Kronikk

God morgen, Cuba!

Håpet finnes fortsatt.

Cuba demonstrasjoner ingress

Myndighetene på Cuba har slått hardt ned på demonstrasjonene. Likevel kan dette bli et vendepunkt for landet, skriver kronikkforfatteren. Her blir en demonstrant arrestert i Havana.

Foto: YAMIL LAGE / AFP

Cuba blir aldri det samme landet igjen etter de spontane og landsomfattende protestene og opptøyene som begynte den 11. juli. Tusenvis av fortvilte og forbannede ungdommer tok til gatene.

Gatene kunne nok gjenerobres av brutale politifolk i sivil eller uniform. Isteden valgte president Díaz Canel på totalt uansvarlig vis å kommandere "revolusjonære masser" ut i gatene i noe som kunne ha blitt til en veritabel gatekamp mellom cubanere.

Den tilsynelatende roen som er gjenopprettet på Cuba betyr slett ikke at myndighetene kontrollerer situasjonen. Men hva som skjer framover, og hva slags samfunn som framstår i ukene, månedene og de nærmeste årene framover, er høyst uklart.

Kravet om demokratiske reformer blir gjentatt med stigende styrke.

Cuba har hatt én løsning å ty til hver gang mer eller mindre marginale «masser» har reist seg spontant mot revolusjonens ledere. Med landsfader Fidel som regissør, lettet myndighetene på trykk-kokeren og lot de mest misfornøyde kaste seg på sjøen for å ta seg over til Florida i USA.

Kanskje så mye som 200.000 kom seg over etter de spontane demonstrasjonene i 1980 («los marielitos») og 1994 («los balseros»).

Mange gikk fra å være «fidelistas» på Cuba til å slutte seg til Fidel-haterne blant eksilcubanerne i Miami. Totalt 15-20% av Cubas befolkning har dratt i eksil etter 1959-revolusjonen. Eksilcubanerne har vært den eneste viktige cubanske opposisjonen, og samtidig hoveddrivkraften bak USAs internasjonalt fordømte Cuba-politikk.

Denne løsningen er ikke tilgjengelig denne gangen. USA har stengt grensene. De som gjør opprør nå har stort sett ikke noe annet alternativ enn å bli på øya.

Offisielle medier på Cuba har mistet informasjonsmonopolet.

Men de har god kontakt med den forrige generasjonen av emigranter. Mellom 2014 og 2016, under det tøværet som hersket med Barack Obama, tok rundt 125.000 av de mest velutdannete og internett-kyndige en risikofri snaut timelang flytur til Miami for deretter å leve i skytteltrafikk, stadig med et håp om at Cuba skulle endre seg til noe bedre.

I dag sitter denne «Obama-generasjonen» fullstendig desillusjonert tilbake i eksil, i nær kommunikasjon med de vennene som ble igjen på øyen.

Offisielle medier på Cuba har mistet informasjonsmonopolet og er sjanseløse i konkurransen om virkelighetsbeskrivelsen. De patetiske forsøkene på å avfeie hele opprøret som vandalisme, som det også har vært innslag av, styrt av en CIA-konspirasjon og amerikanske virtuelle «leiesoldater», har tilnærmet null troverdighet blant vanlige cubanere i dag.

Situasjonen virker helt fastlåst.

Forslått og forsvunnet på politistasjoner og i arrester, blir hundrevis av aktivister nå ofre for en ny heksejakt og summariske rettssaker.

Svake antydninger om selvkritikk og helt overflatiske økonomiske innrømmelser letter ikke det sosiale trykket som hersker. Men det viser at den nye generasjonen av post-Castro ledere har mislyktes i sitt forsøk på å videreføre det systemet som har hersket siden 1959.

USA under Biden svarer med nye og ganske meningsløse straffetiltak, som bare vil styrke hardlinerne på Cuba. Situasjonen virker helt fastlåst.

Dette har vært en «protesta sin propuesta», en protest uten ledelse eller noe klart budskap om alternativer utover rop om frihet og økonomisk overlevelse.

Nå vil det være opp til det som er igjen av sivilsamfunn og mer eller mindre uavhengige akademiske krefter å formulere alternativene. I all diskresjon er det i ferd med å skje.

Cubanske økonomer skjerper budskapet om at det nå må komme skikkelig fortgang i de reformene som ble innledet for 10–15 år siden av Raúl Castro, men som seinere ble satt i revers.

Her snakker vi om å gi langt større plass for ikke-statlig næringsliv, med hovedvekt på nye lover om små og mellomstore bedrifter og om uavhengige samvirketiltak. Det siste er ikke minst viktig i jordbruket, som i dag produserer mindre enn en tredjepart av den maten cubanerne trenger.

Bøndene må få langt større kontroll over egen produksjon og markedsføring. Tilbaketrekking av kommunistpartiets og det statlige byråkratiets rolle vil også unngåelig føre til mer politisk pluralisme og åpenhet.

Det var også hovedgrunnen til at de økonomiske reformene ble stanset.

Kravet om demokratiske reformer blir gjentatt med stigende styrke, med konkrete forslag til legale og konstitusjonelle reformer. Cubanske kulturpersonligheter, med den helt spesielle statusen de har i landet, kan være viktige allierte i denne prosessen.

Norge kan ha en helt spesiell forutsetning for å legge til rette for begge disse dialogprosessene.

Om disse reformene kan bidra til at landets interne blokade – altså den klamme hånden rundt all ikke-statlig og partikontrollert virksomhet – sakte kan løses opp, bør de også kunne føre fram til en lettelse i den eksterne blokaden, altså fra USA.

Bare på den måten kan det komme utenlandsinvesteringer, handel og kredittgiving som får fart på den bankerotte cubanske økonomien og gi håp for ungdommen om at dette samfunnet har noen framtid.

Biden-administrasjonen virker primært opptatt av to ting: redselen for en ny migrasjonsbølge, og interessen av å vinne valg i Florida.

Det siste vil være sterkt avhengig av at de yngre cubanske immigrantene i USA innser at endring på Cuba har bedre sjanser gjennom dialog enn gjennom konfrontasjon, slik republikanerne prediker.

Verdenssamfunnet for øvrig kan ha en viktig rolle å spille som pådrivere av den dialogen cubanerne seg imellom og myndighetene i USA og på Cuba må komme i gang med.

Det viktige er at utenverden anstrenger seg for å få cubanere til å snakke med hverandre og søke løsninger sammen, noe det er svært liten tradisjon for på øya.

Norge kan ha en helt spesiell forutsetning for å legge til rette for begge disse dialogprosessene. Gjennom det tette samarbeidet om fredsavtalen i Colombia har vi høy tillit hos det offisielle Cuba.

Land etter land i Latin-Amerika – Chile, Colombia, Peru – har opplevd det samme som Cuba.

Samtidig drev Norge i mange år et aktivt diplomati til støtte for akademikere, sivilsamfunn, kulturliv og bloggere, som i dag kan ha en helt avgjørende rolle for å få cubanere til å snakke sammen og få USA med på ny dialog.

Verden befinner seg nå i det som kalles sin tredje autokrati-bølge, der den gjennomsnittlige verdensborger i 2020 har fått sitt demokrati-nivå satt tilbake til nivået fra rundt 1990, altså ved Sovjetunionens sammenbrudd.

Folkelige opprør som lyktes på 1990- og 2000-tallet, er etterfulgt av opprør som blir slått hardt ned og ser ut til å mislykkes enten det er i den arabiske våren eller i Nicaragua og Myanmar.

Land etter land i Latin-Amerika – Chile, Colombia, Peru – har opplevd det samme som Cuba: ungdom går ut i gatene i voldsom protest uten egentlig å ha noe klart alternativ for hva de vil, og de blir møtt av brutale politistyrker uten at de klarer å kvele grunnlaget for opprøret.

Dette avhenger primært av cubanernes evne og vilje til dialog.

Demokratiforskere har konkludert med at hvorvidt et samfunn i endring beveger seg i demokratisk eller autoritær retning i veldig stor grad vil avhenge av regionale trender.

Det kan derfor antas å bli avgjørende for Cubas framtid hva som skjer i andre latinamerikanske land framover, ikke minst i regionens viktigste land Brasil, og i høyeste grad også i USA der de samme kreftene står i en mer alvorlig konflikt enn kanskje noen gang siden borgerkrigen for 250 år siden.

Cuba kan bevege seg mot en forfeilet og mer undertrykkende og autoritær stat, eller mot mer demokrati med gjenreisning av det velferdssystemet som revolusjonen bygde opp.

Dette avhenger primært av cubanernes evne og vilje til dialog, men også av at verdenssamfunnet støtter aktivt opp om det.

Norge, med høy tillit på alle sider av den cubanske konflikten og et nært forhold til USA, kan spille en kritisk rolle i den sammenheng.