Hvor er foreldrene? Det er et spørsmål som ofte kommer når barn havner i trøbbel.
Sist ute var statssekretær Kristoffer Sivertsen i Justisdepartementet lørdag til NRK Østfold om at «Foreldrene må komme tydeligere på banen» etter reportasjer om at ungdommer planlegger å møtes for å slåss.
Den siste tiden har det vært en lang rekke saker hvor foreldrenes tilstedeværelse etterlyses.
Hvilken bane er det egentlig snakk om her, og er vi sikre på at foreldrene vet hvordan de skal ta ballen?
Forvent mer
Jeg mener at man ikke kan konkludere etter voldsepisoder med å peke på foreldrene og spørre hvor de er, eller på andre måter referere til foreldre som en vag målgruppe.
Dette må i stedet være startskuddet på en prosess. Denne prosessen må være preget av systematisk tenkning og tverrfaglig vinkling.
Da er skolen og foreldreorganisasjonen et åpenbart alternativ. Ikke gi foreldrene skylda hvis barna havner i bråk. Involver dem heller i forkant.
Vi må ha et system for foreldreinvolvering i mye større grad enn i dag. Foreldrene må ses på som en naturlig del av det tverrfaglige teamet rundt elevene og brukes som en ressurs. Forvent mer!
Politi, barnevern og andre samfunnsaktører har sine prosesser og faglighet, mens foreldreskapet av mange nærmest anses å være en selvfølge. I en normalklasse dreier det seg om rundt 50 voksne som kan jobbe sammen for å inkludere alle elevene. Bry seg og hjelpe hverandre. Være den landsbyen det er snakk om når man sier «it takes a village to raise a child».
Det snakkes mye om betydningen av skole-hjem samarbeid, men i praksis er det for lite fokus på det i antall timer eller intensitet. Karikaturen er en lærer som på slutten av foreldremøtet sier «Så har vi klassekontakter som må velges. Det er ikke så mye jobb. Vi trenger to frivillige!».
Mangel på verktøy
La oss først ta for oss hvor foreldrene selv er. Dersom de ikke er på jobb (gjerne skift-arbeide) er de kanskje hjemme og føler på en bekymring for sønnen eller datteren.
De vet ikke hvordan de skal håndtere situasjonen som er oppstått etter at poden har fått nye venner det første året på ungdomsskolen og begynt å endre adferd.
De vet at det er en risiko for at arvingen kommer i trøbbel, de mistenker at hen lyver om hva hen gjør om kveldene, og de frykter dagen når politiet står på dørstokken.
Men de mangler verktøyene i sitt eget liv for å hjelpe ungdommen, og de vet heller ikke hvor de skal få disse verktøyene fra.
På tross av alle informasjonskampanjer har man ikke klart å nå disse spesifikke foreldrene.
Deres barn er kanskje med i ungdomsmiljøer hvor den enkelte ungdom får trusler om vold dersom foreldrene eller andre involveres eller informeres. «Dersom du tyster tar vi lillesøsteren din». Dette kan skremme vannet av en 13-åring, og dessuten vil han jo gjerne være med de kule gutta.
Når samfunnets ulike aktører ber foreldrene delta på arenaene hvor ungdommen er, er det besnærende å spørre om man helt forstår hvor vanskelig det er for vanlige borgere å finne de konkrete tiltakene og aktivitetene.
Skal man gi guttungen forbud mot å vanke på det lokale kjøpesenteret eller foran gatekjøkkenet?
Skal man tvinge gutten inn på en ny idrett eller fritidsaktivitet rett etter at de mistet interessen for den forrige? Få dem inn på ungdomsklubben? Ta fra dem mobilen når snapchat-diskusjonene har tatt helt av i destruktiv retning?
En styrking av foreldrestemmen er noe av det viktigste man kan gjøre. Man må tenke langsiktig, og denne styrkingen må skje allerede i barneskolen.
Kick-off på ungdomsskolen
Det nye store kraftstøtet må komme inn de kritiske første tre-fire ukene etter skolestart i 8. klasse. Det er ofte skoleskifte og nytt miljø. Denne måneden er helt essensiell. Man må se på skole-hjem samarbeidet de neste årene som et prosjekt.
Ethvert prosjekt må ha en god start, et realt kick-off. Da nytter det ikke om FAU ved skolen først kommer skikkelig i gang i oktober.
Kick-offen i starten av 8. klasse på ungdomsskolen må planlegges godt, og foreldrene må være involvert. Dette året er det ingen unnskyldning for å ikke komme på foreldremøtene.
Foreldremøtet i de enkelte klassene må finne sted i den aller første skoleuken denne høsten.
Foreldrene vil her trenge en ice-breaker akkurat slik elevene gjør det første dagen på skolen. Man blir kjent med alle andre foreldre og kan utveksle kontaktinfo.
Ansvar er omsorg
Arbeidet opp mot foreldre er ferskvare.
Dels fordi foreldre som gruppe og individer utvikler seg, og dels fordi nye foreldre kommer til. Det kan være en ny elev i 6. klasse som ender opp med å føle seg utstøtt.
Det vil ta tid og kreve betydelige ressurser å styrke foreldrestemmen. Slik er det.
Alternativet er å la være å gjøre det, og så kan man fortsette mantraet «Hvor er foreldrene?» Men mantraer løser ikke så mye. Det gjør derimot trygghet. Når foreldrene kjenner hverandre og er trygge, blir det også lettere å passe på hverandres barn.
Da vil beskjeden fra en mamma i klassen om at hun så barnet mitt på «feil sted, med feil folk» ikke oppleves som kritikk, men omsorg.
Kronikkforfatteren er også medlem av By- og levekårsutvalget til regjeringen, men skriver denne teksten på egne vegne.
