Kronikk

Ikke velg bort kjernekraft på grunn av avfallet

Alle energiformer gir giftig avfall, og mengden som kommer fra kjernekraftindustrien er svært liten.

Sunniva Rose, fysiker og forskningsformidler

Jeg har selv håndtert plutonium på labben med betydelig mindre verneutstyr enn en intensivsykepleier bruker i møte med en korona-pasient, skriver kronikkforfatteren.

Den vanligste, store innvendingen jeg møter når jeg snakker om kjernekraft, er avfall. Selv de som er helt med på at kjernekraft er den største kilden vi har til «utslippsfri» energi, og generelt er positive, lander på at nei, men vi kan jo ikke ha kjernekraft, for det produserer radioaktivt avfall!

Men alle energiformer gir en eller annen type giftig avfall, og mengden som kommer fra kjernekraftindustrien er faktisk svært lav.

Plutonium mindre farlig enn du tror

Det stoffet som oftest trekkes frem er plutonium, med påstanden plutonium er dødelig radioaktivt i flere hundre tusen år.

Det høres nærmest ut som at du faller død om hvis du i det hele tatt er i nærheten av dette stoffet, men sånn er det faktisk ikke.

Dødelighet er ikke så enkelt som det kan høres ut som, for dødeligheten til et stoff er avhengig av hva du gjør med det – plutonium eller noe annet. Spiser du det, holder du det i hånden, eller puster du inn bitte små partikler av det ...?

Dødeligheten til et stoff er avhengig av hva du gjør med det.

Når det gjelder plutonium så handler dødeligheten om hva som skjer hvis du puster det inn som pulver, og det er sant at hvis du gjør dette så går sannsynligheten for å få kreft betydelig opp.

Men det er selvsagt ingen som har planer om å lagre plutonium (eller annet radioaktivt avfall) i pulverform, så å ta dette som utgangspunkt for å si noe om hvor farlig det er blir litt uærlig.

For andre dødelige stoffer er det ofte snakk om en mer direkte virkning, og hvis vi sammenlikner, gram for gram, så er faktisk en del slangegifter, cyanid og til og med koffein(!) farligere enn plutonium.

Resirkuleres til brensel

Jeg har selv håndtert plutonium på labben med betydelig mindre verneutstyr enn en intensivsykepleier bruker i møte med en korona-pasient. Ikke fordi jeg ikke bryr meg om kreft, men fordi plutonium ikke er farlig på den måten man kan få inntrykk av at det er.

Plutonium kan forresten resirkuleres og brukes som brensel igjen. Kildesortering gjelder med andre ord også for kjernekraft.

Skikkelig lang halveringstid er ikke det store problemet

Et annet «poeng» som trekkes frem er at halveringstiden til uran er veldig lang. Mer presist: Halveringstiden til uran-238 er hele 4.5 milliarder år. Da må vel det være superproblematisk?!

Nei, det er det ikke.

En del slangegifter, cyanid og til og med koffein(!) er farligere enn plutonium.

For det første: Veldig lang halveringstid betyr faktisk veldig lite radioaktiv, og uran-238 har så lang halveringstid at det nesten ikke er radioaktivt.

For det andre: Det blir ikke produsert nytt uran-238 i en reaktor – det uranet man tar ut (av reaktoren) er det samme man tok fra bakken. Hvis radioaktiviteten ikke var et problem med uranet da det var i bakken, så kan vi vel ikke mene at det plutselig er et kjempeproblem i ettertid?

All energiproduksjon gir avfall

På de rundt 60 årene som har gått siden det første kjernekraftverket ble skrudd på, er det globalt produsert 250 000 tonn avfall. Totalt. Denne mengden får plass i en lagerbygning på størrelse med en IKEA.

Hvis du fikk ALL strømmen du bruker gjennom hele livet produsert med kjernekraft, så vil «din» andel radioaktivt avfall være 150 gram. Dette avfallet tar like mye plass som 13 M & M-pastiller.

Men det er jo likevel farlig avfall! sier motstanderne. Ja, men all energiproduksjon gir en eller annen type farlig avfall. Selv solkraft. Bare i 2018 produserte solkraftindustrien 250 000 tonn farlig avfall.

Tilfeldigvis like mange tonn som totalen i hele kjernekraftindustriens historie – på ett år. Hvorfor blir avfallet fra kjernekraft kronargumentet mot denne energiformen, mens fra andre energiformer er det som et lite skuldertrekk?

Som to bananer i året

Hvis vi skal lagre radioaktivt avfall ved å grave det langt ned i bakken må vi selvsagt se for oss et worst case scenario; hvor dårlig går det i fremtiden hvis det begynner å sive ut radioaktive stoffer om 1000 år? Kort sagt: Hvilke farer – stråledoser – utsetter vi uvitende fremtidsmennesker for?

Radioaktivt avfall blir også mindre farlig som tiden går.

Finland har gjort en skikkelig beregning på dette, og funnet ut av hva som skjer hvis de lagrer avfallet fra de finske kjernekraftverkene i bakken (som de planlegger å gjøre), og dette begynner å sive ut:

Hvis et menneske bor hele livet over et sånt område, med radioaktivt avfall under seg, hun drikker kun vann fra dette stedet, og hun spiser kun mat som er dyrket i jorden over dette radioaktive lageret, da får hun en ekstra stråledose hvert år som tilsvarer den stråledosen man får ved å spise to bananer.

Ja, bananer er bitte litt radioaktive fordi de ha mye radioaktivt kalium i seg. Nei, det er ikke farlig å spise bananer allikevel.

Fordel med lite avfall

Vi skal absolutt snakke om avfall, men vi kan ikke kun snakke om radioaktivt avfall, for det er ikke kun kjernekraftindustrien som gir avfall. Og alt giftig avfall må håndteres på en ordentlig måte, ikke bare radioaktivt avfall.

I land med kjernekraftindustri er det radioaktive avfallet en liten andel av den totale mengden industrielt, farlig avfall som produseres.

Radioaktivt avfall blir også mindre farlig som tiden går – etter 40 år er vi nede på en tusendel av opprinnelig, nettopp fordi det er radioaktivt. Annet avfall, f.eks. tungmetaller som kadmium og kvikksølv, er like farlig for alltid.

Når vi innser at all energiproduksjon gir avfall, kan det være lurt å i alle fall vurdere den energiformen som gir minst farlig avfall. Ikke velg bort kjernekraft på grunn av det radioaktive avfallet.