Forrige fredag la NRK ut hele serien Exit på sine sider. På kun fem dager har over 600 000 nordmenn fått med seg serien.
Serien forteller historiene til fire investorer fra Norges finansmiljø der prostitusjon og narkotika er dagligdags.
Exit forenkler og fordømmer, men overdriver ikke.
Historiene er velkjente for de fleste i finansbransjen, det er en samling av vandrehistorier vi har hørt i mange år.
Vi vet om turene til Sør-Frankrike, vi kjenner han som skjøt seg selv og bommet på første forsøk, og vi vet hvem som holdt den nedverdigende talen til sin kone.
Det er flere som har løyet til sin kone om sin sterilitet, de fleste i bransjen kjenner til minst fem investorer.
For historiene er sanne og dette foregår like fullt i dag som for 10, 20 og 40 år siden.
Enklere å skyte på menn med penger
Det er bare så mye enklere å skyte på menn med penger som har hatt suksess, enn en snekker som tjener millioner svart og bruker penger på «fest og moro» sammen med andre snekkere i en østeuropeisk storby.
Selv om du er håndverker, reklamegeni, artist eller sportsutøver så finner du de samme typene som i Exit.
Personlig mener jeg Exit fokuserer mer på bivirkningene av narkotika og festing enn hva finansbransjen virkelig handler om.
Det er ikke slik at hvem som helst kan starte et fond eller et meglerforetak og dra inn titalls millioner.
Men det er langt flere og drøyere historier som sikkert kommer i neste sesong.
Når en av landets rikeste bruker sjåføren sin til å tilby unge damer på Theatercaféen flere hundre tusen for å tilbringe en natt eller når en av Norges mest kjente investorer uker etter sitt eget giftermål kjøpte leilighet på Majorstua til sin elskerinne som var bestevenninnen til datteren fra forrige ekteskap.
Det er nok historier til å lage minst åtte sesonger.
At serien sjokkerer så mange, overrasker meg. Vi har sett dette før i filmer som Wallstreet og i serier som Sopranos.
Det er synd at vi skal fordømme en hel bransje, fordi det denne serien lykkes med er først og fremst å forsterke vrangbilde mange allerede har om menn med penger og makt. Den fokuserer ikke på hva disse mennene har gjort for å tjene disse pengene. Det å tjene mer penger enn andre blir sett ned på.
I alle bransjer og samfunnslag i all tid har hedonisme vært en del av samfunnet hvor du vil finne menn som bruker narkotika og prostituerte.
Men bør ikke disse heller hedres?
Norge trenger flere som satser og som drømmer om å lykkes. En av faktorene ved å lykkes er nettopp å bli rik på sin ide eller innsats.
Hvorfor satse hvis det ikke er noen gevinst? Det er en pengeskam som forsterkes i denne serien.
Jeg har startet flere selskaper og solgt flere av selskapene til investorer eller industrielle aktører. Jeg har også jobbet med å investere andres penger i unoterte og noterte selskaper.
Drivkraften er ofte forskjellig, men gleden ved å lykkes er alltid en viktig del.
Vi må heie på rikinger
Jeg mener vi må heie på rikinger som Petter Stordalen, Einar Brandsdal, Øystein Spetalen, Jon Nordbrekken, Røkke og Olav Thon.
De er skapere. De skaper arbeidsplasser, de tar risiko og de er blant våre gullvinnere.
De har skapt enorme verdier med to tomme hender og betalt inn i snitt 20 ganger mer enn en vanlig skattyter.
Det hadde vært rart om vi skulle kritisert Johannes Klæbo når han tok gull for Norge. Han er et forbilde og vi trenger forbilder.
Vi trenger å ha mennesker vi ser opp til og som vi ønsker å bli bedre enn. Vi må hedre de og prøve å forstå hvordan de klarte det.
Mot alle odds.
Finansbransjen er ikke mer kynisk enn andre og for det meste består den av hardtarbeidene økonomer som først og fremst er opptatt av å skape avkastning for sine kunder og som takler et enormt forventningspress og mye kritikk når avkastningen uteblir.
Finansbransjen er viktig for dem som ønsker å spare penger, for gründere som har brukt hele livet sitt på å bygge en bedrift og viktig for dine og mine pensjonspenger.
I virkelighet mye kjedeligere enn Exit gir inntrykk av, derfor blir også Exit historiene fort kjent.
Fortjener respekt
8 av 10 gründer selskaper går over ende. 80 prosent av alle nye selskaper lykkes ikke.
De 20 prosentene som faktisk klarer det, fortjener ikke å bli forbundet med Exit-historiene. De fortjener å bli lyttet til og respektert.
Slik at vi også kan få finanskvinner.
Så får vi heller syntes synd på dem som i ung alder roter bort formuer på hor og kokain, og som sitter igjen alene og livsfattig etter noen år.
Jeg tar av meg hatten for dem som har skapt sin egen formue og gir et realt «kollenbrøll» til vinnerne også utenfor skisporet.
