Olav Brostrup Müller er fast spaltist i radioprogrammet Ytring.
Neste søndag sitter vi der igjen: Midt i en norsk gudstjeneste. Nok en gang kommer vi til å kløne med kollekten. Nok en gang kommer vi til å rote med ordlyden i trosbekjennelsen. Nok en gang kommer vi til å bli sittende når vi skulle ha reist oss, og omvendt.
Det sies at Norge er et kristent land. 71,5 prosent av oss er fortsatt medlemmer av statskirka. Men uansett hvor døpte og konfirmerte vi enn måtte være, er kristen-identiteten nokså fremmed for mange av oss. Kristendommen handler mer om noe vi gjør, enn noe vi tror på. Spesielt vanskelig er det heller ikke å peke på åpenbare selvmotsigelser eller umenneskelige holdninger i en flere tusen år gammel lovsamling, som i utgangspunktet tilhørte et lavt utdannet ørkenfolk.
Vi nordmenn er kristne på den måten at vi vet omtrent hva vi skal trekke fra når det kommer til disse tingene. Vi vet at kristenlivet handler svært lite om steining av spåmenn eller hvilken type mat man har lov til å gi til sine egne slaver. Alt dette er fortid, selv om det står i boka.
Heller ikke når kvinner i det dypt kristne Latin-Amerika blir dømt til lange fengselsstraffer for å ha spontanabortert, kobler vi det nødvendigvis til vår egen religion. Slike nyhetssaker fører heller ikke til noen spesielt opphetet debatt om den største religionen blant dagens innvandrere til Norge, nemlig katolisismen.
Når en heksedoktor fra den såkalte «Jesu hær» i Kongo foreskriver voldtekt av barn som en metode for å gjøre seg usårlig for fiendens våpen, slik Aftenposten meldte denne uka, forventer vi heller ikke at vi må forsvare hvorfor vi i straks er med på å feire en kristen høytid.
Skal jeg være helt ærlig, kunne jeg helst tenkt meg det samme som John Lennon: Et samfunn uten religion. Jeg mener det er et stort framskritt at Norge i dag tross alt har klart å bli så sekulært som det er. Det er en kamp som har tatt lang tid og krevd store anstrengelser, og vi bør passe på så vi ikke roter bort muligheten.
For det er heller ikke til å komme bort ifra at det flerkulturelle samfunnet vi lever i har blitt langt mer religiøst enn mange av oss kunne ønske. Riktignok viser en stor undersøkelse gjengitt i Bushra Ishaqs bok «Hvem snakker for oss?» at 25 prosent av norske muslimer ikke definerer seg som muslimer.
For meg høres det ut som gode nyheter. Men hvem sin oppgave er det egentlig å få dette tallet til å øke? Det nytter liksom ikke å forsøke å kjefte religiøsiteten ut av folk heller, særlig ikke når befolkningsgruppene det gjelder ofte anser sin egen religion som et uttrykk for etnisk tilhørighet og ikke nødvendigvis en ideologisk posisjon.
Likevel er det nettopp det enkelte nordmenn prøver på: Islam skal tas som ideologi. Dette handler ikke om folka, det handler om selve trosgrunnlaget. Og for å finne ut av det, slår man opp i nærmeste koran. Problemet er bare at den typen øvelser minner mer om Mikke Mus’ Detektivklubb enn om teologi.
At folk velger å tro på en Gud, er et av livets største mysterier. Kanskje handler det for mange vel så mye om hvem man møter i gudshuset eller hvem man står ved siden av under bønnen. Dessuten er det ikke til å komme forbi at eldgamle ritualer har noe eget å tilby, i et samfunn som ellers tyter over av ord.
Når jeg setter meg i Nordre Ål kirke på julaften, gjør jeg det ikke fordi jeg mener menigheten har rett til å steine den første og beste som spotter herrens ord, slik det står i Tredje Mosebok. Jeg gjør det heller ikke fordi jeg har tenkt på saken, og kommet fram til at jeg støtter Bibelens bud om at det er greit å slå sine egne slaver, så lenge de ikke dør. Jeg gjør det fordi jeg tross alt føler en tilhørighet der, og fordi jeg har lyst til å hilse på gamle skolekamerater som er hjemme på juleferie.
Det er mulig å tenke seg at andre mennesker også oppsøker andre typer gudshus av samme grunn.
Bare en vill tanke, selvfølgelig. Men det er jo jul.
HØR Ytring på radio – hver søndag kl. 11.03 på P2 eller i nettradio når du vil.
Følg NRK Debatt på og
