Kronikk

Utfordrer vårt forhold til Russland

USA dirigerer mer og mer av Norges forsvars- og sikkerhetspolitikk.

B-1 bombefly over Trøndelag

I løpet av de siste par årene har den militære opptrappingen i nordområdene ikke bare økt, men også blitt mer synlig, skriver kronikkforfatteren. Her er to amerikanske B1-bombeflyt på tokt langs norskekysten, eskortert av F35-jagerfly fra Luftforsvaret.

Foto: Forsvaret

Avskrekking og beroligelse er kjernen i Norges forhold til Russland, vår mektige nabo i øst.

Nå trues denne doktrinen av vår allierte i vest, USA, uten at dette gjenspeiles i den offisielle norske diskusjonen.

USA bygger mye av sin arktiske sikkerhetspolitikk på overraskende manøvrer. Det reduserer den forutsigbarheten som ligger til grunn for norsk sikkerhetspolitikk.

Synlig opptrapping

I tur og orden har henholdsvis forsvarsminister Frank Bakke-Jensen (H) og leder av Stortingets utenriks- og forsvarskomite, Anniken Huitfeldt (Ap), understreket at norsk sikkerhetspolitikk i nordområdene fortsatt er og skal være forutsigbar.

Og at den ligger fast.

Det er viktig i et år med økt militær aktivitet både langs norskekysten og langs grensa mellom Norge og Russland.

Men et slikt premiss forutsetter at doktrinen deles av Nato og særlig USA. Det er disse vi setter vår lit til dersom dagens isfront mellom øst og vest forverres. Det er Nato og USA som skal komme oss til unnsetning dersom det skulle bli behov for det.

Det amerikanske nærværet suppleres med overraskende og mer provoserende øvelser.

Reduseres forutsigbarheten veies ikke det opp av forsterket avskrekking.

Mye tyder på at USA vil det annerledes, og dermed stiller Norge overfor større utfordringer enn vi så langt har vært vant til å håndtere.

I løpet av de siste par årene har den militære opptrappingen i nordområdene ikke bare økt, men også blitt mer synlig for oss som ikke sitter foran skjermene i Forsvarets operative hovedkvarter utenfor Bodø.

Her inne i fjellhallen følges den militære aktiviteten fra minutt til minutt.

Øvelser uten oss

La meg repetere noen av de ikke fullt så beroligende manøvrene vi har sett utenfor kysten der jeg akkurat nå sitter.

I desember 2018 seilte for første gang siden 1990-tallet et atomdrevet amerikansk hangarskip inn i nordlige farvann. I løpet av høsten er det avslørt at samme type skip skal bruke Tromsø som havn i perioder.

I samme periodesendte amerikanske og britiske styrker sine krigsskip inn i Barentshavet, et område hvor amerikanerne ikke har vært siden 80-tallet.

I deler av Forsvaret oppfattes dette som unødvendig provoserende.

På spørsmål om hvorfor norske styrker ikke deltok i denne øvelsen, var det offisielle svaret at det ikke var prioritert. Det riktige svaret er antakelig at Norge forsøker å unngå å provosere Russland.

Prioritert var det imidlertid da Norge i september deltok i en øvelse sammen med amerikanske, britiske og danske skip som beveget seg helt inn i Russlands økonomiske sone, tett på Russlands atomarsenal på Kolahalvøya.

Hva som skjer under havoverflaten vet vi som vanlig mindre om.

Den varierende norske deltakelsen i disse øvelsene i våre egne nærområder viser om noe mangel på konsistens. Den siste øvelsen, hvor Norge deltok, vil sett fra Russland framstå som verken beroligende eller forutsigbar.

Øvelsen Norge avstod fra hevdes derimot å være varslet.

USA i Arktis

Det store, og muligens åpne spørsmålet, er hvordan den nye, amerikanske militære strategien i nordområdene passer inn i Norges ønske om å framstå som både avskrekkende og beroligende.

At USA er et arktisk land er ukjent for de fleste amerikanere. Det er det langt på vei også at stormaktsrivaliseringen mellom USA og Russland foregår i et område hvor 10 prosent av den norske befolkning bor.

Å hoppe ut og inn av amerikanske militærøvelser i våre nærområder er alt annet enn beroligende.

Amerikanere flest definerer Arktis som øde, og gjerne også som et geografisk område som venter på å bli regulert.

Selv påtroppende president Joe Biden later til å tro at Arktis kan reguleres gjennom traktater, og ikke gjennom selvstendige nasjonalstater.

Vanskeligere for Norge

Den tradisjonelle hjemlige diskusjonen om amerikanske styrker i Norge får en ekstra dimensjon dersom de internasjonale operasjonene vi har sett i det siste rokker ved forutsigbarheten.

Å hevde at Norge er avhengig av allierte styrker i et nødvendig forsvar av Nord-Norge, er ikke spesielt kontroversielt.

Det blir mer problematisk når det amerikanske nærværet suppleres med overraskende og mer provoserende øvelser.

Det er ikke lenger oppsiktsvekkende at advarslene mot denne utviklingen i første rekke kommer fra Forsvaret selv, som blant annet har vært kritisk til den norske deltakelsen i øvelsen som strakte seg inn mot Russlands nærområder.

I deler av Forsvaret oppfattes dette som unødvendig provoserende.

Stormaktrivaliseringen mellom USA og Russland foregår i et område hvor 10 prosent av den norske befolkning bor.

For oss som lever og bor i dette området er det ikke uinteressant hvilke prinsipper som ligger til grunn for en ny amerikansk militær tilnærming til Arktis. Det viktigste er likevel at norsk sikkerhetspolitikk ikke bare verbalt, men også i praksis, framstår som konsekvent.

Å hoppe ut og inn av amerikanske militærøvelser i våre nærområder er alt annet enn beroligende.

En amerikansk sikkerhetspolitikk som bygger på overraskelse framfor forutsigbarhet er først og fremst designet for det amerikanske hjemmemarkedet, snarere enn et forsvar av en alliert med en 197 kilometer lang grense mot Russland.

At Russland bidrar til opprustning i nordområdene er hevet over enhver tvil. Mer tvilsomt er det om strategien USA har valgt har den ønskede effekt.

Den gjør det uansett vanskeligere for Norge å manøvrere i det sikkerhetspolitiske landskapet.