Kronikk

Hva er det norske

Alt vi gjør, spiser og bruker har elementer fra hele verden.

Simon Stranger

Forfatter Simon Stranger har undersøkt hvor maten han spiser og alle tingene i hverdagen kommer fra.

Foto: Monica Riez Biern / NRK

Spør man en lærer ved en skole i et lite tettsted om han eller hun kommer derfra, får man gjerne et svar som dette: «Tja, jeg har bare bodd her i 25 år, og man må nå minst ha bodd her i fire generasjoner for å si at man er en ekte [fyll inn navn på tettsted som passer]».

Den samme tankegangen synes å følge oss i møte med mennesker som flytter til Norge fra andre deler av verden, for det hjelper åpenbart ikke å snakke flytende norsk, eller å være født og oppvokst i Ørsta, hvis foreldrene dine kommer fra et annet sted, med en annen hudfarge, en annen kultur. På den måten både stenger vi folk ute som hadde fortjent å bli inkludert, og vi ødelegger for vår egen mulighet til utvidelse, for hva er vel det norske? Har ikke det alltid innebåret å ta til seg impulser fra andre steder, ta til seg innflyttere fra Danmark, Tyskland, Nederland?

I USA ville ikke Apple ha blitt skapt om ikke Steve Jobs' biologiske far, som var fra Syria, hadde fått slippe inn i landet. Det samme gjelder for en rekke andre av verdens største selskaper, noe både Trump og mange nordmenn burde ta følgene av.

kronikk hvor mat ting kommer fra

Kaffebønnene er fra Colombia, brent i Nederland og fraktet til Norge.

Hva er årsaken til denne proteksjonistiske holdningen? Tenker man etter, er det ikke så mye å skryte av at man har klamret seg fast til en liten jordflekk og ikke flyttet seg på tre generasjoner. Ingen ser heller ut til å holde fast ved blodpudding og lungemos, når man i stedet kan spise Thaisuppe og Taco.

Vi lever i en tid som er globalisert på en måte som nesten er svimlende uoversiktlig, der alt vi gjør, spiser og bruker har elementer fra hele verden. Ta for eksempel en helt alminnelig dag i mitt eget liv:

Klokken som ringer på nattbordet om morgenen, er designet av en engelskmann som bor i California og skrudd sammen av unge kinesere ved fabrikkanlegget Foxconn. Der er også telefonen jeg vekker fra dvale satt sammen, i et fabrikkanlegg som er så stort at det fungerer som en liten by, der fire hundre tusen mennesker sover, jobber og spiser.

Appelsinene i frokostjuicen er fra Valencia

Jeg legger pekefingeren mot en fingeravtrykkssensor fra Taiwain, som er satt inn i en herdet glassplate fra Japan, mens informasjonen som strømmer gjennom metallet er utvunnet fra gruver i Kongo.

Skjorten er tegnet av en designer i Spania, og består av bomull fra India, plukket av buskene for hånd, lagt i kurver og samlet sammen i store, hvite hauger. Den er sydd i Bangladesh, antagelig ved en av de større fabrikkene rundt Dhaka. Statistisk sett er det en dame på rundt tretti år som har sydd sammen ermene og mansjettene, før plagget har gått videre til en annen arbeider som har lent seg over det sorte stoffet og festet knappene for hånd.

Appelsinene i frokostjuicen er fra Valencia, Spania, antagelig plukket av en omreisende dagarbeider fra Portugal eller Øst-Europa, og så fraktet nordover med forskjellige lastebilsjåfører.

Skjorten er tegnet av en designer i Spania

Kaffebønnene er fra Colombia, brent i Nederland og fraktet til Norge. Pasteuriseringen av melken er fransk.

Skoene er fra et fairtrademerke som produseres i Brasil, og som selges i Berlin.

Sykkelen jeg pleier å reise til jobb med er tegnet i Finland og produsert i Kina, mens T-banen jeg reiser med om vinteren blir produsert av Siemens i Østerrike.

Jeg skriver bøker som er inspirert av romaner fra Frankrike, Østerrike, Italia, USA, Sør-Afrika og Argentina.

Potetene til middagen er fra Sør-Amerika, visstnok innført til Norge på 1700-tallet av en av mine tipp-tipp-tipp-noe, som het Georg Fredrik von Krohg. De små tomatene er pakket i Chile, og sukkerertene som blir liggende igjen på tallerkenen når barna er ferdige, er fra Sør-Afrika.

Jeg legger meg til å sove i et sengetøy sydd i India, og så begynner alt på nytt.

Teen jeg drikker på kvelden er oppfunnet i grensetraktene mellom Burma og Kina, og ble fraktet til Europa på 1500-tallet. Knekkebrødet er fra en italiensk produsent.

Jeg legger meg til å sove i et sengetøy sydd i India, og så begynner alt på nytt.

Det norske er alt dette, det er det vi skaper sammen, så la oss fokusere mindre på å holde folk utenfor, mer på å inkludere, så vil også det norske skinne tydeligere gjennom.

Trur eg.

NB. I en tidligere versjon av denne saken hadde forfatteren skrevet at Steve Jobs' foreldre var fra Syria. Det medfører ikke riktighet. Steve Jobs' biologiske far var fra Syria, hans biologiske mor var amerikansk. Det er nå rettet.