Kronikk

Idretten er ikke rasistisk

Å påstå at idretten er strukturelt rasistisk er mildt sagt drøyt.

Himanshu Gulati

Underrepresentasjon av minoriteter i idretten kan skyldes mange ting, men i de aller fleste tilfeller ikke rasisme, skriver Idrettspolitisk talsperson i FrP, Himanshu Gulati.

Foto: Bjørn Inge Bergestuen / Bjørn Inge Bergestuen

Vi kjenner alle eventyret om gutten som ropte «ulv». Hadde eventyret blitt skrevet i dag, kunne han like gjerne ropt «rasist».

Nylig la idrettsforbundet frem en rapport om rasisme i idretten. Dommen var knusende: Norsk idrett har tendenser til strukturell rasisme. Det er et oppsiktsvekkende funn.

Skal vi ta rapporten på ordet er det slik at de med en annen hudfarge enn hvit får begrenset sine muligheter i norsk idrettsliv. Det er ikke slik jeg kjenner norsk idrett. Jeg tror nesten ingen av de hundretusenvis av barn, unge og frivillige i idretten kjenner seg igjen i det.

Vi må bekjempe rasisme

Jeg har selv opplevd hvordan hudfarge har påvirket hvordan andre mennesker har snakket til meg.

Selv i politiske debatter har jeg opplevd politikertopper på venstresiden si at jeg ikke kunne være med i Frp fordi jeg er mørkere enn andre.

Jeg tror ikke norske foreldre vil kjenne seg igjen i at de bevisst holder innvandrerforeldre ute av idrettsstyrer.

Jeg er heller ikke i tvil om at mange barn og unge har opplevd negative episoder hvor de har fått kjenne på fordommer og rasismens stygge grep, også i idretten. Men å gå derfra til å påstå at strukturene i og rundt norsk idrett er rasistiske er mildt sagt drøyt.

I den omtalte rapporten virker det nesten som at man har prøvd å få virkeligheten til å passe med en forhåndstrekket konklusjon.

I stedet for å legge til grunn at kun ni av 55 forbund bekrefter å ha mottatt saker som handler om rasisme, hvorav de fleste bare har én til to saker årlig, velger man altså å fokusere på underrepresentasjon av minoriteter.

Og det til tross for at rapporten selv sier at underrepresentasjonen ikke handler om «ond vilje».

Har man startet med konklusjonen og deretter lett etter bevis som kan underbygge den?

Underrepresentasjon av minoriteter kan skyldes mange ting, men i de aller fleste tilfeller ikke rasisme.

Feilaktige påstander om rasisme splitter oss

Idrett skal være noe som forener oss, ikke splitter oss. Og selv om rasisme er noe som splitter oss, gjør feilaktige påstander om rasisme det samme.

Rapporten legger til grunn at idretten har tendenser til strukturell rasisme på grunn av underrepresentasjon av minoriteter, både som utøvere og i styrer.

Den slår selv fast at «skjulte institusjonaliserte former for rasisme som at utøvere med minoritetsbakgrunn er underrepresentert på høyt nivå i norske klubber» og at «Rapporten peker også i retning av at det finnes en form for institusjonell diskriminering som begrenser enkeltpersoners muligheter for deltakelse i idretten som utøvere, trenere eller tillitsvalgte».

Idretten er altså rasistisk, og det fordi den ikke speiler samfunnet og at den tilsynelatende hindrer deltakelse fra minoriteter.

Jeg mener at underrepresentasjon av minoriteter kan skyldes mange ting, men i de aller fleste tilfeller ikke rasisme.

Min oppfatning er at foreldre med innvandrerbakgrunn er mindre involvert i barnas idrett enn andre.

Å stemple idretten som strukturell rasistisk på bakgrunn av dette, blir like dumt som å kalle Senterpartiet for rasister fordi de ikke har noen på Stortinget med ikke-vestlig bakgrunn.

Idretten bør heller hylles som den fantastiske integreringsarenaen den faktisk er. Det er bare å ta turen i marka og se hvor mange med innvandrerbakgrunn som er å finne med ski på beina.

Ser du på norske fotballag ser du at hudfarge ikke er en betraktning når de beste talentene skal plukkes.

Det betyr ikke at det ikke er fordommer i idretten, eller at ikke noen har negative opplevelser, men idretten har først og fremst forent oss.

Frivillige foreldre i idretten er ikke rasister

Norsk idrett er i stor grad dugnadsbasert, som for øvrig er et særnorsk fenomen som vi har all grunn til å være stolte av. Foreldre og deltakere stiller opp for å få klubben til å gå rundt.

Man skal være forsiktig med å generalisere, men min oppfatning er at foreldre med innvandrerbakgrunn er mindre involvert i barnas idrett enn andre.

For å bli valgt må man være til stede.

Om min oppfatning stemmer, er det nok det som er bakgrunnen for manglende representasjon, ikke strukturell rasisme. For å bli valgt må man være til stede.

Jeg tror ikke norske foreldre vil kjenne seg igjen i at de bevisst holder innvandrerforeldre ute av idrettsstyrer, jeg tror tvert imot de er glade for at flere vil bidra og dele på arbeidsoppgavene.

Gjennom deltagelse i idrett og frivillighet møtes barn og unge uavhengig av bakgrunn, hudfarge og religiøse overbevisninger for å ha det gøy med andre. Noen kjemper også for å bli best.

Det er et gode vi skal ta vare på, ikke noe vi skal la oppkonstruerte påstander om «strukturell rasisme» ødelegge. Vi løser ingenting med å kalle alt for rasisme.

Å påstå at strukturene i og rundt norsk idrett er rasistiske er mildt sagt drøyt.

Som stortingsrepresentant mener jeg det er min plikt å stå opp for alle frivillige foreldre og barn og unge i idretten i Norge, som gjennom denne rapporten urettmessig har blitt stemplet som noen som bidrar til å holde minoritetsbarn og -ungdom borte fra idretten på grunn av den strukturelle rasismen.