Hjerterå motsetninger

Hun med et barn på armen og en rosa koffert på hodet er på flukt fra en katastrofal flom i Pakistan. Hun som strekker armen i været i et klasserom i Niger trenger utdanningen for å komme seg ut av fattigdom.

Må hjelpebehovet settes opp mot hverandre?

De globale problemene blir mer komplekse. Norge blir rikere. Klimaødeleggelsene vil bli mer omfattende. Oljefondet vil vokse. Verdens fattigste vil bo i krevende land med svakt styresett, krig og konflikt.

Statsbudsjettets «50 minst debatterte milliarder kroner», altså bistandsbudsjettet, vil bli satt under stadig større press. Interessekonfliktene og motsetningene blir flere.

Det kan virke som om bistandsministeren avblåser en gryende debatt. Det er rart.

Debatten har gått siden et ekspertutvalg i fjor foreslo en todeling av bistandens målsetninger og tildelinger. Nylig har Norad-direktøren støttet opp om de nye prinsippene, mens statsråden ikke ønsker endringer.

Hun skriver i et debattinnlegg i Panorama Nyheter at hun ikke ønsker «flere siloer» i bistanden, og mener kampen mot fattigdom og klimaendringer må sees i sammenheng.

Fattigdom eller fellesgoder?

Helt siden 1950-tallet har verdens land vært enige om hvordan internasjonal utviklingshjelp skal beregnes og defineres. Det er enighet om at minst 0,7 prosent av brutto nasjonalinntekt (BNI) skal gis til bistand.

Norge har lenge hatt et bistandsmål på 1 prosent av BNI. Målet er stort sett innfridd de senere årene, det har brakt bistandsnivået fra cirka 11 milliarder kroner rundt tusenårsskiftet til 50 milliarder kroner i dag.

Hele dette systemet har hele tiden lagt til grunn at bistand skal være fattigdomsbekjempende.

Bistandsbehovene til grunnleggende helsehjelp, vann, brønner, utdanning og mat og feltsykehus som nødhjelp er fortsatt stor.

Slik hjelp handler først og fremst om enkeltmennesker, lokalsamfunn og hvordan løfte nasjoner ut av fattigdom.

Fremover øker store utfordringer som rammer fattige land, men berører hele verden.

• Å hindre konsekvensen av klimaødeleggelser for øystater i Stillehavet er ikke bare lokal nødhjelp, men en global utfordring.
• Å rense verdens hav, et arbeid Norge vil ta en lederrolle i, er en global utfordringer.
• Å hindre eller håndtere store flyktningstrømmer er konkret på bakken lokalt, men en global utfordring.
• Å hindre eller dempe den neste pandemien handler om helsevesen og medisiner noen steder, men er en kamp som angår alle.

Dilemmaet er åpenlyst, hjerterått og alvorlig:

De aller fattigste står for minst grad av klimautslippene, men møter konsekvensene av klimaendringene i størst grad.

Én eller to pengesekker?

Det regjeringsutnevnte Sending-utvalget foreslo at dagens bistandsprosentmål på 1 prosent, må deles i to; 0,7 prosent (som er det internasjonale målet) til fattigdomsreduksjon og akutt nødhjelp, så 0,3 prosent øremerket til globale fellesgoder som klimabistand.

Denne siste delen burde også ha økende innslag av privat bistand. I tillegg, mente utvalget, skulle 0,3-tallet over tid økes slik at «de to pengesekkene til sammen» over tid skulle bli 2 prosent. Altså et samlet bistandsnivå dobbelte av dagens.

I bistandsmiljøet har debatten tiltatt etter at Norad-direktør Bård Vegar Solhjell i en kronikk og en svarkronikk tok til orde for mye av det samme som utvalget:

Bistanden må økes samlet sett. For ikke å sette fattigdomsbekjempelse under press, må man skille mellom fattigdomsbekjempelse og globale fellesgoder.

Han understreker det moralske ansvaret rike land har.

Flere av bistandsorganisasjonene er mer lysten på en økt bistandsprosent med dagens utgangspunkt, enn at pengene skal gå til to ulike pengesekker.

I en fellesrapport ber de om økte bevilgninger fra oljefondet for å finansiere mer bistand. De er i mindre grad opptatt av å sette tradisjonell bistand og f.eks. klimabistand opp mot hverandre.

Klima eller fattigdom?

Vinterens klimatoppmøte i Dubai kunne feire de første innbetalingene til et fersk «Tap og skadefond for klima og naturødeleggelser». Norge bidro med 270 millioner kroner.

Dette fondet er et eksempel på en mekanisme som gjør det aktuelt å snakke om en «ny» bistandsprosent i tillegg til den gamle.

En ny type internasjonal bistand vil måtte øke i årene som kommer. Da kan den opprinnelige fattigdomsbekjempelses-bistanden måtte lide.

MDG mener løsningen er en egen klimabistandsprosent. Partiet har satt av penger til dette i sitt alternative budsjett.

KrF, Venstre, SV og Rødt har ikke programfestet en ny bistandsprosent, men ønsker at klimabistand skal gis uten å telle med i utregningen av bistand som 1 prosent av BNI.

Da oppretter man i praksis to pengesekker, uten å ha noe prosentmål for klimabistandsdelen.

Rødt ønsker dessuten å øke bistanden ved å ta penger fra oljefondet uten å la det telle som et fondsuttak etter handlingsregelen.

Å «ta penger under strek» har lenge vært et uglesett budsjett-triks, men stortingsflertallet kan beskyldes for å ha satt døren på gløtt ved Nansen-pakken til Ukraina.

De sentrale norske bistandsorganisasjonene, som søker om ODA-midler, vil ta internasjonal klimafinansiering som et direkte uttak av oljefondet. Det avviker fra hvordan norske politikere så langt har tenkt om fondsuttak.

Raushet eller egoisme?

Bistandsminister Anne Beathe Tvinnereim (Sp) skriver i et debattinnlegg i Panorama Nyheter (tidligere Bistandsaktuelt) at hun ikke ønsker «flere siloer» i bistanden, og mener kampen mot fattigdom og klimaendringer må sees i sammenheng.

Det er rart at en bistandsminister ikke ønsker seg todelingen som et «våpen» inn i regjeringens budsjettdebatter. Det er bra at hun er tydelig om sitt syn, men synd hvis det kortslutter en viktig debatt.

Hun taler tross alt mot sin egen etatsdirektør og ekspertutvalg.

Hun har selvsagt rett i at det er mye overlappende, både i geografi og tematikk, for hvor pengene skal bevilges til, men som statsråd vet man bedre enn de fleste at på det norske statsbudsjettet kommer pengene fra ett sted; stortingets bevilgninger.

Debatten har også et moralsk aspekt. En ny type bistand handler ikke om gaver og raushet, den har mye egeninteresse i seg.

Globale fellesgoder er en hjelp til verden som helhet, selv om pengene bevilges til fattige land.

Økt behov og strammere budsjetter

Uansett hvordan politikerne definerer pengesekker, prosenter og mål:

Handlingsrommet i statsbudsjettet minker. Behovet for internasjonal hjelp øker.

Det er naivt å tro at ulik bistand ikke kan bli satt opp mot hverandre.

Derfor er debatten riktig og viktig.

For motsetningene er hjerterå når man tar inn over seg hvor sammenvevd og kompleks situasjonen er for de menneskene som er rammet.

Enten de flykter fra flom eller trenger utdanning.

Og det er tross alt dem man må tenke på.