Det nærmer seg 8. mars, og til tross for at #MeToo igjen har vist oss at det å være kvinne ikke er en dans på roser, kommer vi snart til å drukne i nettopp roser og gratulasjoner fra fjern og nær. Butikkene kommer til å bugne av rosebuketter, sammen med tilbud på vaskemiddel og sjokolade. Og Aune Sand og kompisene kommer til å uttale seg om hvorfor de elsker kvinner.
At vi kommer til å bli vekket med roser på sengen, og får høre hvor vakre vi er, mener jeg er nedlatende, og viser hvilket kvinnesyn som regjerer. Det degraderer hele kvinnekampen til et verbalt klaps på rumpa, etterfulgt av «du er så søt når du er sint».
Kvinnedagen er ikke en koselig dag hvor vi skal hedres, bæres på gullstol, få høre hvor flotte vi er, og hvor mye vi er satt pris på av våre mannlige venner, elskere, ektemenn, fedre og brødre. Dette er ikke dagen vi skal gå rundt å være søte og hyggelige på. Det er det så mange av oss som er 364 dager resten av året. 8. mars er den ene dagen vi får lov til å brette opp ermene, gå i tog og protestere mot patriarkatet. «Får lov» er fortsatt litt i overkant. For det er alltid noen som kritiserer kvinnedagen, som mener det er en unyttig dag, skapt av aseksuelle, stygge og hårete feminister, eller at Kvinnedagen er kjedelig og har et imageproblem.
Kvinnedagen, 8. mars, er ikke dagen for å gratulere. Det er dagen for å kjempe videre. Gratulasjonene kan komme den dagen vi er likestilte, på ordentlig, den dagen kvinner slipper å være redde for å gå hjem på kveldstid, den dagen vi ikke blir spurt om hva vi hadde på oss da vi ble voldtatt, den dagen det er slutt på kjønnslemlestelse og barneekteskap, og den dagen en kvinnes kjønn ikke blir brukt mot henne i en diskusjon.
Dette er bare noen av de kampene som må kjempes før jeg synes en gratulasjon er på sin plass. Og en rekke andre kamper som må kjempes, og vinnes, ser du eksempler på i 8. mars-togene verden rundt.
Jeg synes, helt ærlig, det ikke er så mye å gratulere for. Å være født kvinne betyr mange steder at du allerede har tapt. Rundt om i verden finnes det millioner av undertrykte kvinner, kvinner som blir utnyttet og mishandlet. Kvinnedagen er dagen da vi skal kjempe på vegne av alle disse, vi skal kjempe mot all urett som blir begått mot kvinner overalt i verden.
Derfor ber jeg om at istedenfor å gi oss roser, finn en parole og bli med og støtt oss. Istedenfor å «hylle vår kvinnelighet», hyll oss for vårt pågangsmot. Og ikke minst: istedenfor å gratulere oss med dagen, si heller at du er med oss i kampen.
PS: For deg som synes Kvinnedagen er kjønnsdiskriminerende, og lurer på hvorfor det ikke finnes noen internasjonal mannsdag: fortvil ei! Den finner sted 19. november, og vi kvinner blir gjerne med og går i tog da også, vi!
Følg oss på og på
