Hva ville Palme ha sagt?

«Så hopplöst som det verkade att tala förnuft med våra danska och norska vänner om neutraliteten», sukket Sveriges statsminister Tage Erlander til sin dagbok i juni 1948, midt i dragkampen mellom de tre skandinaviske landene om et alliansefritt nordisk forsvarsforbund eller en vestlig allianse, det som skulle bli Nato.

Den da nokså ferske ministeren var oppgitt over særlig nordmennenes standhaftighet, og kom til å se på Norges og Danmarks vei inn i Nato som ett av sine største politiske nederlag.

Til gjengjeld opphøyde han i løpet av sin 23-årige regjeringstid den svenske doktrinen om alliansefrihet i fred, med formålet om nøytralitet i krig, til et nærmest hellig dogme for landet, og i særdeleshet for sine egne sosialdemokrater.

Stort handlingsrom

Men det var etterfølgeren Olof Palme som brakte Sveriges veivalg ut, og gjorde det kjent i verden. Palme brukte alliansefriheten og nøytraliteten som ideologisk grunnlag for å svinge pisken over voldelige regimer, enten de sto til høyre eller venstre.

Hans såkalte juletale i 1972, der han sammenliknet USAs bombing av Hanoi med tidligere voldsdåder mot steder som Guernica, Babyn Jar og Treblinka, førte til at de diplomatiske forbindelsene med USA havnet på frysepunktet.

Ifølge Palme selv hadde det ikke vært mulig å hudflette USA på den måten hvis Sverige hadde vært medlem av Nato. Han kunne heller ikke ha brukt ord som «satans mördare» om Franco-regimet i Spania, hvis han ikke hadde et fritt og uavhengig ståsted i internasjonal politikk.

Det er ingen tvil om at kombinasjonen av Sveriges alliansefrie linje og Palmes retoriske glød, gjorde Sveriges stemme hørt over hele verden – til applaus fra betydelige deler av den samme verden, særlig fra andre alliansefrie stater som støttet Palmes kamp mot atomvåpen og for nedrustning.

Olof Palme gjorde Sverige til en moralsk stormakt, ikke minst i svenskenes egne øyne.

Tonen dempet, politikken den samme

Etter hans tragiske død i 1986 ble tonen dempet ned. Men alliansefriheten var grunnmuren også for hans etterfølgere.

I mine egne samtaler med Ingvar Carlsson og Göran Persson, for ikke å snakke om avdøde utenriksminister Anna Lindh, erfarte jeg alltid hvor langt utenfor dagsorden enhver tale om svensk Nato-medlemskap lå. Det var nærmest litt ufint å bringe temaet på bane.

Så kan man saktens lure på hva landsfaderen Erlander og hans verdenskjente etterfølger Palme ville ha sagt i dag, når den nåværende sosialdemokratiske partiledelsen gjør det utenkelige, nemlig søker medlemskap i Nato. Et høyst uhistorisk spørsmål, selvfølgelig, siden begge døde midt på 80-talet, flere år før Murens fall. Men la oss spekulere litt.

EU et viktig skritt på veien

Sveriges orientering bort fra alenegangen handlet først om EU. Til langt ut på 80-tallet var et EU-medlemskap nærmest en umulighet for en svensk regjering. Olof Palme mente tidlig i sin statsministertid at et EU-medlemskap var uforenlig med alliansefrihet og nøytralitet.

Så skapte Murens fall plutselig et nytt momentum. Nå sto ikke lenger et EU-medlemskap i veien for svensk alliansefrihet, resonnerte etterfølgeren Ingvar Carlsson. Hand i hand med moderatlederen Carl Bildt manøvrerte han Sverige på plass i unionen.

Det fikk aldri Palme oppleve, men skal vi tro det som er sagt og skrevet av flere av dem som sto ham nær, ble han mykere i sin holdning til EU mot slutten av sitt liv.

Med EU-medlemskapet forsvant like fullt den svenske nøytraliteten. Landets uavhengige stemme i verden var temmet av EUs felles utenrikspolitikk. Men den militære alliansefriheten besto, og den har vært forsvart og hegnet om av svenske regjeringer og folk flest i landet omtrent til denne dag.

Forestillingen om det lykkelige landet som, takket være alliansefriheten, ikke har vært i krig på over 200 år har vært så grunnfestet i det svenske selvbildet at det skulle et jordskjelv midt i Europa til for å rokke ved det. Med krigen i Ukraina kom dette jordskjelvet.

Svenskene er i ferd med å gi selve alliansefriheten på båten.

Ikke så stort sprang likevel?

Så hva ville de to alliansefrie landsfedrene Erlander og Palme ha sagt? Kanskje de ville ha kommet til at det tross alt ikke er et særlig dramatisk sprang å slutte seg til Nato, hvis vi snakker om det rent militære, siden de som ansvarlige regjeringssjefer må ha vært kjent med og godtatt det tette militære samarbeidet Sverige i hemmelighet hadde med USA i alle år av den kalde krigen.

En annen sak er det politiske, landets offisielle linje, alliansefriheten. – Det smerter i sjelen å forlate den, har flere av Erlanders og Palmes tidligere medarbeidere sagt i disse dager. De representerer mange tunge stemmer i den svenske offentligheten: politikere, forskere, journalister og kulturkoryfeer som i skrift og tale i årtier har forsvart Sveriges veivalg.

Vi kan ane en sorgtung nostalgi når en anerkjent sosialdemokratisk sjefredaktør skriver at «Sverige blir et middelmådig mainstreamland» ved å oppgi alliansefriheten.

Ingvar Carlssons helomvending

Mot de som holder fast ved det gamle, veier nok ordene til tidligere statsminister Ingvar Carlsson tyngst. Han var lenge taus, men kom endelig på banen med støtte til statsminister Magdalena Andersson og hennes søknad om Nato-medlemskap. Han kaller det godt politisk lederskap.

For Carlsson er dette en dramatisk helomvending i forhold til alt han har stått for. Det er lett å tenke hva dette koster for en mann som har levd hele sitt liv i det sosialdemokratiske partiet, i årtier i den desiderte partitoppen.

Blant nålevende svenske politikere er det nettopp Ingvar Carlsson som sto Erlander og Palme aller nærmest. De tre var nære medarbeidere gjennom mange tiår. Tvunget av det han kaller en dramatisk ny situasjon i Europa tar altså Ingvar Carlsson et endelig farvel med arven etter Tage Erlanders og Olof Palmes sikkerhetspolitikk.

Til tross for en ideologisk overbevisning om alliansefriheten velsignelser, var de to, som han, også utpreget pragmatikere. Kanskje de ville ha sett det samme som Ingvar Carlsson.

Det er ikke utenkelig at de hadde sluttet seg til hans smertefulle erkjennelse.