Til sammen har vi nordmenn rundt 110 milliarder kroner i forbrukslån. Lånene står bare for rundt tre prosent av gjelden vår, men utgjør 14 prosent av rentekostnadene våre. Og veksten er skyhøy. I fjor var veksten på 13,2 prosent, mer enn dobbelt så høy som veksten i annen gjeld.
Nordmenn får stadig mer gjeld, og den kraftige veksten i forbrukslån er bare en del av dette bildet. Det bekymrer alle som har det som jobb å være bekymret. Norges Bank, Finanstilsynet, Finansdepartementet og Namsfogden kunne alle sammen ønske at vi lånte mindre penger, og at absolutt minst mulig av dette igjen skal være forbrukslån.
Les også:
Aggressiv markedsføring
Likevel har det vært mer eller mindre fritt frem for en stor gruppe mer eller mindre aggressive aktører som markedsfører forbrukslån i det norske markedet. 27 aktører til sammen.
«Markedet for forbrukslån er preget av omfattende markedsføring og mange nyetablerte banker med høye vekstambisjoner», skriver Finanstilsynet i sin årsmelding for 2017.
De som fortsatt får med seg TV-reklamer vet hva tilsynet snakker om. I reklamepausene til program som Paradise Hotel, driver enkelte forbrukslånsbanker heftig markedsføring sammen med blant annet nettgamblingsselskaper og produsenter av tabletter for å få brun hud.
Og her kommer vi inn i noe av det mest pussige med hele dette markedet, nemlig det store spriket mellom hvordan folk flest, media inkludert, omtaler og oppfatter disse bankene, og hvordan disse bankene omtaler og oppfatter seg selv.
Les også:
Dyre google-klikk
Toppsjef Tine Wollebekk i Bank Norwegian, en av de største aktørene på markedet, har blant annet uttalt til DN at en typisk kunde kan være en advokat som tar opp forbrukslån til å betale formuesskatt. Det er vel og bra at mange av forbrukslånskundene er gode betalere som greier å gjøre opp for seg relativt raskt, men så er det heller ikke denne kundegruppen som er problemet.
Bank Norwegian driver riktignok hverken med TV- eller radioreklame, men googler du «trenger penger uten sikkerhet» eller «trenger penger fort», så kommer Bank Norwegian langt opp på listen i det betalte treffet. I listen nedover finner man en lang rekke andre aktører som vil hjelpe. Det er neppe «advokaten som trenger penger til formuesskatt» som er den man forsøker å nå her. Å havne på toppen av listen i dette søkeuniverset koster mange hundre kroner, og ofte 100 ganger så mye som å bli koblet til et vanlig søkeord. Det sier noe om hvor sterkt disse aktørene ønsker seg denne trafikken, og hvor lønnsom bransjen er.
Oversvømmes av saker
Kjernen i dette er uansett at nordmenn i altfor stor grad (hvis vi skal tro Norges Bank, Finanstilsynet, Finansdepartementet og Namsfogden) tar opp lån for å finansiere forbruk de ikke har råd til, og forbrukslånsbankene muliggjør dette. Problemet illustreres av den store bunken med nye saker som kommer inn på namsmannens kontor hver eneste dag. På én dag kan namsmannen i Oslo få inn 130 nye saker, der omtrent halvparten av dem enten er forbruksgjeld som ikke er gjort opp, eller ubetalte regninger.
Namsmennene i hele landet får i år inn 339.000 saker om misligholdte regninger, en firedobling i forhold til 2010.
– Vi ser en kontinuerlig økning av saker. Det er ingenting som tyder på at dette snur, det bare vokser. Det er gode tider, det er nesten ikke ledighet, rentene på vanlige boliglån er forsvinnende liten. Likevel er det så mange mennesker som ikke klarer å gjøre opp for seg, sier namsfogd i Oslo Alexander Dey til NRK.
Det er betenkelig at aktørene i denne bransjen oversvømmer det offentlige systemet. Når bankene innvilger slike forbrukslån tar de i prinsippet liten risiko, fordi pengene med stor sannsynlighet vil kunne drives inn igjen med bruk av offentlige ressurser.
Les også:
Retningslinjer uten effekt
Norske myndigheter har allerede gjennomført flere tiltak for å dempe veksten i forbrukslån, blant annet gjennom nye regler for markedsføring av slike lån. Det har også blitt innført retningslinjer, uten at sistnevnte har hatt særlig effekt. I et høringsnotat fra Finanstilsynet i august om utkast til ny forskrift for forbrukslån, står det blant annet «foretakene argumenterte med at de ikke følger opp kravene fordi heller ikke andre foretak gjør det». Det er oppsiktsvekkende argumentasjon, og gir oss kanskje en pekepinn på hvordan enkelte av aktørene i denne bransjen driver. Det viser også med all tydelighet behovet for man trenger mer enn bare retningslinjer.
Derfor jobbes det nå med en forskrift, slik at det som tidligere bare var retningslinjer, nå skal bli en del av loven. Det vil tvinge aktørene til å bli strengere i forhold til hvem som får lån. I tillegg kommer det neste år gjeldsregistre som skal gi bankene bedre oversikt over gjeldssituasjonen til kunden når de kredittsjekker.
På høy tid
Å få dette inn i lovverket er på høy tid. Myndighetene har hatt en passiv holdning altfor lenge, blant annet fordi de som rammes hardest av dette, de aller mest økonomisk sårbare, er så få at det ikke får noen konsekvenser for finansvesenet dersom de ikke klarer å betale tilbake. Det er ikke «systemkritisk», som det heter på fagspråket.
Forhåpentligvis vil en innstramming luke ut dem som ikke greier å gjøre opp for seg, lenge før de tar opp lånet. Det vil virke skjerpende på bankene, og være bra for kundene som får avslag. For dem som allerede sitter dypt i det, er det en mager trøst.
