Som homofil idrettsutøver er det umulig å ikke bli grepet av siste episode av Heimebane. Episoden tar opp et tema som dessverre dreper manges drømmer om å nå toppen av pallen.
Fotballaget Varg har i løpet av serien kjempet seg helt frem til cupfinalen, og i siste episode møter de Rosenborg på Ullevål. I en jevn finale spiller keeperen Kasper en avgjørende rolle da han redder på straffe, og samtidig bidrar sterkt til at Varg tar hjem gullet.
Etter kampen lurer media på hvordan Kasper skal feire gullet. Han svarer at det skal feires med laget, og at han deretter gleder seg til å møte kjæresten. Media følger opp med spørsmål om hvorfor hun ikke var på kampen. Kasper svarer kontant: «Han kunne ikke være her, han har eksamen. Men jeg vet han er glad på mine vegne».
Parallelt med finalen får vi se at tidligere fotballspiller og daglig leder i Varg, Espen, følger nøye med. Og tårene triller. Han ser Kasper stå opp for seg selv. Han ser Kasper trosse fordommene. Og han ser at lagkameratene aksepterer Kasper som den han er. Espens reaksjon kan tyde på at han skulle ønske han hadde turt å gjøre det samme den gangen han selv var aktiv.
Jeg var selv usikker på hvordan jeg skulle fortelle andre at jeg var homofil. Dette er ganske typisk. Må det annonseres? Må man gjøre det stort? Og har man en plikt som homofil toppidrettsutøver å gaule nyheten ut i riksmedia?
Jeg valgte å gjøre det siste. Jeg stilte opp i media i fjor sommer – èn måned etter at mine nærmeste hadde fått beskjeden. Det var det ingen som tvang meg til å gjøre – jeg ønsket det selv. Mitt første intervju ble gjort for å vise at også homofile mennesker driver med idrett, og at man ikke kan peke dem ut av en gruppe. Jeg ville vise at jeg er som de fleste andre langrennsløpere. Den eneste forskjellen er at jeg tiltrekkes av menn i stedet for kvinner. Og verre er det ikke.
I mangelen på homofile forbilder i idretten blir reisen ut av det famøse skapet krevende for unge idrettsutøvere. Mange tror de vet hvordan en homofil person er; Knekk i håndleddet, lys stemme og en interesse for enhjørninger, regnbuer og mote. Stereotypien. Erkehomoen.
Disse versjonene finnes så absolutt. Jeg kjenner dem selv, og respekterer dem akkurat like mye som andre mennesker. Men det er så ufattelig viktig å formidle til unge mennesker at homofile eksisterer i akkurat like mange former og fasonger som heterofile. Derfor er det viktig at vi står fram, også i idretten. Også i en populær TV-serie. Homofile er skiløpere, fotballspillere, advokater og klesdesignere. Så enkelt. Og alle fortjener den samme respekten.
Og vi skal alle få lov til velge selv om vi vil storme ut av skapet med regnbueflagget til topps eller om vi enkelt og greit sier at kjæresten min er en gutt og han er hjemme og leser til eksamen.
Her briljerer Heimebane. De knuser fordommen og viser mangfold. På en ufattelig enkel måte. De viser at den første homofile fotballspilleren i Norge ikke nødvendigvis kan pekes ut av en gruppe. Han trenger ikke gå med sminke. De viser at han kan være akkurat som alle andre idrettsutøvere.
Heimebane, med Kasper og Espen i spissen, viser de homofile fotballspillerne som finnes på høyt nivå at veien ut av skapet ikke er lik for alle.
Jeg valgte å være åpen om min historie i media. Jeg valgte å stille opp i mange intervjuer – i håp om at det skulle bli lettere for nestemann. Samtidig mener jeg virkelig at dette ikke nødvendigvis er den riktige måten å gjøre det på for alle. Det viktigste er at folk finner sin egen måte å gjøre det på.
Heimebane har uansett åpnet mange skapdører med sin siste episode. Det kan hjelpe med å senke terskelen for å stå frem som homofil idrettsutøver. Den viser også at det å «stå fram» ikke må gjøres på en bestemt måte. Heimebane gir unge idrettsutøvere troen på at det er mulig å være aktiv i et idrettsmiljø uavhengig av hvem man er og hvilken bakgrunn man har. Samtidig åpner de kanskje øynene for dem som tidligere har vært kritiske til homofile – gjennom enkel og ekte formidling.
De gjør det mulig for en «Kasper» å eksistere i en fotballgarderobe – enten det er på landslaget eller i 5.div. Og de viser til alle de som har gjort som Espen at: jo da, verden går heldigvis fremover.
Mine erfaringer ved å stå frem tyder i hvert fall på det samme – at idrettsmiljøet har utviklet seg de siste årene. Jeg opplevde idrettsmiljøet som raust og inkluderende da jeg sto frem. Og jeg håper og tror at de neste idrettsutøverne vil oppleve det på samme måte.
Så takk til gjengen i Heimebane som viser at idretten er for alle. Takk for at dere bidrar til inkludering og åpenhet. Og ikke minst takk til Kasper og Espen for fantastisk formidling.
Heia Varg!
