Norske havområder er blant de mest næringsrike i verden. Dette gir grunnlag for store fiskebestander og gode livsbetingelser for sjøfugl og sjøpattedyr. Her finnes 15–20 millioner sjøfugl. Det tilsvarer hele 25 prosent av sjøfuglene i Europa.
Norge har derfor et stort ansvar for sjøfuglenes framtid i Europa.
I hekkeperioden må sjøfuglene vende tilbake til hekkeplassen regelmessig for å fore ungene. I denne perioden har sjøfuglene en begrenset rekkevidde, hvilket gjør dem ekstra sårbare og utsatte.
Gjennom vinterhalvåret lever de imidlertid et nomadisk liv, og kan i løpet av kort tid forflytte seg over store områder for å finne mat.
Maten finner de gjerne i områder der det på grunn av oseanografiske forhold, bunntopografi og strømforhold er mye plankton og fisk i overflaten.
Slike «hotspots» av mat er avgjørende for at sjøfuglene skal overleve. Dette er også der regjeringen ønsker å bygge ut havvind.
Regjeringen lanserte nylig planer om en storstilt satsing på havvind for å øke klimavennlig energiproduksjon. Men en storstilt satsing på havvind må skje innenfor naturens tålegrenser. Ellers kan vi i verste fall risikere at truede sjøfuglarter blir utryddet.
Målet med regjeringens satsing er å tildele områder tilsvarende 30 gigawatt (GW) innen 2040. Dette betyr installasjon av 1500 havvindmøller i norske farvann. Utbyggingen av havvind skal skje «gradvis og på en skånsom måte – i samspill med norske nærings- og miljøinteresser».
For å nå FNs bærekraftsmål, må vi sikre at klimatiltak skjer innenfor naturens tålegrenser. Det synes imidlertid ikke hvordan hensynet til miljøet skal ivaretas i regjeringens planer.
Konsekvensene for sårbare sjøfuglbestander kan bli svært store. Her trengs det mer kunnskap om effektene av disse inngrepene før man setter i gang med nye utlysninger og utbygginger av havvind.
Over 60 prosent av de norske sjøfuglartene er oppført på rødlista på grunn av sterk tilbakegang i hekkebestandene.
Bare i løpet av de siste 50 årene har 80 prosent av sjøfuglene forsvunnet fra norske fuglefjell. Situasjonen for sjøfugler er altså allerede kritisk.
Litt som kanarifugler varsler om farlige tilstander i gruvene, er sjøfuglene gode indikatorer for miljøtilstanden i havområdene. En så kraftig nedgang i bestandene tyder på at det marine miljøet allerede er i ulage.
Blir det verre nå, risikerer vi at sjøfuglarter utryddes fra Norge.
Allerede i 2025 skal regjeringen lyse ut nye områder. Dette er i tillegg til de to som allerede er utlyst; Sørlige Nordsjø II og Utsira Nord.
Regjeringen lover også at konsesjonsprosessen skal skje raskere, med en samlet behandling av konsesjon og detaljplan. Mer effektivt, men også mer risikofylt.
Mellom hver tildelingsrunde skal effektene på natur og miljø evalueres. Kunnskapsgrunnlaget for å gjøre slike evalueringer må styrkes for at disse ambisjonene skal kunne realiseres.
Regjeringen har utarbeidet et forslag til prosess fra et område er åpnet og fram til utbygging. Det er et krav at det skal gjennomføres konsekvensanalyser.
Samtidig er signalene fra regjeringen at tempoet på tildelingsprosessen skal økes. Da risikerer vi at hensynet til miljø blir taperen.
Vi kan vanskelig se hvordan regjeringens ambisjon om en gradvis og skånsom utbygging, og ønsker om en storstilt oppskalering på 25 år, skal være mulig med dagens forskningsinnsats.
Det tar tid både å bygge god kunnskap om miljøeffekter av havvind, og å ta den i bruk i forvaltning og beslutningsprosesser. At regjeringen legger opp til tildeling av konsesjoner for Sørlige Nordsjø II og Utsira Nord allerede i 2025, betyr at vi allerede er sent ute med å utvikle et godt kunnskapsgrunnlag om konsekvensene for natur og miljø.
Det kreves minimum fire til fem år med overvåking og datainnsamling før en eventuell utbygging, og like mange påfølgende år, før vi har sikker kunnskap om konsekvensene. Dette betyr at regjeringens mål om å lære underveis vanskelig lar seg gjennomføre.
Dersom havvind bygges i matfatet til fuglene, kan det få svært alvorlige følger for norske sjøfuglbestander, og dermed forsterke den negative trenden som allerede observeres.
For å unngå dette må vi finne de havområdene som er minst sårbare i forhold til sjøfugl.
Verktøyene for å finne disse områdene finnes allerede. Ved hjelp av ny teknologi som sporer norske sjøfugler gjennom hele året, begynner vi å få et godt bilde av hvilke områder som er viktige å ta vare på. Denne kunnskapen må settes i bruk og videreutvikles.
Norsk institutt for naturforskning, NINA, har også utviklet et verktøy, ConSite, som bidrar til at alle aktuelle interessegrupper, fra næringsliv til miljøinteresser, deltar for å finne de minst sårbare og utsatte områdene.
Når nye områder skal åpnes for utbygging, må god og oppdatert kunnskap om natur og miljø ligge til grunn for valget. Dette betyr å ta i bruk den kunnskap som finnes, og sørge for ny kunnskap dersom grunnlaget er mangelfullt.
Det er avgjørende at vi tar tilstrekkelig hensyn til mulige negative konsekvenser på natur og miljø før vi etablerer havvindanlegg på den norske sokkelen. Skal energiproduksjonen være virkelig grønn, kan den ikke gå på bekostning av natur og miljø.
