Kronikk

Tivoli i fjellheimen

Det er helt ubegripelig at kommersielle krefter får rasere norsk natur.

Vøringsfossen er Norges mest besøkte naturattraksjon fordi naturen har vært vill og utemmet, og ikke tilrettelagt, skriver kronikkforfatteren etter åpningen av gangbrua.

Vøringsfossen er Norges mest besøkte naturattraksjon fordi naturen har vært vill og utemmet, og ikke tilrettelagt, skriver kronikkforfatteren etter åpningen av gangbrua.

FOTO: Harald Christian Eiken/Video & Multimediaproduksjon

For få uker siden ble det åpnet ei spektakulær bru over Vøringsfossen. Den skal være en turistattraksjon.

Det må være den verste maltrakteringen av et norsk natur-ikon noensinne.

Man kunne ha skjønt logikken hvis bakgrunnen for inngrepet var å bygge opp en destinasjon som ingen hadde hørt om. Hvor naturen selv liksom ikke var nok.

Det er en voldtekt av en av Norges flotteste naturattraksjoner.

Nasjonalikonet Vøringsfossen er i motsatt ende av den skalaen. Den er allerede den mest besøkte naturattraksjonen i Norge. Nettopp fordi naturen framstår som vill, utemmet og ikke tilrettelagt.

Det er Statens vegvesen/Nasjonale turistveger som er ansvarlig for byggverket.

«Brua føyer seg inn i en lang tradisjon» står det å lese på hjemmesiden til Vegvesenet! De avviser kritikken, og mener at metallinstallasjonen har potensial til å bli «bilistenes Trolltunga».

Til orientering: Vøringsfossen har nærmere ti ganger så mange besøkende som Trolltunga. Den trenger ingen «tradisjonell metallinstallasjon» som drahjelp.

Det er forskjell på å forsterke naturopplevelsen og å stå i veien for den.

«Ein kan sjølv velja om ein vil reisa ein stad som er tilrettelagt, eller om ein vil gå i vekevis i urørt natur», sier daglig leder i Visit Eidfjord. Der jubler de, og tror at brua kan «sette Vøringsfossen på kartet», som det heter.

Men det er mange hundre tusen mennesker hvert år som allerede finner fram til Vøringsfossen- både på kartet og i terrenget.

Juvet over Vøringsfossen før gangbrua kom på plass.

Juvet over Vøringsfossen før gangbrua kom på plass.

Foto: JEBLAD / CREATIVE COMMONS 3.0

Argumentet kan like gjerne speilvendes. De som er mest fascinert av metallkonstruksjoner kan jo reise et annet sted. Det finnes flere muligheter.

Bare for å ha sagt det: Nasjonale turistveier står bak en rekke inspirerende og spennende installasjoner på de 18 veistrekningene som inngår i prosjektet.

Men det er forskjell på å forsterke naturopplevelsen, som er Vegvesenets målsetting, og å stå i veien for den.

Hvor kommer den fra denne tanken om at vi må tilrettelegge naturen for at den skal ha en verdi? Det til tross for at det er såkalt vill og uberørt natur som i alle år har vært Norges viktigste salgsplakat.

Hvor kommer den fra denne tanken om at naturen ikke er til nytte med mindre man har involvert en maskinentreprenør? Denne tanken om at «utvikling» måles i antall gravemaskiner, kilo sprengstoff og størrelsen på anbudet?

Den verste maltrakteringen av et norsk natur-ikon noensinne.

Hvis vi ikke sprenger og graver står utviklingen stille. Har vi ikke snart kommet forbi det stadiet? Brua er spektakulær ingeniørkunst, ingen tvil om det. Men en voldtekt av en av Norges flotteste naturattraksjoner.

Det er historieløst å hevde at brua føyer seg inn i en norsk tradisjon.

En parallell til Vøringsfossen – eller egentlig et enda grellere eksempel - finner vi i min egen hjemkommune, Rauma: Romsdalsgondolen.

Midt på Romsdalseggen – som på få år er blitt den heteste fjellturen du kan gå, ifølge VG, blir det nå bygget en gondolbane direkte fra cruisebåtkaia på Åndalsnes.

Kranbygging Nesaksla, romsdalsgondolen, Nesaksla, Romsdalseggen, Rauma, Åndalsnes. 2. september 2020

Byggingen av romsdalsgondolen er i full gang.

Foto: Øyvind Berge Sæbjørnsen / NRK

På de første tegningene var fjellstasjonens restaurantanlegg lagt tvers over stien. Også i den siste versjonen vil infrastrukturen til heisanlegget effektivt sperre av fotturen over Romsdalseggen.

Bak gondolen står et investeringsselskap med base i skatteparadiset Guernsey.

Også i Rauma var argumentasjonen at man trengte en reiselivsmotor for å sette kommunen på kartet. Vi snakker altså om den samme kommunen som besitter Trollveggen, Romsdalshorn og Trollstigen, med nærmere en million besøkende hvert år.

I tillegg altså til Romsdalseggen, med et stipulert årlig besøkstall på 150.000 fjellvandrere i 2023. Besseggen har til sammenligning 60.000 besøkende.

Kommunen har solgt reiselivssektoren til et skatteparadis som vil ha gondolbane.

Hotellet på Åndalsnes takker nå nei til busselskap og masseturisme for å gi plass til fjellvandrere og friluftsfolk. Reiselivet i Rauma har dobbelt så stor omsetningsvekst som resten av Vestlandet, takket være aktiviteter knyttet til fjellvandring og fotturer.

Det er nettopp den typen turister alle higer etter.

Likevel kjøpte kommunestyret argumentet om at «Det skjer ingen ting i reiselivet i Rauma», «Turistene stopper ikke», «Vi trenger et gondolanlegg for å bli lagt merke til.»

Søknaden om å gi Romsdalseggen status som Nasjonal turiststi ble avslått av både Miljødirektoratet og Klima- og miljødepartementet med henvisning til at Romsdalsgondolen vil ødelegge turopplevelsen for fjellvandrerne som går over eggen.

Myndighetene slo fast at gondolen strider mot alle formål knyttet til bærekraft, naturverdier, opplevelseskvaliteter etc.

Det hjalp ikke at gondolselskapet kjapt og freidig klistret på etiketten «Norges første bærekraftige gondol», med egenkonstruerte bærekraft-definisjoner.

Men «verdens beste kommune for naturglade mennesker» (kommunens slagord) ville heller ha gondol enn Nasjonal turiststi. Anleggsarbeidet er i full gang, og åpningen av heisanlegget er planlagt til våren.

Rauma har skuslet bort en unik mulighet til å posisjonere seg som en motor for et miljøvennlig reiseliv – med Raumabanen og Romsdalseggen som akser. I stedet har kommunen solgt reiselivssektoren til et skatteparadis som vil ha gondolbane og dobling av cruiseanløpene.

«Noen ser muligheter der andre ser problemer» var argumentet mot gondolkritikerne. Argumentet gjenspeiler også holdningen i Eidfjord.

Den som vil utvikle et reiseliv basert på bærekraft og naturvennlige opplevelsesturer - og ikke cruisebasert gondolturisme eller rare stålkonstruksjoner - kommer i kategorien «ser problemer».

Ironien i Peter Wessel Zapffes «Avskjed med Gausta» står seg fortsatt:

«Alt for få nyder den betagende ensomhet i Ørnedal. Når Ringveien kommer, vil dette bli anderledes».