Kronikk

Hva om USA ikke kommer

Det hjelper ikke med all verdens våpen om man ikke er enige om når man skal bruke dem. Politiske vinder kan fort snu.

NORWAY-NATO-DEFENCE-EXERCISE-TRIDENT-JUNCTURE

USA stiller i øvelsen Trident Juncture 18 med hangarskipet USS Mount Whitney som alene har flere ressurser enn noe annet Nato-land i øvelsen, skriver kronikkforfatteren. Her er skipet i Trondheim forrige uke.

Foto: JONATHAN NACKSTRAND / AFP

I disse dager øver Nato på norsk jord. Alle de 29 medlemslandene, samt Sverige og Finland, er med i Trident Juncture, den største Nato-øvelsen på flere tiår. De øver på klassisk forsvar: alliansens artikkel 5, ofte beskrevet som «én for alle – alle for én», der alle allierte solidarisk slutter opp om forsvaret av de andre, uansett hvem og hvor. Det er en oppvisning i solidaritet, komplekse operative evner og internasjonal samhandling mellom 31 land.

I praksis er det imidlertid liten tvil om hvem som er den store aktøren. USA stiller med sitt hangarskip alene med flere ressurser (som mannskap og fly), enn noe annet Nato-land i øvelsen.

USA har økt sin tilstedeværelse i Europa etter Russlands anneksjon av Krim og pågående krigføring i Ukraina.

Det virkelige politiske signalet som sendes østover til Russland, er at USA er villig og beredt til å stå ved sine allianseforpliktelser. Dette er viktig, ikke minst sett i lys av de ulike uttalelsene som har kommet fra president Donald Trump om dette de siste årene. Men som utenriksminister Ine Eriksen Søreide gjentatte ganger har sagt: vi må se på hva USA gjør, ikke hva som til enhver tid sies og tvitres.

USA er beredt

Det er riktig at USA har økt sin tilstedeværelse i Europa etter Russlands anneksjon av Krim og pågående krigføring i Ukraina. De har flere tropper stasjonert, flere på rotasjon gjennom Europa, mer utstyr, mer planer mer aktivitet og øvelser. Nato oppretter også et nytt hovedkvarter i USA, med spesielt fokus på Nord-Atlanteren.

Samtidig er dette tiltak som relativt raskt kan reverseres eller reduseres i omfang, dersom det skulle oppstå politisk motvilje til å fortsette det. Og det er her mange er bekymret. Det er liten tvil om at de politiske forholdene på tvers av Atlanterhavet er mer anstrengt enn på lenge. Nye tollbarrierer, uenighet om klima, om Iran-avtalen og om multinasjonale organisasjoner mer generelt, vitner om dette.

Det er ingen som tror at USA vil melde seg ut av NATO.

Samtidig har Trump vært enda tydeligere enn sine forgjengere på at Europa må bidra mer til Natos samlede forsvarsevne. Det såkalte byrdefordelingsspørsmålet har overskygget alt annet ved de siste to Nato-toppmøtene. I Brussel i sommer ble det sågar organisert et ekstraordinært møte for å ta opp dette. Beskjeden fra Det hvite hus var klar: Man må snarest legge frem planer for å oppnå forsvarsbudsjett på minst 2 prosent av BNP innen 2024. Kommer ikke slike konkrete planer på bordet, vil det få konsekvenser, sa Trump.

Transatlantisk solidaritet

Vi vet selvsagt ikke hva disse konsekvensene eventuelt vil være. Det er ingen som tror at USA vil melde seg ut av Nato. Det ville også kreve flertall i Kongressen, og er ikke noe Trump kan beslutte alene. Men han kan gjøre mye annet. Vi husker for eksempel hvordan han plutselig, i forbindelse med møtet med Nord-Koreas leder Kim Jong-un, og uten å ha varslet Pentagon, kansellerte en stor militærøvelse mellom Sør-Korea og USA.

Poenget er at Nato-alliansen hviler på et politisk fellesskap, en transatlantisk solidaritet. Svekkes denne, vil Nato svekkes betydelig. Sagt med andre ord: det hjelper ikke med all verdens våpen om ikke man er enige om når man skal bruke dem. Dette er et scenario som dessverre ikke kan utelukkes. Politiske vinder kan fort snu.

Europas samlede forsvarsutgifter er omtrent halvparten av USAs.

NUPIs Militærmaktseminar 2018, som arrangeres for 20. gang den 8. november, vil ta opp akkurat denne tematikken. Hvordan kan det europeiske Nato styrkes? Hva kan Europa gjøre for å styrke egen forsvarsevne, og dermed både øke evnen til å håndtere kriser selv, men dermed også øke sjansen for at USA forblir engasjert i Europa?

Det er svært viktig at Europa gjør grep for å imøtekomme byrdefordelingsproblematikken. Dette handler dels om å bygge opp igjen nok forsvarspolitiske muskler til å kunne «feie for egen dør». Om vi demonstrerer egenvilje til å være førsteforsvarer vil det nok bli enklere å overbevise amerikanerne om å bistå også i fremtiden. Budsjettene må derfor fortsatt økes, i Norge og i de aller fleste andre europeiske Nato-landene.

Mye nasjonal tenkning

Samtidig er det liten tvil om at Europa kunne fått langt mer «bang for the bucks», som amerikanerne sier, dersom vi hadde hatt mer integrerte forsvarsstrukturer. Det er fortsatt en stor grad av nasjonal tenkning i sikkerhets- og forsvarspolitikken i Europa. Man er redd for å gjøre seg avhengig av allierte for nøkkelfunksjoner, sentrale våpensystemer, hovedkvarter osv. Dermed blir det mye overlapp og parallellstrukturer.

Eksempelvis har Europa 17 stridsvogntyper mens USA har én, vi har 20 kampflymodeller mens USA har seks, og 29 fregatt-versjoner mot amerikanernes fire. Det sier seg selv at dette er kostbart. Europas samlede forsvarsutgifter er omtrent halvparten av USAs. Men sett i lys av at dette stort sett brukes i Europa, er budsjettet ganske høyt. Det er flere ganger høyere enn Russlands. På tross av dette er Europa bare i begrenset evne kapabel til å forsvare seg selv og til å utkjempe en større væpnet konflikt.

Det er dette gapet mellom ressursbruk og effekt europeerne må bli bedre til å dekke. Klarer man ikke det, øker risikoen for at USAs politiske ledelse mister interessen for europeisk sikkerhet.