Vårt viktigste strategiske ansvarsområde skriver regjeringen i nordområdemeldingen som kom rett før jul. Dette er ikke bare politisk spinn.
Det er i nord vi har enorme havområder som må forvaltes; det er i nord vi må hanskes med et fremoverlent Russland; og det er i nord at Kina, EU og Donald Trump bruker store ord for å beskrive sine interesser.
Norske forskere og politikere er raske med å påpeke at det pågår ingen «kamp» om Arktis og at havretten definerer statenes rettigheter i nord. Russland er også usedvanlig medgjørlig i nordområdene fordi landet har alt å tjene på at regionen forblir fredelig og stabil.
Men med økt oppmerksomhet og interesse følger også utfordringer for Norge. Spesielt er det USAs nye interesse for Arktis som driver denne interessen.
USA på polarferd
Tidligere var USA uinteressert i nordområdene våre, og Arktis for øvrig. President Barack Obama ble den første sittende presidenten til å besøke Alaska, men brukte regionen i all hovedsak som et symbol i kampen mot klimaendringer.
Donald Trump, derimot, oppdaget for et par år siden at å «beskytte Arktis» fra Kina og Russland gav god gjenklang i det nasjonalistiske ekkokammeret. Hva, nøyaktig, som skulle beskyttes, og hvorfor, var ikke så viktig. Trumps tvitring i 2019 om å kjøpe Grønland var ikke tilfeldig, den var et uttrykk for at USA både ønsker å stagge kinesiske interesser og vise handlekraft.
Dette behovet for å vise handlekraft i Arktis har også fått konsekvenser for Norge og våre nordområder. Amerikansk militær aktivitet langs norskekysten og i Barentshavet er på høyeste nivå på flere tiår.
Til dels er dette et resultat av at USA svarer på Norges ønsker om alliert deltakelse i øvelser i våre nordområder, som et motsvar til økt russiske aktivitet og øvelser i de samme områdene.
Til dels er dette også en konsekvens av at når USA skal «beskytte» Arktis er det ikke så mye som trenger beskyttelse i Alaska, mens vår del av Arktis er mer utsatt.
Bidens vei
Hva vil endre seg med Joseph Biden som president? Åpenbart vil tonen bli en annen. Store ord og provoserende utsagn vil bli erstattet med det diplomatiske språket vi er vant med. Mindre spennende, med andre ord, men mer konstruktivt.
Det lover godt for samarbeidet i forum som FNs sikkerhetsråd, WTO og – for nordområdene – Arktisk råd. For et land som Norge som belager seg på samarbeid og folkerett er dette positivt.
Men for norsk sikkerhetspolitikk i nord, som handler om å komme med motsvar til Russlands handlinger, kan det fryktes at USA under president Biden vil være mer tilbaketrukket. I utgangspunktet fordi USA har en rekke innenrikspolitiske problemer som må håndteres.
I tillegg vil demokratene være redde for å bli dratt med i kostbare og krevende prosjekt utenfor egne grenser. Tradisjonelt har det vært republikanerne som har vært hardest i klypa overfor Russland.
Joe Biden vil derfor neppe gjøre Norges posisjon i nordområdene mindre utsatt. I verste fall kan vi tenke oss et USA som blir enda mer selvsentrert og innadvendt, og dermed mindre engasjert i våre sikkerhetspolitiske utfordringer.
Nye muligheter
Samtidig vil et skifte i Det hvite hus åpne opp for nye tanker rundt forholdet til Russland.
«Avskrekking og beroligelse» er sentralt i norsk sikkerhetspolitikk. Avskrekking handler om å engasjere våre allierte (i første omgang USA og Nato) vis-à-vis Russland. Beroligelse handler om dialog med Russland, spesielt i vanskelige tider.
Flere, som blant andre Tormod Heier, har tatt til orde for at vi ikke gjør nok på norsk side for å berolige Russland. Ledende opposisjonspolitikere i Arbeiderpartiet Espen Barth Eide og Martin Henriksen argumenterer for at nordområdene må bli «vårt viktigste fredsprosjekt».
Samtidig er Russland en krevende nabo. USA prøvde seg på en «reset» i forholdet til Russland i 2009. Fem år senere var konfliktnivået på det høyeste på flere tiår etter den russiske annekteringen av Krim og konfrontasjoner over borgerkrigen i Syria.
Vi skal heller ikke undervurdere russiske interesser i nordområdene. Men Norge må ha et forhold til Russland som preges av mer enn bare e-post-hacking og simulerte angrep på norske mål.
Russland sitter med de fleste spakene for å få et bedre forhold. Norge er et lite land med begrenset innflytelse på Kreml.
Nye tanker
USA, derimot, er fortsatt verdens mektigste land og vår nærmeste alliert.
Når USA tar foten av den sikkerhetspolitiske gasspedalen for å se på kartet og stake ut en ny retning vil et mulighetsvindu åpne seg for Norge. Vi kan både revurdere tilnærmingen til Russland – hva er mest hensiktsmessig for oss? – og vi kan dra USA i den retningen vi ønsker.
Biden som president vil ikke løse den fastlåste sikkerhetspolitiske situasjonen i nord. Men skiftet i USA vil gi anledning til å tenke nytt.
- Les også:
