Du kan også høre Ytrings spaltister i Ytring radio.
«Jeg klarer selv» er mantraet til den trassige fireåringen i sandkassa, han som vil fikse alt på egen hånd uten innblanding fra «de dumme voksne». Men det er også historien om nordmannen, han som innbiller seg at han både er interiørdesigner, rørlegger og snekker. Som hater å betale for innleid spisskompetanse dersom han kan spare noen lusne kroner på å «gjøre det sjæl».
Norge er et land hvor fjord og fjell munner ut i en strøm av selvbygde, mørkebrune, lave hus med altfor høy grunnmur, balkonger med dårlige solforhold og bekmørke stuer hvor du ikke klarer å se fjorårets Bohus-møbler for et virvar av skjøteledninger og kvadruple stikkontakter. De smale vinduene med falske sprosser matcher vårt sneversynte verdensbilde. De uferdige oppussingsprosjektene blir en konstant kilde til dårlig samvittighet.
Framfor å la fagfolk ta jobben, ønsker nemlig nordmannen å «klare selv». Vi lærer bare av feilene vi gjør, slik at vi kan gjenta dem helt nøyaktig. En arkitekt har fem års utdanning og tung arbeidserfaring i ryggen, men vi føler oss likevel mer kompetente enn ham når vi skal bestemme hvordan huset vårt skal se ut. Vi anser oss som like dyktige til å legge fliser som flisleggeren, bedre til å brygge vond IPA-øl enn IPA-bryggeriene og like gode til å legge opp det elektriske anlegget på kjøkkenet, selv om sikringen, snodig nok, ryker annenhver gang vi bruker vannkokeren.
Selvgjort er sjelden velgjort
Den snurrige «Jeg klarer selv»-mentaliteten gjennomsyrer også holdningen hos norske politikere og mennesker i betydelige maktposisjoner, som ofte ikke søker gode nok ekspertråd. Da Havforskningsinstituttet nylig rapporterte om lakselus uttalte fiskeriminister Per Sandberg at «forskere som er kritiske til oppdrettsnæringen burde være mer næringsvennlige». På holdeplassene langs den ferske bybanen i Bergen lekker skurene som en sil.
Kompetansesenteret Rock City i Namsos skulle imponere Musikk-Norge med sin dyre konsertscene, men glemte å lage backstage til artistene som skulle spille der. På det dyre norske operahuset gulner marmoren i rekordfart, pirbadet i Trondheim hadde rustskader allerede før åpningen fordi det rustfrie stålet ikke tålte saltvann.
På t-banene i Oslo står de ubrukelige billettapparatene som, ifølge planen, skulle sluse oss så grenseløst vakkert gjennom dem. Akkurat som i t-bane-systemene i Paris og London. Men det var ingen som spurte ekspertene der, nordmannen ville fikse selv – og det rådyre, defekte systemet føles nå flauere enn å bli tatt i billettkontroll.
Gjerrige rikinger – med ett unntak
Er «fikse det sjæl»-metoden egentlig noe å skryte av? Den avdøde forfatteren Thomas J. Stanley forsket på Amerikas rikeste mennesker og fant et gjennomgående trekk blant mangemillionærene: de elsket å snu på krona. De sparte på kuponghefter, oppdaterte sjelden garderoben og foretrakk buss framfor drosje. Men en ting var millionærene samstemte i: de nektet å spare penger på å fikse ting selv.
De overlot alltid jobben til profesjonelle aktører, fordi de hadde observert at folk sløser uhorvelig mye tid på håpløse prosjekter med elendige resultater. Observasjonen deres var: «Kjøp billig, kjøp dobbelt».
Reiser du til andre europeiske land opplever du at folk er vant til å kjøpe tjenester av profesjonelle: Skal de tegne et hus kontakter de folkene som kan det best, nemlig arkitektene. Skal de ha lys i det samme huset ringer de en ekspert som har 20 års kompetanse på å lyssette boliger, det anses som et privilegium å kunne lese en bok uten å måtte vri lampa i all verdens retninger.
Men i Norge kjøper vi lamper helt vilkårlig, plasserer dem i et hjørne, til vi blir lei av dem hvert fjerde år og skaffer oss nye. Omtrent som når vi velger kjæreste.
Typisk norsk
Den søritalienske kultureksperten Pellegrino Riccardi, bosatt i Norge, mener det dreier seg om et typisk norsk “we don´t need you”-syndrom. Han tilbakeviser myten om at norske menn er myke, han mener vi er overraskende macho. Vi er for stolte til å be noen om hjelp, og googler heller i smug, enn å spørre naboen om råd.
Han forteller at sør-italienerne også mekker ting selv, men at de samtidig hjelper hverandre hvis de ser at noen gjør noe galt. I Norge føles det nemlig mer behagelig å baksnakke naboens feil enn å fortelle ham hvordan han skal unngå å gjøre dem. «La ham finne det ut selv» er en typisk norsk mentalitet, mener Riccardi, som nylig brukte en dag på å feilklippe og ødelegge sin egen tujahekk, til innestengt latter fra omgivelsene.
- FØLG DEBATTEN: og
...men kjøper ferdigmat
Det dreier seg antakelig om en luthersk ryggmargsrefleks. Vi vil helst gå i graven uten å ha gjort noe større vesen av oss selv. Er vi i en klesbutikk, trenger vi aldri hjelp. Vi leier heller slipemaskin enn en profesjonell gulvsliper, men ødelegger gulvet ved å bruke for tykt blad. Deretter bøter vi på skaden ved å kjøpe feil gulvmaling som flasser av en måned etter siste strøk.
Det eneste nordmannen ikke insisterer på å lage selv, er middagen han spiser. I fjor brukte vi 1,7 milliarder på ferdigmiddager; vi fråtser i Fjordland og spiser 45 millioner ferdigpizzaer i året, noe som tilsvarer rundt ti kilo per husholdning.
Ikke lek ekspert!
Min moral er derfor: Ikke lek ekspert, gå heller på kjøkkenet, lag mat fra bunnen av, jekk deg en innkjøpt IPA-øl, sett deg ned i den pene sofaen noen andre har valgt for deg og nyt synet av proffene som lager vakre, varige løsninger i hjemmet ditt.
Slå deg selv stolt på brystet og si triumferende til samboeren din: «Kjære, jeg kan ikke en dritt, og jeg er jævlig stolt av at jeg vet det».
HØR Ytring på radio – hver søndag kl. 11.03 på P2 eller i nettradio når du vil.
