Hopp til innhold
Kronikk

Gufset fra fortiden

Hvis jeg fortsatt hadde ment at kvinner skal være underdanige, hadde jeg vært skilt for lenge siden.

Abid Raja og ektefellen Nadia Ansar i Nice med en fargerik bygård i bakgrunnen.

Den friheten min kone og jeg har funnet, er vi ikke villige til å gi fra oss fordi noen religiøse stemmer tar til orde for det, skriver Abid Raja. Her med ektefellen Nadia Ansar i Nice.

Foto: Privat

Det er opprørende at det fortsatt finnes menn her i landet som mener at kvinner skal underordne seg mannen, som vi har sett eksempler på den siste tiden. Grunnet sterk personlig erfaring med dette, kjenner jeg igjen gufset fra fortiden.

For at min kone, Nadia, skulle bli fri, måtte også jeg frigjøres. For at jeg skulle bli fri, måtte også hun frigjøres. Det finnes underkulturer i Norge i dag, hvor kvinner undertrykkes. Men deres menn er også fengslet, mentalt.

Jeg levde i en rolle jeg var oppdratt til, som trengte å utfordres.

Likestilling er ikke bare en kamp for kvinnen. For å bryte arvesynden må begge kjønn frigjøres fra gammeldagse og utdaterte kulturer.

Altfor lenge har kvinner, selv i moderne samfunn, måttet finne seg i at mannen bestemmer. Historisk har menn bestemt i arbeidslivet, i privatlivet og ellers i samfunnet. Det er langt flere høytlønte menn enn det er kvinner. Mannlige ledere er i flertall, og de styrer over 80 prosent av selskapene på børsen.

Samtidig er ikke samfunnet og kjønnsrollene de samme som de var i forrige århundre, eller for bare noen tiår siden.

Vi har fått mer frihet. Den kjennes befriende, og deilig. Og den friheten min kone og jeg har funnet, er vi ikke villige til å gi fra oss fordi noen religiøse stemmer tar til orde for det.

Et parforhold tuftet på at den ene skal ha makt over den andre, er giftig.

Derfor er jeg opprørt over å lese at informasjonslederen i Misjonssambandet, Espen Ottosen, mener at kvinnen har fått for stor råderett over eget liv. Han mener det er dumt at hun ikke lenger føyer seg etter sin mann, og maner til underordning.

Han setter Bibelen over moderne familieverdier, og vi bør spørre oss om vi virkelig ønsker oss de tragediene Ottosen legger opp til. Han vil tilbake til tider der slike som han hadde bedre kontroll. Til gamledager, til utdaterte konservative tradisjoner.

Men han er ikke alene: Det er flere tusen år gamle stemmer som taler med Ottosens tunge, selv om de fleste av oss tenker at det han sier er absurd.

Det Ottosen og hans like helt konkret ikke liker, og som de mener Bibelen har klare retningslinjer mot, er at kvinnen tar mer kontroll i hjemmet og ikke lar seg styre av mannen.

Vi bør spørre oss om vi virkelig ønsker oss de tragediene Ottosen legger opp til.

Man kommer kanskje ikke lenger unna den bosituasjonen Bibelen beskriver, enn hvordan vi i dag lever våre liv. Likevel mener de, uten å blunke, at det fortsatt er mulig og ønskelig å kopiere måten parforholdet var for tusenvis av år siden. Jeg kjenner at nakkehåret reiser seg. Dette har jeg hørt i andre sammenhenger, i andre trossamfunn.

Vi har mange eksempler – også i dagens samfunn – på hvordan kvinnelig underordning utspiller seg. I verste fall er konsekvensene sosial kontroll og overgrep. Å preke at kvinnen skal være underordnet mannen, er å legge opp til farlige holdninger, og legge til rette for psykisk og fysisk skade.

Med frykt og skam har mannen, og kulturen de er en del av, to kraftige og undervurderte våpen som kan lamme selv den sterkeste kvinne.

Kvinnelig underordning utfordrer selve prinsippet om allmenngyldige menneskerettigheter. At hver og én av oss, uansett bosted, lommebok, tro, alder, kjønn, identitet, legning eller funksjonsnivå er verdt nøyaktig det samme og har helt like rettigheter.

Poenget er ikke at alle er like, men at alle skal ha like muligheter. Det har ikke kvinner som lever i slike forhold. I hvert fall ikke når dette er føringer hun ikke har lagt selv, men er blitt pålagt av mannen sin, trossamfunnet og sin nærmeste krets.

For at min kone, Nadia, skulle bli fri, måtte også jeg frigjøres.

Jeg ble født inn i disse normene og oppdratt med konservative gammeldagse holdninger. Og jeg startet mitt forhold med min kone, Nadia, på denne måten. Vi er fortsatt sammen. Heldigvis. Det hadde vi ikke vært hvis jeg fortsatt trodde på og praktiserte en form for underordningsteologi.

Et likestilt parforhold er ikke bare frigjørende for kvinnen, men også for mannen, for barna deres og samfunnet vi lever i. Jeg levde i en rolle jeg var oppdratt til, som trengte å utfordres.

Nå vokser barna våre opp med rollemodeller og omsorgspersoner som er frie og kjærlige. De trenger ikke å kopiere et skadelig mønster hvor kvinnene blir tausere og mennene mer autoritære etter hvert som de vokser opp.

For meg er det en lettelse å vite at døtrene mine ikke vokser opp med en tro på at de plikter å gifte seg, og dernest å lyde sin manns minste vilje. Det er godt å tenke på at sønnen min kan se verdien av å lytte, være ydmyk og kompromisse, selv om han er gutt. Alle har de like mye verdi, uavhengig av kjønn. Målet er selvstendige barn som jager sin egen lykke.

Han vil tilbake til tider der slike som han hadde bedre kontroll.

En idé om at kvinnen skal underordne seg mannen er så fjern og så dårlig begrunnet at man kan lure på hvordan Ottosen med viten og vilje orker å forfekte sitt syn.

Et parforhold tuftet på at den ene skal ha makt over den andre, er giftig. Et hjem der barna opplever en pappa som har det avgjørende ordet i alle viktige spørsmål, er et usunt sted å vokse opp. For en kvinne å konstant måtte leve med vissheten om at hennes ønsker og drømmer kan bli stilt foran mannens ultimatum, er et mareritt, ikke et liv. Og det er et mareritt hun bør forlate, ikke bli værende i.

Vi lever i en verden hvor kvinner fortsatt opplever grusomheter fordi det er maktskjevheter i parforholdet, på arbeidsplassen og i samfunnet. Da må vi her i Norge gjøre det vi kan for at stadig flere skal bli friere, ikke motsatt. Jeg tror heldigvis jeg snakker for det store flertallet når jeg sier at vi ikke har tenkt oss tilbake.

Uansett må vi avvise gufset fra fortiden.

Les også: