte, men sikkert blir det litt mindre, litt flere å dele med, litt dårligere utsikt.

Vi venner oss nok til det.

Så gjenstår det bare å se hvor stor den mentale og fysiske regninga blir for oss, når vi har bygget ned kanskje det viktigste folkehelsetiltaket vi har.

• Les også:

  

  Tivoli i fjellheimen