NRK Meny
Kronikk

Grønt skatteskift for folk flest

Det finnes grønne skatter som vil gjøre livet bedre for de fleste av oss. Det krever bare politisk mot til å gjennomføre dem.

Happy family Happy family

MER FRITID: Mindre materielt statusjag gir oss høyere livskvalitet, viser forskning. Den langsiktige effekten av grønne skatter må derfor være å ta ut produktivitetsøkning i form av kortere arbeidstid, ikke økt forbruk, hevder kronikkforfatteren. (Ill.foto)

Debatten om grønt skatteskift har handlet om avgifter på bl.a. flyseter og rødt kjøtt, som så skal veies opp med kutt i person- og selskapsskatt. Noen slike forslag kan bli vedtatt – men vil ikke monne for å få ned utslippene. Andre kan monne – men blir ikke vedtatt. Vi må tenke nytt for å finne forslagene som både vil monne og kan bli vedtatt.

Det krever at skatteskiftet faktisk gjør livet bedre for flertallet, her og nå. En «karbonavgift til fordeling» – i praksis en ekstra drivstoffavgift som deles likt mellom innbyggerne og utbetales f.eks. en gang i måneden – kan være et slikt eksempel. De som bruker mindre drivstoff enn gjennomsnittet vil tjene på den, de som bruker mer vil tape.

Det vil være en ekte Robin Hood-ordning: Når man sammenlikner hvor mye folk i ulike inntektsgrupper reiser, viser det seg at det er de drøyt 30 % av oss med høyest inntekt som reiser mer enn gjennomsnittet og vil tape penger, mens de fleste med middels eller lav inntekt vil tjene på avgiften. Det geniale er at jo større avgiften er, desto mer har folk flest å tjene på den.

Forslaget er gammelt, men nylig er det endelig kommet opp også i norsk klimadebatt. Et av de viktigste motargumentene er at folk i distriktene vil tape på den. Det er feil: Biler i Oslo kjører like langt som biler i f.eks. Loppa i Finnmark eller Vågå i Oppland. Det er vestlendingene som kjører kortest.

Fungerer i praksis

Det var i praksis en slik skattereform Iran gjennomførte i 2010 for å oppheve drivstoffsubsidiene som var i ferd med å ruinere staten. En liter bensin kostet omkring 50 øre. Bare amerikanerne brukte mer drivstoff per bil. Løsningen ble å regne ut hvor mye penger staten ville spare på å kutte subsidiene. Beløpet skulle fordeles likt mellom alle innbyggere. I oktober 2010, to måneder før den første prisøkningen, begynte myndighetene å betale inn dette som kontantstøtte til folks bankkontoer. For familier på landsbygda kunne dette utgjøre mer enn halvparten av arbeidsinntekten.

Det geniale er at jo større avgiften er, desto mer har folk flest å tjene på den.

Beløpet var så stort for at folk virkelig skulle merke kontantstøtten og gjøre reformen umulig å reversere. For å betale for gildet måtte subsidiene kuttes like radikalt. 19. desember 2010 ble prisene mangedoblet over natta. Men kontantstøtten hadde snudd folks holdning til energisubsidier på hodet og ingen politiker ved sine fulle fem ville ha dem tilbake.

Kinderegget

Et annet skatteforslag som er enda eldre, har imidlertid ikke fått oppmerksomhet her til lands ennå: En progressiv forbruksskatt som gradvis erstatter inntektsskatt og merverdiavgift. Med andre ord vil vi betale skatt etter hvor mye vi forbruker, etter en sats som øker dramatisk med forbruket. Hovedhensikten med selvangivelsen blir da å beregne skattbart forbruk i stedet for inntekt. Kjøpesummen for boliger fordeles som "boligforbruk" over tid – akkurat som bedrifter avskriver investeringer. Sparing trekkes fra inntekt, og resultatet skattlegges.

Det er et sosialt, miljømessig og økonomisk kinderegg. Milton Friedman foreslo dette i 1943 for å motvirke sløsing og øke investeringene. Ingen ville bli straffet for å tjene mye. Det blir dermed skatten som gründere omfavner.

Skatten kan lett utformes slik at lavt forbruk gir et mye lavere skattetrykk enn hva lavtlønte opplever i dag. Motsatt er det knapt noen grense for hvor høyt skattesatsen kan settes for dem med høyest forbruk. For skal du unngå skatten, må du faktisk flytte fra landet. Når forbruksskatten betales gjennom selvangivelsen i stedet for i butikken som moms, gir den også norsk handelsnæring et konkurransefortrinn mot utenlandske nettbutikker og kjøpesentre.

..et sosialt, miljømessig og økonomisk kinderegg.

Miljøgevinsten er åpenbar. Det er statusforskjeller mellom folks hus, biler, reiser og alskens dippedutter som driver konsumerismens tredemølle. Med en forbruksskatt der satsene begynner lavt og stiger bratt oppover vil disse forskjellene bli atskillig mindre. Dermed kutter vi motivasjonen for å løpe på tredemølla.

Lykkeforskningen de siste tiårene viser at et samfunn med mindre materielt statusjag også gir høyere livskvalitet.

Riktig tidspunkt

Noen vil si at forslaget er godt, men bare ikke akkurat nå, når arbeidsledigheten stiger. Svaret er at et vedtak nå om gradvis innføring av progressiv forbruksskatt om et par år ville gi et kraftig trykk på økonomiens gasspedal. Folk ville skynde seg å bruke penger.

I det lengre løp er likevel hensikten nettopp å senke tempoet på forbrukets tredemølle. Hvordan skal vi skape jobber dersom det ikke trengs så mange hender i butikker eller reklamebyråer?

Et vedtak nå om gradvis innføring av progressiv forbruksskatt om et par år ville gi et kraftig trykk på økonomiens gasspedal.

Da kan vi endelig komme i gang igjen med den lange trenden som har tatt en hvilepause siden 2001: Ta ut produktivitetsveksten gjennom kortere arbeidstid framfor maksimal lønnsvekst. I en spørreundersøkelse fra 2010 sa nesten 70 % av de spurte at de ønsket mer fritid framfor høyere kjøpekraft.

Jeg har pekt på noen forslag til grønt skatteskift som erfaring og forskning tyder på at kan samle bred folkelig støtte samtidig som de vil monne for kloden.

Er politikerne klare for det mentale skiftet det krever?

Forfatteren er aktuell med boka "Gull eller grønne skoger? Politikk for det gode liv".