Kona mi og jeg er kommet i den alderen da man pusser opp – enten man vil eller ikke. Altså; kona vil, ergo vil nok jeg også. Så vi bygget nytt kjøkken for en stund siden, med den konsekvens at en fin, fire år gammel oppvaskmaskin ikke lenger var brukbar.
Jeg skred til verket, satt inn annonse på Finn.no, og tenkte at det burde da være mulig å få 1500 kroner for en oppvaskmaskin som tross alt hadde kosta 5000. Dessuten er jeg halvt sunnmøring. Man søler ikke bort pengene sine.
Pruting på gang
Så kom det en tekstmelding: Kan jeg få oppvaskmaskinen for 1000,- kroner? Hilsen Wizam. Vi får nå se på det, svarte 50 prosent sunnmøringen. Men siden det ikke meldte seg noen andre kjøpere, tenkte jeg at, pytt, la oss få den ut av huset.
Ja, du kan få den for 1000 kroner hvis du henter den i kveld, tekstet jeg. Jada, de kunne komme etter klokka åtte. En søndag kveld. Klokka halv ni kom de. På vinterføre. I en gammel Mazda med slitte dekk. Og definitivt uten plass til en oppvaskmaskin. Allerede her var jeg i ferd med å bli litt amper.
De kikka lenge og vel på oppvaskmaskinen. Så kom spørsmålet. Om de kunne få den for 500? Min indre sunnmøring var allerede i harnisk og jeg var i ferd med å taue dem bort til pc-en og annonsene på Finn for å vise dem hva tilsvarende oppvaskmaskiner gikk for. Da kom jeg endelig til meg sjøl.
– Hvor kommer dere fra?
– Palestina.
– Gaza eller Vestbredden?
– Gaza by.
– Flyktninger?
De nikka samstemt.
Invitasjonen
Så fikk jeg litt av historien. Som dere har sett på tv. Sønderbomba hus, blod, død og elendighet. Yngstemann Hazim og ble født to dager ut i krigen i Gaza og på Vestbredden i 2008. Det gikk tre uker før Israel og palestinerne ble enige om en våpenhvile. Tre uker uten helsehjelp, uten skikkelige sanitærforhold, uten sykehus. Hazim ble ikke bada skikkelig før det var gått en måned etter fødselen. Og hvis vi nå for en stakket stund legger storpolitikken til side, og ikke fordeler ansvar, så kan vi være enige om at dette var mennesker som var uskyldig ramma.
Da sier du ikke nei til å selge en oppvaskmaskin for 500 kroner. Så jeg kjørte fram bilen, stappa inn oppvaskmaskinen og kjørte den hjem til dem på Åssida. Og der kunne historien ha slutta, med meg påført en helgenglorie som lyste opp i vinternatta.
Men det slutter ikke der. Heldigvis. For da oppvaskmaskinen var båret inn i den vesle leiligheten deres, kom invitasjonen.
– Du må komme og spise med oss på lørdag. Ta med deg hele familien.
Det var ikke mulig å si nei. Ikke ønskelig heller.
Mohammad og Wizam hadde i tillegg til oss, invitert venner som var like hyggelige som dem selv. Det var nystekte falafler, ferske, hjemmebakte pitabrød, salat, te, libanesisk kaffe. Det var trangt i den godt brukte sofaen deres, men det var usedvanlig hyggelig. Vi fikk tilbakebetalt med renter. De het vennskap, to digre poser med krydderblandinger fra Gaza, et nytt falafeljern og en haug med ferske pitabrød, pent pakket inn, klare for fryseren.
Kjølige observasjoner
En søndag noen måneder senere møttes vi igjen. Jeg skulle få kurs i pitabrødbaking. Signert Wisam, selvfølgelig. Og det skulle foregå på mitt kjøkken.
Kort oppsummering: Wisam jobber nå som resepsjonist ved Rica i Drammen. Mohammad står opp fire om morran og kjører buss for det lokale busselskapet. De har kjøpt seg hus. Eldstejenta i familien tar så mye ansvar i heimen at andre norske 15-åringer aldri bør vurdere å klage på ukelønna.
Resten av ungeflokken? De tar deg i handa når de kommer og går, takker alltid for maten, ber om tillatelse til gå fra bordet, snakker prikkfritt norsk. Dette er ikke glansbildeversjonen, bare kjølige observasjoner fra meg, en ellers ganske kynisk fyr.
Wisam ankom. Og siden gikk det slag i slag. Ikke bare trillet hun ut deigemner i et bankende kjør, kjevlet dem til smidige pitabrød som etter hvert fylte alle benker. Samtidig vasket hun opp, ryddet, gjorde seg kjent i skapene mine, lagde salat, vasket opp en gang til, feide gulvet, fylte opp pitabrød til hele gjengen, vasket og ryddet litt mer. Innimellom forklarte hun at, nei, hun kunne ikke tenke seg å gå hjemme.
– Jeg vil ut, jobbe, tjene egne penger og møte folk. Jeg vet om mange som bare sitter der og tar imot penger fra NAV. Jeg er ikke interessert i det, fortalte hun. Og vedgikk etter hvert på spørsmål fra meg, at hun hadde en bachelor i engelsk litteratur. Muhamad har på sin side en tilsvarende utdannelse i økonomi, fortalte Wisam.
Den gode investering
Vi har holdt kontakten siden, så klart. For dette er folk jeg har lyst til å være venner med. Og jeg har tenkt mye etter det første møtet. Ikke så mye på den digre integreringsdebatten. Men nok en gang slår det meg at ingen er bare det du ser. I alle fall ikke sånn i farta når du skal selge en oppvaskmaskin en søndag kveld, og blir litt amper over kulturforskjeller og pruteforsøk.
Bak en gammel Mazda med slitte vinterdekk finnes det historier. Flaks og tilfeldigheter gjorde at jeg fikk del i familien Kishawis fortelling. Det var det ikke jeg som gikk 1000 kroner i underskudd på brukthandelen. Den ble en investering som ga trippel bunnlinje i pluss: Nye venner, fornøyd kone og full fryser.
Jeg er sikker på at det finnes tusenvis av slike historier der ute som venter på å bli fortalt. Og investeringsmuligheter som ligger vidåpne.
FØLG DEBATTEN: og
